Stue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skattebustugu ved Valdres Folkemuseum, et typisk eksempel på en akershusisk stue.

Stue kan være et rom i et større hus, eller det kan være en bygning med en spesifikk funksjon på en gård. Opprinnelig var begrepet knyttet til et laftet hus med et ildsted for oppvarming og matlagning (åre, røykovn eller senere peis), og det var regnet som kvinnenes hus på norske gårder. Etter hvert fikk huset karakter av oppholdssted, og det ble med tiden hovedhuset på gården og fikk flere funksjoner. Med økende bruk ble huset utvidet, og begrepet stue ble knyttet til rommet som hadde den opprinnelige funksjonen.

Stuebygninger[rediger | rediger kilde]

De eldste stuene i middelalderen hadde enten bare ett rom eller treromsplan. Det omtrent kvadratiske stuerommet opptok den ene enden av huset og var adskilt med en laftet tverrvegg fra en smalere del i den andre enden. Den var vanligvis delt i to med en sleppevegg av planker mellom gavlveggen og tverrveggen. I dette klevepartiet var inngangsdøren i rommet mærmest tunet, som ble kalt forstua eller i noen dialekter fordøra. Fra forstua var det dør i tverrveggen inn til stuerommet. Rommet bak forstua ble kalt kleven eller koven og hadde adkomst gjennom en dør fra stua. Presten og samfunnsforskeren Eilert Sundt kartla på 1800-tallet byggeskikken i norske bygder og mente at planformene i stuebygninger i alle norske bygder kunne føres tilbake til de kjente plantypene i middelalderen.

Det var alltid ildsted i stuerommet, men det kunne også være et sekundære ildsted i kleven, avhengig av hva den ble brukt til. Da åren ble avløst av peisen i mange bygder, ble det på Østlandet vanlig å flytte inngangsdøren fra forstua til selve stuerommet, omtrent midt på langveggen. Samtidig ble det ofte bygget en sval eller et bislag foran inngangen. Klevepartiet fortsatte noen steder å være todelt, men i mange bygder ble forstue og kleve slått sammen til ett rom i hele husbredden. Denne hustypen med to eller tre rom og direkte inngang til stua ble av Eilert Sundt kalt akershusisk stue fordi den var vanlig i hele det daværende Akershus stift.

Peisen førte også til store endringer i de faste innredningsskikkene. Siden røykåpningen i taket, ljoren, nå ble stengt, forsvant også lysåpningen, og vinduer ble nødvendige. Peisen med pipe over tak gjorde det også mulig å innføre en flat himling og innrede et loft over stuerommet, og i neste omgang å bygge på en øvre etasje, som fikk adkomst fra en trapp i svalen. Toetasjes stuer ble vanlige på større gårder i mange deler av landet, og i Trøndelag ble de nær enerådende fra omkring 1800.

De gamle grunntypene av stuebygninger ble også utvidet med tilbygg i lengden eller bredden, mange steder ved flytte mindre hus sammen under ett tak. Det kan påvises nokså faste tilbyggingsskikker i forskjellige regioner, til dels knyttet til spesielle perioder. Midtgangshuset, jærhuset og trønderlåna er kjente hustyper som opprinnelig oppsto ved å flytte separate hus inntil hverandre, men senere kunne bli oppført under ett.

Stuer som rom i større våningshus[rediger | rediger kilde]

herregårder og blant velstående borgere i byene ble det oppført våningshus som kunne være langt større enn vanlig på landsbygda, og som kunne avvike betydelig fra lokal byggeskikk, ofte påvirket av forbilder i utlandet. I slike miljøer ble det etter hvert innført mer differensierte husplaner med separate rom for mange formål. Det ble tidlig utskilt egne kjøkken, og senere kom også spisestuer og soverom. Mange rom fikk sammensatte betegnelser med -stue eller -kammer som siste ledd, for eksempel ammestue og fruerstue.

Hustypene i øvre samfunnsskikt påvirket også folkelige byggeskikker i by og bygd, og i løpet av 1800-årene ble det også på bygdene vanlig å bygge større hus med differensierte planer. Mange funksjoner ble da flyttet ut av stuerommet som tidligere hadde vært «allrom» for opphold, matlagning, måltider, hvile, sosialt samvær og søvn.

I borgerlige miljøer ble stuerommene ytterligere differensiert etter formål, og i fornemme hus eller leiligheter kunne det finnes mange stuer på rad, med navn som spisestue, dagligstue, hagestue og herreværelse eller røkeværelse. Det viktigste oppholdsrommet kunne bli kalt salong, et navn som fremdeles er mye brukt, ikke minst som betegnelse på det settet av møbler som er vanlig i stuer.

Stuen er i dag et rom i nesten alle hus, og den er blitt husets samlingsted hvor sosiale aktiviteter foregår. I økende grad blir funksjoner som i nær fortid hørte til i egne rom nå lagt til stuen, som av og til kalles «allrom» med et ord lånt fra svensk. Særlig i mindre leiligheter i byene blir kjøkken og spiseplass integrert i stuerommet.

I hus og leiligheter med god plass kan det fortsatt finnes mange typer stuer:

  • Dagligstue
  • Spisestue
  • TV-stue
  • Peisestue
  • Kjellerstue
  • Lekestue

Navnene henger sammen med disse stuetypenes funksjon. For eksempel dominerer TV-apparatet i TV-stuen osv. Imidlertid har ikke alle bygninger areal nok til mange typer, og mange må greie seg med én stue.

Populære møbler til stuen[rediger | rediger kilde]