Edward Evans

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Må ikke forveksles med antarktisutforskeren Edgar Evans som omkom på tilbaketuren fra Sydpolen 1912.
Admiral The Lord Mountevans

Edward Ratcliffe Garth Russell Evans, 1. baron Mountevans of Chelsea (kjent som «Teddy Evans»; født 28. oktober 1880 i London, død 20. august 1957 i Gålå i Sør-Fron) var en britisk marineoffiser og antarktisutforsker.

Han tjente som nestkommanderende på Robert F. Scotts skjebnesvangre Terra Nova-ekspedisjon til Sydpolen i 1910–1913 og som kaptein på ekspedisjonsskipet «Terra Nova».

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Edward Evans var sønn av advokaten Frank Evans. Han ble utvist fra «Merchant Taylors' School» for skulking, men fikk omsider fullført tilstrekkelig skolegang til å kunne mønstre på treningsskipet HMS «Worcester» i handelsflåten. Etter to års opplæring ble han kadett i marinen 1896, og fra 1900–02 gikk han på «Royal Naval College». I 1902 tjente han som førstestyrmann«Morning», avløsingsfartøyet på Scotts første antarktis-ekspedisjon.

Scotts andre antarktisekspedisjon (1910–13)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Terra Nova-ekspedisjonen

Scott tilbød Evans stillingen som nestkommanderende på Terra Nova-ekspedisjonen for at han skulle skrinlegge planene om en egen ekspedisjon for å utforske King Edward VII Land. De hadde imidlertid et anspent forhold til hverandre, da Scott fortsatte å betrakte ham som en rival.[1]

I Antarktis var Evans til å begynne med ansvarlig for Scotts motorsledelag. Etter at sledene havarerte, fortsatte han videre sørover med ski og slede som leder for det siste støttelaget for Scotts sydpolgruppe. Om lag 240 kilometer fra polen besluttet Scott at støttelaget, med unntak av Henry Bowers som skulle fortsette til Sydpolen, skulle returnere til hovedleiren ved Cape Evans. På hjemreisen ble Evans alvorlig syk av skjørbuk, og 11. februar, med fremdeles 160 kilometer igjen å gå, var han ikke lenger i stand til å stå oppreist uten hjelp. Resten av følget, Tom Crean og William Lashly, ble derfor nødt til å trekke ham på en av sledene. Evans beordret dem til å la ham være igjen, da han fryktet at ellers kunne alle omkomme. De nektet imidlertid dette, og senere uttalte Evans at dette var første og siste gang i hans karriere at noen hadde nektet å etterkomme hans ordre.

Evans' sviktende helsetilstand ble nedskrevet i Lashleys loggbok, som observerte at Evans «ble svart og blå og flere andre farger med», og senere at han hadde store smerter og ute av stand til å stå. Evans skrev senere: «Svært alvorstyngede og triste satte de igjen opp teltet og la meg inn i det. Jeg trodde jeg ble lagt i graven...».[2] På dette tidspunktet, med forsyninger som ikke rakk til tre mann de siste fem-seks milene, påtok Crean seg å gå det siste stykket alene for å hente hjelp. Den 19. februar, etter å ha gått uten stans i 18 timer, nådde han Hut Point hvor han traff på to ekspedisjonsmedlemmer – legen Edward L. Atkinson og hundepasseren Dimitri Gerov – som satte avgårde med hundesleder og berget Evans og Lashly.

På grunn av Evans tilstand ble han hjemsendt med ekspedisjonsskipet «Terra Nova» i mars 1912, men han ble raskt frisk igjen og returnerte året etter som kaptein på skipet for å hente resten av de overlevende fra ekspedisjonen.

Han skrev senere en rekke bøker om Antarktis: South with Scott (1921); British Polar Explorers (1944); The Desolate Antarctic (1950).

Senere tjeneste[rediger | rediger kilde]

Etter sine bedrifter i Antarktis, hadde Evans en suksessrik karriere i marinen. Den 20. april 1917, mens han var på nattpatrulje nær Goodwin Sands, kommanderte han destroyeren HMS «Broke» i kamp mot seks destroyere fra den tyske keiserlige marine som hadde igangsatt bombardering av Dover. Sammen med HMS «Swift» engasjerte Evans de tyske destroyerne i det som ble kjent som slaget om Doverstredet. En torpedo fra HMS «Swift» senket en av de fiendtlige krigsskipene. Deretter rant HMS «Broke» inn i et annet av skipene med vilje, og brakk det nesten i to. De to skipene ble sittende fast i hverandre, og for en stund var det nærkamp på «Broke»s dekk inntil «Broke» kom seg løs og den tyske destroyeren sank. De øvrige tyske skipene trakk seg tilbake, mens de hardt skadde britiske skipene kom seg til havn. For sin innsats mottok Evans måneden etter Distinguished Service Order. Evans beskrev hendelsen utenfor Dover i sin bok Keeping the Seas (1920).

I februar 1928 ble han forfremmet til kontreadmiral med kommando over Royal Australian Navy. I november 1932 ble han viseadmiral. Han var øverstkommanderende ved Afrikastasjonen og stedfortredende høykommissær for de britiske protektorater fra 1933 til 1935. Han var øverstkommanderende ved Nore-kommandoen fra 1935 til 1939. I 1940 var han utsending fra krigskabinettet til Kong Haakon under felttoget i Norge i 1940.[3] Under andre verdenskrig tjente han i sivilforsvaret.

I 1945 ble han utnevnt til baron, og i juli 1946 oppnådde han admirals grad. Han tok avskjed fra Royal Navy i 1949.

Fra 1936 til 1942 var han rektor ved University of Aberdeen.

Som enkemann ble han i januar 1916 gift med norske Elsa Andvord, datter av forretningsmannen Richard Andvord.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Edward Evans mottok en rekke ordener og dekorasjoner, blant annet:

Cape Evans, der Terra Nova-ekspedisjonens hovedleir ble etablert, er oppkalt etter ham.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Huntsford, R. (1999), s. 313
  2. ^ Evans E.R.G.R. (1921), s. 121
  3. ^ Trygve Lie (1955). Sitert i Leve eller dø : Norge i krig. Oslo: Tiden. s. 197. 



Litteratur[rediger | rediger kilde]