Riksrett (Norge)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Alminnelige domstoler |
| Særdomstoler |
|
Riksretten |
Riksretten er en særdomstol hjemlet i Grunnloven som skal dømme i saker mot statsråder, høyesterettsdommere og stortingsrepresentanter for straffbare handlinger disse har begått «som saadanne», det vil si under utøvelse av sitt embete. Riksretten er hjemlet i Grunnloven §§ 86 og 87. Riksretten dømmer i første og siste instans; dens dommer er endelige og kan ikke påankes.
Innhold |
[rediger] Organisatoriske regler
Under den opprinnelige ordningen var det Odelstinget som hadde påtalekompetansen i riksrettssaker, mens medlemmer av Lagtinget og Høyesterett utgjorde selve retten. Etter den i § 87 beskrevne utvelgelsesprosess skulle det gjenstå ti av Lagtingets og fem av Høyesteretts medlemmer til å dømme i saken.
20. februar 2007 vedtok Stortinget visse sentrale endringer i Grunnloven, som blant annet gjelder endringer i riksrettordningen.[1] Skillet mellom Lagting og Odelsting ble vedtatt avskaffet, og i denne forbindelse ble det også vedtatt endringer i måten Riksretten skal sammensettes på. Riksretten skal heretter bestå av totalt 11 medlemmer; fem høyesterettsdommere, som velges etter ansiennitet og seks lekfolk fra et såkalt Riksrettsutvalg valgt av Stortinget for en periode på 6 år. Sittende stortingsrepresentanter vil ikke lenger ha mulighet til å sitte i Riksretten under den nye ordningen, ettersom dette blir sett på som en uheldig maktsammenblanding. Høyesterettsjustitiarius skal være Riksrettens president, mens Stortinget i plenum tar over Odelstingets rolle som påtalemyndighet. Det er også innført mer hensiktsmessige regler for å utrede om det er grunnlag for å reise tiltale ved Riksretten, noe som skal gjøres av det nyopprettede organet Stortingets ansvarskommisjon. Videre har Kontroll- og konstitusjonskomiteen erstattet protokollkomiteen som forberedende organ, og komiteens funksjon reguleres i Stortingets forretningsorden. Hensikten med endringene er primært at Riksretten igjen skal bli et organ som har praktisk betydning og utgjør en reell straffetrussel, noe det er en stund siden det kan sies at den har vært.
[rediger] Riksrettens historiske funksjon
Totalt har riksretten vært nedsatt åtte ganger, og hver gang har tiltalen vært reist mot medlemmer av regjeringen. Seks av disse sakene fant sted i perioden 1814–45.
Riksretten spilte en viktig rolle i konstitusjonskampene i siste halvdel av 1800-tallet. Striden om Kongens veto i grunnlovssaker fikk sitt foreløpige punktum i og med riksrettssaken mot ministeriet Selmer i 1884, hvilket også resulterte i en utvikling mot parlamentarisme. Frem til denne dommen hadde riksretten vært eneste måte for Stortinget å få avsatt et regjeringsmedlem, mens man etter dommen kunne felle regjeringen eller den enkelte statsråd ved et mistillitsvotum.
I dag brukes ikke riksretten lenger som politisk maktmiddel. Den siste gangen riksretten ble benyttet i Norge var i 1927, da tidligere statsminister Abraham Berge samt seks statsråder ble frifunnet. I de siste årene er spørsmålet om å reformere eller avskaffe riksretten, og overføre kompetansen til de ordinære domstolene, blitt utredet.
[rediger] Riksretten i moderne tid
[rediger] Berge Furre-saken
I 1977 ble det opprettet en protokollkomité (i henhold til Stortingets forretningsorden § 14a) for å vurdere om det skulle reises tiltale mot de tidligere stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen. Komiteens flertall (alle medlemmer unntatt Hans Hammond Rossbach og Stein Ørnhøi) mente at Furre og Gustavsen hadde brutt taushetsplikten ved å røpe hemmeligstemplede opplysninger fra Schei-komiteens innstilling. Rossbach ønsket ikke at komiteen skulle uttale seg om realiteten i saken. Ørnhøi mente at Furre og Gustavsen hadde opptrådt korrekt og kunne derfor ikke straffes.
Schei-komiteen (ledet av høyesterettsdommer Andreas Schei) hadde i 1975 utredet forhold rundt den konstitusjonelle fremgangsmåten ved etableringen av navigasjonsysstemene LORAN C og OMEGA på norsk territorium på begynnelsen av 1960-årene. Furre og Gustavsen røpet hemmeligstemplede opplysninger fra rapporten i et åpent møte i Folkets Hus i Oslo den 22. august 1977. Komiteens flertall (Per Karstensen, Petter Furberg, Odd Lien, Liv Stubberud og Per A. Utsi) fant likevel at andre forhold tilsa at det ikke burde reises tiltale, mens komiteens representanter fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet (Jo Benkow, Astrid Gjertsen, Sverre L. Mo og Arnold Weiberg-Aurdal) mente at det burde reises tiltale. Odelstinget voterte over saken i et møte 1. februar 1979. Forslaget om å henlegge saken ble vedtatt med 47 mot 44 stemmer.
Det har også hendt enkelte andre ganger at spørsmål om å opprette en protokollkomite for å vurdere riksrettsrettstiltale er blitt diskutert i Stortinget, uten at dette har ført frem.
[rediger] Referanser
[rediger] Litteratur og kilder
- Smith, Eivind (red.): Makt uten ansvar?: om Riksretten i vår tid (Tano Aschehoug 1997, ISBN 82-518-3637-9)
- Innst. O. nr. 28 (1978–79): Innstilling fra protokollkomitéen om tidligere stortingsrepresentanters forhold i forbindelse med brudd på taushetsplikten. (12. januar 1979)
- Forhandlinger i Odelstinget 1979 side 229–271 (møte 1. februar 1979)
- Har tiden løpt fra Odelsting og Lagting? – Artikkel på Juristforeningens hjemmesider.
[rediger] Eksterne lenker
- Fra Riksrettens praksis, bakgrunnen for og utdrag fra de åtte riksrettssakene
- Dokument nr. 19 (2003–2004) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen
- Dokument nr. 12:1 (2003–2004) Grunnlovsforslag fra Jørgen Kosmo (A), Inge Lønning (H), Lodve Solholm (FrP), Ågot Valle (SV), Odd Holten (KrF), Berit Brørby (A) og Carl I. Hagen (FrP) om endringer i Grunnloven §§ 20, 30, 86 og 87 og nye §§ 15 og 82 (Riksretten)
