Anke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For kvinnenavnet, se Anke (navn)

I norsk prosessrett er anke betegnelsen på det rettsmiddel som benyttes for å få overprøvet en dom, kjennelse eller beslutning i en høyere rettsinstans. Begrepet brukes både i sivile saker og i straffesaker. Før tvisteloven trådte i kraft 1. januar 2008, skilte man mellom anke og kjæremål – det siste var betegnelsen som ble brukt når kjennelser og beslutninger ble angrepet, mens uttrykket anke bare ble benyttet når det var dommer og andre realitetsavgjørelser som ble angrepet.

Anke i sivile saker[rediger | rediger kilde]

Fristen for å anke er normalt én måned. Fristen regnes fra den dag avgjørelsen er forkynt for parten eller hans prosessfullmektig (advokat). Den som anker en avgjørelse kalles ankende part, mens motparten blir betegnet ankemotpart. Det er ingenting iveien for at begge parter anker og tidligere brukte man gjerne betegnelsen motanke om den siste anken, men dette uttrykket brukes ikke i tvisteloven. Hvis den ene part anker, får den annen part også anledning til å anke selv om han ellers ikke har ankerett (f.eks. fordi ankefristen er utløpt). Begrunnelsen er at når ankeinstansen først skal behandle saken på nytt, bør begge parter få prøvet de innvendinger de har mot den første avgjørelse. En slik anke kalles avledet anke og den faller bort hvis den første anken (hovedanken) bortfaller. I sivile saker skal anken stiles til den domstol som skal behandle den (ankeinstansen), men skal normalt fremsettes for den domstol som har avsagt den. Denne domstol forkynner anken for motparten som kan inngi et anketilsvar (eller avledet anke) før saken oversendes ankeinstansen.
Anker over avgjørelser i tingretten går til lagmannsretten, mens avgjørelser fra lagmannsretten kan ankes til Høyesterett. I noen tilfeller kan Høyesteretts ankeutvalg tillate at en anke over en tingrettsavgjørelse fremmes direkte for Høyesterett. Det skjer helst i prinsipielle saker der det bare er rettsanvendelsen som er omtvistet, som f.eks. i saken om rederibeskatningen og grunnlovens forbud mot tilbakevirkende lover. Høyesterett er siste instans etter Grunnlovens § 88: «Høiesteret dømmer i sidste Instans». Når en avgjørelse ikke lenger kan ankes, er den rettskraftig og den eneste fremgangsmåten som da kan benyttes for å få den endret er ved gjenåpning som tidligere het gjenopptakelse. Vilkårene for dette er imidlertid svært strenge.

Anke i straffesaker[rediger | rediger kilde]

I straffesaker må en anke fra den siktede (eller tiltalte) eller påtalemyndigheten fremsettes for retten innen to uker. En anke fra siktede kan dessuten fremsettes for påtalemyndigheten eller fengselsmyndighetene hvis vedkommende er fengslet.
Ankeinstansene i straffesaker er de samme som i sivile saker. Men et krav om gjenopptakelse skal ikke fremmes for en domstol, men Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Både for sivile saker og straffesaker er imidlertid vilkårene for at gjenopptakelse skal føre frem meget strenge. I motsetning til hva mange synes å tro er det ikke mulig å anke avgjørelser fra Høyesterett inn for den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD). Dette ville være i strid med Grunnloven § 90, som lyder: «Høiesterets Domme kunne i intet Tilfælde paaankes». Saker som er avgjort i Høyesterett kan imidlertid klages inn for EMD, som kan ta stilling til om avgjørelsen er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Dersom dette er tilfelle kan resultatet bli at staten blir dømt til å betale erstatning, men Høyesteretts dom blir stående inntil en eventuell gjenopptakelse.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]