Anke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For kvinnenavnet, se Anke (navn)

I norsk prosessrett er anke betegnelsen på det rettsmiddel som benyttes for å få en dom, kjennelse eller beslutning overprøvet i en høyere rettsinstans. Begrepet brukes både i sivile saker og i straffesaker. Før tvisteloven trådte i kraft 1. januar 2008, hadde man begrepene anke og kjæremål – det siste var betegnelsen som ble brukt når kjennelser og beslutninger ble angrepet, mens uttrykket anke bare ble benyttet når det var dommer og andre realitetsavgjørelser som ble angrepet. I dagens tvistelov benyttes begrepet anke om begge deler.

Anke i sivile saker[rediger | rediger kilde]

Fristen for å anke er normalt én måned. Fristen regnes fra den dag avgjørelsen er forkynt for parten eller hans prosessfullmektig (advokat). Den som anker en avgjørelse kalles ankende part, mens motparten blir betegnet ankemotpart. Det er ingenting iveien for at begge parter anker og tidligere brukte man gjerne betegnelsen motanke om den siste anken, men dette uttrykket brukes ikke i tvisteloven. Hvis den ene part anker, får den annen part også anledning til å anke selv om han ellers ikke har ankerett (f.eks. fordi ankefristen er utløpt). Begrunnelsen er at når ankeinstansen først skal behandle saken på nytt, bør begge parter få prøvet de innvendinger de har mot den første avgjørelse. En slik anke kalles avledet anke og den faller bort hvis den første anken (hovedanken) bortfaller. I sivile saker skal anken stiles til den domstol som skal behandle den (ankeinstansen), men skal normalt fremsettes for den domstol som har avsagt den. Denne domstol forkynner anken for motparten som kan inngi et anketilsvar (eller avledet anke) før saken oversendes ankeinstansen.
Anker over avgjørelser i tingretten går til lagmannsretten, mens avgjørelser fra lagmannsretten kan ankes til Høyesterett. I noen tilfeller kan Høyesteretts ankeutvalg tillate at en anke over en tingrettsavgjørelse fremmes direkte for Høyesterett. Det skjer helst i prinsipielle saker der det bare er rettsanvendelsen som er omtvistet, som f.eks. i saken om rederibeskatningen og grunnlovens forbud mot tilbakevirkende lover. Høyesterett er siste instans etter Grunnlovens § 88: «Høiesteret dømmer i sidste Instans». Når en avgjørelse ikke lenger kan ankes, er den rettskraftig og den eneste fremgangsmåten som da kan benyttes for å få den endret er ved gjenåpning som tidligere het gjenopptakelse. Vilkårene for dette er imidlertid svært strenge.

Anke i straffesaker[rediger | rediger kilde]

I straffesaker må en anke fra den siktede / tiltalte eller påtalemyndigheten fremsettes for retten innen to uker. En anke fra siktede kan dessuten fremsettes for påtalemyndigheten eller fengselsmyndighetene hvis vedkommende er fengslet. Ønsker den ikke-ankende part å rette en motanke når den annen part anker, må dette gjøres innen én uke fra første part har anket.[1]

Påtalemyndigheten kan på sin side anke både til gunst eller ugunst for siktede. Anker påtalemyndigheten til gunst for siktede kan de gjøre det til tross for at dommen er rettskraftig eller siktede er dø.[2] Det er normalt den instans hos påtalemyndigheten som hadde kompetanse til å ta ut tiltale som også har kompetanse til å anke.

Skulle en siktet ønske å anke selv om vedkommende er frifunnet kan dette kun gjøres hvis retten finner det bevist at han har foretatt den rettsstridige handling.[3] Regelen vil kunne få anvendelse i saker hvor tiltalte ikke blir dømt skyldig, men blir overført til tvungent psykisk helsevern e.l.

Ankeinstansene i straffesaker er de samme som i sivile saker, men et krav om gjenåpning skal ikke fremmes for en domstol, men Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Både for sivile saker og straffesaker er imidlertid vilkårene for at gjenåpning skal føre frem meget strenge.

Det er ikke mulig å anke avgjørelser fra Høyesterett inn for den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD). Dette ville være i strid med Grunnloven § 90, som lyder: «Høiesterets Domme kunne i intet Tilfælde paaankes». Saker som er avgjort i Høyesterett kan imidlertid klages inn for EMD, som kan ta stilling til om avgjørelsen er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Dersom dette er tilfelle kan resultatet bli at staten blir dømt til å betale erstatning, men Høyesteretts dom blir stående inntil en eventuell gjenåpning.

Partene kan velge å vedta dommen og dermed gi avkall på sin ankerett. Dette gir mulighet for å få dommen fullbyrdet før ankefristen går ut.

Anke over dom[rediger | rediger kilde]

En anke mot en dom i en straffesak kan rette seg ved forskjellige sider av dommen. Ankes det over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vil ankeforhandlingen føre til et helt ny behandling av saken (også kalt fullstendig anke eller bevisanke). Anke over saksbehandlingen, lovanvendelsen eller reaksjonsfastsettelsen (vanligvis straffutmålingen) fører til en såkalt begrenset anke hvor ankedomstolen kun behandler det som er påanket på nytt. For Høyesterett kan det ikke ankes over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Høyesterett er her bundet til den bevisbedømmelsen underinstansen har foretatt. Ankedomstolen treffer beslutning ved dom om forkasting av anke eller at anken tas til følge.

Partene har ikke noe ubetinget krav om å få prøvd sin sak fullt ut i Lagmannsretten. Gjelder det forhold hvor en privatperson er idømt bot, inndragning eller tap av førerrett kreves det rettens samtykke for å få saken behandlet; og samtykke skal kun gis når «særlige grunner taler for det».[4] I tillegg kan lagmannsretten nekte saker fremmet når de «finner det klart at anken ikke vil føre frem».[4] Gjelder det derimot forbrytelser som kan medføre fengsel i seks år eller mer skal skal saken fremmes. Unntak kan kun gjøres for saker hvor påtalemyndigheten anker til ugunst for siktede og retten finner at det gjelder «spørsmål av mindre betydning, eller at det ikke er grunn til at anken blir prøvd».[4] Beslutter Lagmannsretten å ikke fremme saken til behandling kan denne beslutningen kun angripes for saksbehandlingsfeil.

For Høyesterett kreves det alltid samtykke, og slikt samtykke skal «bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd».[5] For saker hvor siktede har blitt frifunnet i tingretten, domfelt i lagmannsretten, og det så er anket til gunst for tiltalte, skal derimot Høyesterett ikke være like strenge: de kan da kun nekte ankebehandling hvis de finner det klart at anken ikke vil føre frem.[5]

Lagmannsretten settes som meddomsrett med tre juridiske dommere og fire legdommere, men legdommerne benyttes kun ved fullstendig anke eller anke over reaksjonsfastsettelsen hvis forbrytelsen kan medføre seks år fengsel eller mer. [6] Gjelder det fullstendig anke over et forhold med en slik strafferamme settes også lagmannsretten med lagrette.[7]

Ankeerklæringen[rediger | rediger kilde]

En anke over dom må inneholde informasjon om den dom som ankes, om hele eller kun deler av dommen ankes og om angrepet gjelder saksbehandlingen, bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen eller reaksjonsfastsettelsen. Gjelder anken saksbehandlingen skal det spesifiseres hvilke feil som påberopes.[8] I tillegg gir loven anvisning om at det bør gis oversikt over eventuelt nye bevis som skal føres, hvilken endring i dommen ankeren ønsker, og hvis det ankes over lovanvendelsen, hva konkret man mener er feil.

Opphevelse av dom uten ankeforhandling[rediger | rediger kilde]

Finner ankedomstolen før ankeforhandling at dommen bør oppheves, kan den gjøre det. Dette gjelder spesielt ved saksbehandlingsfeil, hvor det er mest hensiktsmessig at saken behandles på ny i underinstansen for å sikre at tiltalte får en betryggende to-instansbehandling.

Endring av dom uten ankeforhandling[rediger | rediger kilde]

Finner ankedomstolen før ankeforhandling at det faktum som tingretten har funnet bevist ikke er straffbart eller at straffeansvaret er falt bort, kan de avgjøre saken under forhandlinger.[9] Dette gjelder ikke hvis ankedomstolen finner at det er feil i bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet - saken må da tas inn for full behandling.

Er det en begrenset anke, slik at bevisbedømmelsen ikke skal prøves, kan en sak avgjøres til gunst for siktede hvis det er i henhold til anken (anken må være til gunst for siktede).[9][10]

Fullstendig anke[rediger | rediger kilde]

Gjelder anken bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet er det en fullstendig anke, og alle sider av saken skal prøves på nytt. Behandling av saken gjøres så langt det passer etter samme fremgangsmåte som for hovedforhandling i tingretten.

Anke over kjennelse eller beslutning[rediger | rediger kilde]

En anke mot en kjennelse eller beslutning prøves vanligvis fullt ut av overordnet instans, men ved videre anke (hvor en sak ankes til lagmannsretten, og deretter ankes lagmannsrettens avgjørelse av anken til Høyesteretts ankeutvalg) kan kun visse sider av anken prøves. Anke over kjennelse og beslutninger har en enklere behandling enn anke over dommer. I motsetning til anke over dommer blir vanligvis anke over kjennelser og beslutninger behandlet skriftlig.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Straffeprosessloven § 311
  2. ^ Straffeprosessloven § 309
  3. ^ Straffeprosessloven § 307
  4. ^ a b c Straffeprosessloven § 321
  5. ^ a b Straffeprosessloven § 323
  6. ^ Straffeprosessloven § 332
  7. ^ Straffeprosessloven § 352
  8. ^ Straffeprosessloven § 314
  9. ^ a b Sivilprosessloven § 322
  10. ^ Johs. Andenæs (2009). Norsk straffeprosess (4 utg.). Universitetsforlaget. s. 486.