Førstelektor

Førstelektor (fra latin lector, foreleser) er en stilling ved norske høgskoler og universiteter for en faglig ansatt med undervisning som hovedoppgave og som har kvalifisert seg gjennom pedagogisk utviklingsarbeid. Førstelektorstillingen i dagens form ble innført i 1995 som en videreføring av førsteamanuensisstillingen ved de tidligere regionale høgskolene, der opprykket skjedde etter andre kriterier enn ved universitetene og uten krav om forskerkompetanse. Stillingsbetegnelsen har også vært i bruk tidligere som en opprykksstilling for lektorer, der opprykket skjedde primært på grunnlag av ansiennitet.

Kravet til opprykk er fra 1995 dokumentert pedagogisk utviklingsarbeid som i omfang tilsvarer en doktorgrad. Stillingen er dermed et undervisningsorientert alternativ til dagens mer forskningsorienterte stilling som førsteamanuensis, som har større krav til vitenskapelig kompetanse. Stillingen tilsvarer i store trekk stillingsbetegnelsene Associate Teaching Professor i USA og Senior Teaching Fellow i Storbritannia.

Historie

Stillingsbetegnelsen førstelektor ble tatt i bruk i Norge i første halvdel av det 20. århundre og betegnet opprinnelig en lektor med lederoppgaver eller en viss ansiennitet; stillingen var brukt slik f.eks. ved militære skoler i 1930-årene. Den var på det tidspunktet ikke noen alternativ karrierevei og det var ikke knyttet noen særskilt kompetansebedømmelse til stillingen utover de generelle formalkravene til lektorstilling. I 1948 ble det opprettet 70 førstelektorstillinger i staten for å bøte på dårlige avansementsmuligheter for lektorer i den høyere skolen (gymnas og tilsvarende); stillingsbetegnelsen ble året etter endret til lektor I.

I 1969 innførte Kirkedepartementet førstelektor som opprykksstilling for høgskolelektor/universitetslektor; opprykket var basert på ansiennitet og det ble bestemt at inntil halvparten av lektorene kunne innplasseres som førstelektorer. Kirkedepartementet utarbeidet retningslinjer for opprykket. Denne førstelektorstillingen hadde kun til hensikt å gi høyere lønn for lektorer med en viss erfaring, og var ikke knyttet til noen særskilt vitenskapelig eller faglig kompetanse.

Dagens førstelektorordning kan spores tilbake til Hernesutvalget (NOU 1988:28), som problematiserte at opprykket til førsteamanuensis skjedde etter forskjellige kriterier ved universitetene og høgskolene. Ved de sistnevnte bygget opprykket på undervisning og ansiennitet, og det ble ikke stilt krav om doktorgradskompetanse. Utvalget foreslo å endre stillingsbetegnelsen for førsteamanuensis til førstelektor og definere stillingen som en undervisningsstilling, og å innføre en ny stilling med krav om forskerkompetanse på doktorgradsnivå kalt assosiert professor (jf. associate professor i USA), plassert over førstelektor. Forslagene ble ikke vedtatt i denne formen. Universitetene og høyskolene fikk likevel felles regelverk med et uniformt krav til forskerkompetanse på doktorgradsnivå for stilling som førsteamanuensis fra 1995. I St.meld. nr. 40 (1990–1991) Fra visjon til virke: Om høgre utdanning sa departementet seg enig i at det var ønskelig å etablere en opprykksstilling fra høgskolelektor til førstelektor med kriterier som var bredere enn de kravene universitetene stilte til førsteamanuensis, med adgang til å vektlegge pedagogiske kvalifikasjoner i stedet for forskning. Dagens førstelektorstilling ble formelt etablert med rundskriv F 14–95 om «Felles stillingsstruktur for undervisnings- og forskerstillinger ved høgskoler og universiteter: Reglement for opprykk til førsteamanuensis, førstelektor og førstebibliotekar» i 1995. Stillingen var i praksis en videreføring av den førsteamanuensisstillingen som hadde eksistert ved de tidligere regionale høgskolene etter det midlertidige reglementet som gjaldt 1979–1995.

Kompetansekrav

For å inneha slik stilling må man ha blitt bedømt som førstelektorkompetent av sakkyndig komité (jf. førstestillingskompetanse), enten i forbindelse med søknad på utlyst stilling eller i forbindelse med en opprykkssøknad fra lavere stilling som høyskolelektor eller universitetslektor. Det er ingen akademiske grader som automatisk kvalifiserer for stilling som førstelektor. Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger § 1-5 definerer kravet for å inneha stilling som førstelektor som

• «dokumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling», eller
• «dokumentert omfattende kunstnerisk utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling»

I tillegg heter det at «spesielle kvalifikasjoner innenfor undervisning eller annen pedagogisk virksomhet skal tillegges stor vekt» og det stilles krav om «dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning».

I 2006 fikk førstelektorer mulighet til å søke opprykk til dosent, som samtidig endret stillingsbetegnelse fra undervisningsdosent til dosent. Denne nye dosentstillingen er ikke identisk med den tidligere universitetsstillingen som dosent som ble avskaffet i 1985, og som ikke hadde noe særskilt pedagogisk fokus.

En førstelektor som oppnår doktorgrad eller tilsvarende vitenskapelig kompetanse i form av publiserte forskningsarbeider kunne tidligere søke om «overgang» til førsteamanuensis-stilling. Motsatt kunne en førsteamanuensis søke om «overgang» til førstelektorstilling, men det var ingen kjente eksempler på slike søknader. Selv om førstelektor og førsteamanuensis er administrativt sidestilt oppfattes førsteamanuensis i praksis som en faglig høyere stilling da det stilles høyere vitenskapelig krav til denne stillingen. Mens førsteamanuenser er kompetente til å sitte i bedømmelseskomité for opprykk til førstelektor, er førstelektorer ikke kompetente til å vurdere søknader om opprykk til førsteamanuensis.

Førstelektorer i det norske akademiske hierarki

Formalnivå (European Framework for Research Careers)	Forskerstigen (tradisjonelt i instituttsektoren)	Forsknings- og undervisningsstigen (lektor–professor-stigen) (tradisjonelt ved universiteter)		Undervisningsstigen (lektor–dosent-stigen) (tradisjonelt ved høgskoler)
Professornivå R4 Leading Researcher	Forsker I (SKO 1183) (Research Professor)	Professor (SKO 1013/1404) (SKO 8013/9301 – II-stillinger) (Professor)		Dosent (2006–) Undervisningsdosent (2003–2006) (SKO 1532) (Teaching Professor) Egne kompetansekrav: Dosentkompetanse
	Felles kompetansekrav: Professorkompetanse
Førsteamanuensisnivå R3 Established Researcher	Forsker II/seniorforsker (SKO 1109/1110) (Senior Researcher)	Førsteamanuensis (SKO 1011) (Associate Professor)		Førstelektor (SKO 1198) (Associate Teaching Professor) Egne kompetansekrav: Førstelektorkompetanse
	Felles kompetansekrav: Doktorgrad normalt krav utover dette
Rekrutteringsstilling med doktorgrad R2 Recognised Researcher	Postdoktor (SKO 1352) (Postdoctoral Fellow)
Amanuensisnivå	Forsker III/forsker (SKO 1108) (Researcher)	Amanuensis (SKO 1010)´ Universitetslektor (SKO 1009) Høgskolelektor (SKO 1008) (Assistant Professor)
	Felles kompetansekrav: Høyere grad
Rekrutteringsstillinger uten doktorgrad R1 First Stage Researcher	Stipendiat (SKO 1017/1378) (Research Fellow)
	Vitenskapelig assistent (SKO 1020/1019) (Research Assistant)

«Mobilitet på tvers» i figuren viser til at de formelle utdannings- og vitenskapelige kompetansekravene er de samme og at det er mulig å veksle mellom stigene fordi man har den samme vitenskapelige kompetansen, ikke til at den enkelte ansatt har en ubetinget rett til omgjøring av egen eksisterende stilling. Mobilitet vil normalt skje ved søknad på ny stilling, eller ved kallelse i professor II-stillinger. Eksempelvis vil en forsker II ha den vitenskapelige kompetansen som kreves for å bli ansatt som førsteamanuensis; det er også mulig å ha stillinger i begge stigene samtidig, mest typisk som forsker I og professor II.

Se også

• Førstestillingskompetanse