Kallelse
Kallelse, formelt kalt ansettelse «uten forutgående kunngjøring», er en prosedyre for ansettelse av personer i akademiske stillinger ved universiteter og høyskoler, som innebærer at stillingen ikke blir utlyst offentlig. Det er mest brukt for bistillinger (særlig knyttet til institusjonelt samarbeid), kortere midlertidige stillinger og eksternfinansierte stillinger der en utlysning ikke er hensiktsmessig (spesielt for stillinger der den som ansettes har sikret finansieringen av stillingen). Det er ikke normalt brukt for faste fulle stillinger. Prosedyren er normalt begrunnet med stillingens finansiering, art og/eller funksjon, og er ikke i seg selv noen særskilt æresbevisning.
Lovgrunnlag[rediger | rediger kilde]
Kallelser er i Norge hjemlet i lov om universiteter og høgskoler § 6-3 (4), hvor det heter at «når særlige grunner taler for det, kan styret foreta ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger uten forutgående kunngjøring. Slik ansettelse kan ikke foretas hvis mer enn ett medlem av styret motsetter seg dette».[1] I så måte er det lovtekniske uttrykket for kallelse «uten forutgående kunngjøring».
Rutinemessig bruk[rediger | rediger kilde]
Bistillinger (professor II)[rediger | rediger kilde]
Ansettelse uten forutgående kunngjøring brukes rutinemessig for ansettelse i vitenskapelige bistillinger (på inntil 20 %) som professor II (ev. førsteamanuensis II) knyttet til hovedstilling ved annen institusjon, særlig i instituttsektoren og helseforetakene. Dette er hjemlet eksplisitt i egne regelverk som gjør unntak fra krav om utlysning for slike stillinger.[2] De aller fleste professor II-stillinger blir besatt uten kunngjøring (ved mange universiteter mer enn 90 % av alle professor II-ansettelser). Forarbeidene til universitets- og høyskoleloven uttaler at hovedformålet med professor II-ordningen er å fremme «faglig utveksling med andre institusjoner»[3] og det er i regelen bare aktuelt å ansette en bestemt person med hovedstilling hos en samarbeidende institusjon, som i mange tilfeller også har finansiert bistillingen. Stillingen er dermed ikke begrunnet primært i den ene partens behov knyttet til ordinær daglig drift og ordinære arbeidsoppgaver, men har et mer strategisk siktemål om å fremme institusjonelt samarbeid. Universitetet i Oslo (UiO) har uttalt at professor II-stillinger særlig kan opprettes og besettes uten kunngjøring «for å styrke et forskningsmessig samarbeid med annen institusjon (f.eks. Oslo universitetssykehus (OUS) eller forskningsinstitutter). Slike stillinger bør være finansiert av hovedarbeidsgiver».[4]
Flere universiteter, bl.a. UiO, har vedtatt å jobbe målrettet for å øke andelen kvinner i professor II-stillinger ved hjelp av kallelser av kvinner. Våren 2019 lyste Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) ut ti stillinger ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap. 44 av 97 søkere var kvinner, men bare menn ansatt. Dette førte til stor medieoppmerksomhet og debatt i ettertid.[5] Som et resultat av dette økte NTNU fokuset på å rekruttering av kvinner til fremtidige stillinger.[6] Per november 2019 hadde NTNU ansatt minst sju kvinner ved hjelp av kallelse.[7] NTNU har i ettertid fått kritikk for denne bruken av kallelser.[8]
Professorer II som ansettes ved kallelse har ofte formell professorkompetanse fra før (f.eks. tidligere erklæring om professorkompetanse fra de siste seks årene); det foretas ikke ny komitébedømmelse for personer som allerede har dokumentert professorkompetanse ved rekruttering av professor II; regelverket krever bare dokumentert «åpenbar professorkompetanse» (slik som en professorkompetanseerklæring nyere enn seks år, og/eller stilling på professornivå ved annen institusjon), innenfor et fagområde som er relevant for virksomheten ved instituttet (det trenger ikke være nøyaktig samme fag som det dominerende faget ved instituttet; f.eks. vil professorkompetanse i filosofi typisk være relevant for en bistilling ved et juridisk fakultet ettersom slike faglige perspektiver har relevans for virksomheten).[2]
Andre eksternfinansierte og midlertidige stillinger[rediger | rediger kilde]
Ansettelse uten kunngjøring brukes også typisk ved eksternt finansierte og midlertidige stillinger, f.eks. der den som ansettes har skaffet finansieringen av stillingen, f.eks. ved tilslag på en søknad om eksterne forskningsmidler.
Faste hele stillinger[rediger | rediger kilde]
Ansettelser i faste hele stillinger ved kallelse er svært uvanlig. I motsetning til rutinemessige ansettelser uten kunngjøring i midlertidige/eksternfinansierte stillinger og bistillinger som professor II har ansettelser uten kunngjøring i faste hele professorstillinger uformelt blitt oppfattet som en slags særskilt og sjelden ære. I 2005 ble f.eks. Rune Slagstad ansatt i en full professorstilling ved kallelse ved Høgskolen i Oslo.[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «§ 6-3.Utlysing av og ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger». Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven). 1. april 2005. Besøkt 14. januar 2023 – via lovdata.no.
- ^ a b «Regler for ansettelse i professorater og førsteamanuensisstillinger ved UiO». UiO. 14. september 2004. Besøkt 14. januar 2023.
- ^ «NOU 2020: 3». Regjeringen. 13. februar 2020. Besøkt 14. januar 2023.
- ^ Finn-Eirik Johansen; Rein Aasland (13. april 2018). «Policy for professor II/førsteamanuensis II ved IBV»
. UiO. Arkivert fra originalen 7. september 2020. Besøkt 14. januar 2023.
- ^ Amanda Schei (13. mai 2019). «NTNU lyste ut 10 stillinger i filosofi og ansatte 10 menn». Khrono. Besøkt 14. januar 2023.
- ^ Solveig Mikkelsen (23. september 2019). «Slik skal instituttet få flere kvinnelige filosofer». Universitetsavisa. Besøkt 14. januar 2023.
- ^ Mari Rian Hanger (6. november 2019). «NTNU ansetter kvinner uten å utlyse stillingene». Universitatsavisa. Besøkt 14. januar 2023.
- ^ Helge Holden (17. januar 2020). «Kallelse – ikke gjør det». Universitetsavisa. Besøkt 14. januar 2023.
- ^ «Rune Slagstad får HiO-professorat». Høgskolen i Oslo. 28. september 2005. Arkivert fra originalen 27. mai 2012. Besøkt 14. januar 2023.
