Polidoro Virgili

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Polidoro Virgili, også kjent som Polydore Vergil

Polidoro Virgili (engelsk Polydore Vergil, latin Polydorus Vergilius; født ca. 1470, død 18. april 1555) var en italiensk prest, kritisk historiker, latinsk forfatter og humanist, også kjent som PV Castellensis eller Castellensis Castellesi, som ble naturalisert engelsk. Han er best kjent som en samtidshistoriker fra tidlig på Tudortiden. Han ble ansatt av kong Henrik VIII av England, som ønsket å distansere seg fra sin far Henrik VII så mye som mulig, for å dokumentere både sitt eget som sin fars liv. Hvor historiske nøyaktig, særlig angående Henrik VII, er diskutabelt, men hans verk er fortsatt ansatt som betydningsfullt da han var en av de få som til en viss grad hadde tilgang til Henrik VIII. William Shakespeare gjorde bruk av hans arbeid som bakgrunn for historiske dramaer satt i England.

Liv[rediger | rediger kilde]

Polidoro ble født i Urbino og var en slektning av kardinal Adriano Castellesi (Hadrianus Castellensis) fra Castro i Etruria i dagens Latium. Han var sønn av Giorgio Virgili og sønnesønn av Antonio Virgili, en «ekspert på medisin og astrologi», professor i filosofi ved Universitet i Paris. Hans bror Giovanni Matteo underviste i filosofi ved Universitet i Pavia og en annen bror var handelsmann i London.

Polidoro ble ordinert som prest i desember 1496. Han studerte teologi, filosofi og historie ved Bologna og Padova, hvor han ble en elev av Filippo Beroaldo. Han ble deretter satt i tjeneste hos tjeneste Guido Ubaldo (Guidobaldo), sønn av Federico da Montefeltro, hertug av Urbino, som hans sekretær (før 1498, i henhold til dedikasjonen i hans første bok Liber Proverbiorum, april 1498, hvor han refererte til seg selv som fyrstens klient). Hans andre bok, De Inventoribus Rerum, er dedikert til Guido Ubaldos lærer, Ludovicus Odaxius, fra Urbino, i august 1499.

Etter en periode som camerlengo, kammerherre, for pave Alexander VI kom han til England i 1501 som innkrever av peterspenger (en kollekt fra legfolk som var øremerket Den hellige stol) for kardinal Adriano Castellesi. Som Castellesis' stedfortreder ble tok han bispedømmet Bath and Wells i oktober 1504 som Castellesi formelt satt på fra 1504 til 1518. Det var på anmodning av kong Henrik VII at han begynte på sitt verk Historia Anglica, et verk som tilsynelatende ble påbegynt så tidlig som 1505, ikke ble fullført før i august 1533, som er datoen for dens dedikasjon til kong Henrik VIII og ble utgitt først året etter. Polidoro fikk engelsk statsborgerskap i 1510 og i 1513 fikk han prebende («kosthold», det vil si inntektene fra et kirkelig pastorat) av Oxgate i St. Pauls katedral, en inntekt han behold selv etter at han reiste tilbake til Urbino.

På kant med Wolsey[rediger | rediger kilde]

En mektig figur i England kom forstyrrende inn i Polidoros liv: Den ambisiøse Thomas Wolsey, som hadde blitt almoner ved Henrik VIIIs tiltredelse i 1509, og ved 1514 ble han rikskansler, som kongens fremste rådgiver og alter rex («den andre kongen»), og ble således den fremste i nær alle saker innenfor staten, og mektig figur innen kirken. Også i 1514 ble han erkebiskop av York, en geistlig posisjon kun etter erkebiskopen i Canterbury. Wolsey aspirerte til å bli en av pavens kardinaler, hvilket vil forfremme han over erkebiskopen av Canterbury. Polidoro informerte paven om Wolseys plan om å bli kardinal og rådet at det var lite gunstig.

Andrea Ammonio, en italiensk prest som paven hadde sendt til England, var blitt Henrik VIIs latinske sekretær, og i 1511 ble han sekretær for Henrik VIII. Ammonio ønsket å bli den neste innsamleren av peterspengene etter Polidoro. Han fanget opp et brev til sin overordnete som komprimerte Polidoro. Ammonio viste brevet til Wolsey, og med dette som bevis ble Polidoro anklaget for å ha undergrave det harmoniske forholdet mellom England og Roma. Polidoro ble fengselet og sendt til forvaring i Tower of London.[1] Fra fengselet sendte Polidoro et brev til Wolsey hvor han krypende ba om nåde og hvor han tryglet på grunn av den raskt kommende julen, forsoningens tid, om han også kunne bli tilgitt. Polidoro hadde også noen mektige beskyttere; pave Leo X skrev til kongen på hans vegne. Hans bønn ble til sist hørt, og på juleaften den 24. desember 1515 ble Polidoro satt fri, men hadde mistet posisjonen som innsamler. Han oppga livet som diplomat og henga seg deretter for litteraturen.[2] Fengslingen gjorde Polidoro til en besluttsom fiende av Wolsey, og hans syn på Wolsey kom til uttrykk i hans Historia Anglica og siden videreført av andre forfattere.[3]

Forfattervirksomhet[rediger | rediger kilde]

I 1525 utga han sin første utgave om Gildas, en britonsk helgen som døde i 570. Han dedikerte verket til Cuthbert Tunstall, biskop av London. Det neste året hans Liber de Prodigiis ble utgitt, dedikert til Francesco Maria I Della Rovere, hertug av Urbino. En gang rundt 1538 forlot Polidoro England og reiste tilbake til Italia for en del tid. Han klagde i denne perioden på at hans sykdom og dårlige helse forhindret ham fra å gjøre daglige notater om samtidens hendelser, noe som var hans vane. Mot slutten av 1551 dro han tilbake til Urbino hvor han tilsynelatende oppholdt seg til han døde i 1555.

Han hadde blitt naturalisert som engelsk fra 22. oktober 1510 og holdt flere geistlige utnevnelser i England. I 1508 ble han utpekt til erkediakon av Wells og som nevnt i 1513 til prebende av Oxgate i St. Pauls katedral, begge posisjonene beholdt han etter at han hadde reist tilbake til Urbino. Det var ikke uvanlig på denne tiden. Bestemte geistlige posisjoner ble gitt for at personer skulle få inntekter. Det var ikke påkrevd at man møtte opp for posisjonen. Han forlot England i 1551, noe som var på den tiden som Henrik VIII hadde begynt bruddet på paven og plassere seg selv som overhode av den engelske kirke. Polidoro skal ha vært en av de lærde som signerte Act of Supremacy, loven om overhøyhet (1534) og som bestemte at den engelske monarken var leder av den engelske kirke, og i praksis et brudd med den katolske kirke. Polidoro skal også ha vært en aktiv deltaker til annulleringen av Henrik VIIIs skilsmisse fra Anna av Kleve i 1540.[4][3]

Den første utgaven av Historia Anglica (i 26 «bøker» eller deler) ble trykt i Basel i 1534. Bok 27 handlet om styret til Henrik VIII fram til Edvard VIs fødsel og som ble lagt til den tredje utgaven som kom i 1555. Polidoro hevder å ha vært med omsorgsfull i innsamlingen av materiale til dette verket, og for ha benyttet utenlandske som engelske historikere. Av denne grunn, bemerket han, vil de engelske, skotske og franske finne ting som er rapportert på hans sider forskjellig fra hva de er vant til å ha hørt om dem i deres egne land. I hans leting etter informasjon henvendte han seg til Jakob IV av Skottland for en liste over skotske konger og deres annaler; men selv ikke hans vennskap med Gavin Douglas kunne få ham til å akseptere de historiske teoriene til den sistnevnte som sporet stamtreet til skottene ned til den forviste sønnen av en konge fra Athen og Scota, den legendariske datteren av en egyptisk farao.[3][5]

En tilsvarende skepsis fikk ham til å tvile på pålitelighet til Geoffrey av Monmouth og dennes legendariske konger av Britannia, og således bidro til John Lelands Defensso Gallofridi og Assertio Incomparabilis Arturii, sistnevnte avhandling diskuterte hvor historisk myten om kong Arthur egentlig var. Polidoro selv slo fast at

«Trulie ther is nothinge more obscure, more uncertaine, or unknowne then the affaires of the Brittons from the beginninge.»
«I sannhet er det ingenting mer uklart, usikkert, eller ukjent om hendelsene til britene fra [deres] begynnelse.»[6]

Polidoro uttrykte åpent sin oppfatning om historikerens oppgave og ansvar i sin dedikasjon til kongen. Han beklaget det faktum at det finnes ingen tilstrekkelig historie om England, og anså at kirkekrønikene var «kjedelige, primitive, kaotiske og bedragerske», skjønt han verdsatte William av Malmesbury og Matthew Paris. Hans egen hensikt var å skrive en historie som var både sannferdig og oppbyggelig. Historie «er tidens eneste unike, sikre og trofaste vitner, som tilflyter like mye til forfatterens ære som til etterslekten». Hans hensikt er å fortelle sannheten. «Jeg håper,» skrev han, «at det vil være til min fordel å være italiener, og fortelle alt med sannhet.» En historiker skal aldri bli «så vågal til å åpne seg for falske ting, heller ikke så forsømmelig ved ikke å ytre enhver sannhet». En tendensiøs fortelling må unngås, historikeren må holde seg til sannheten uten partiskhet eller misunnelse. Særskilt mislikte han gjetninger og han beklaget tendensen til en del patriotiske forfattere til å tilskrive legendariske opprinnelser til deres land: «...så lett er sannheten alltid misfarget av oppdiktete fantasier». En sannferdig historie skal nedtegne både det gode som det dårlige.[7]

Polidoros skeptiske instinkt førte til at han fikk mange fiender blant de lærde, og en smedekampanje ble ført mot ham, blant annet ble det hevdet at hans manuskripter var fylt av feil og at han stjal engelske bøker fra bibliotekene og sendte dem til Roma. Det er hovedsakelig fra tiden til Henrik VI av England, hvor de samtidige nedtegnelser begynner å svikte, at Polidoros historieverk er nyttig. Han må ha vært personlig kjent med mange av de menn som hadde minner tilbake til begynnelsen av Rosekrigene. Til tross for hans skeptiske innstilling var John Sherren Brewer på midten av 1800-tallet den første som tvilte på Polidoros autoritet for redegjørelsen av styret til Henrik VIII, og Polidoros avsky mot Wolsey er åpenbar i den tredje utgivelsen av Historia Anglica. Likevel har hans sosiale og geografiske skildring av England og Skottland etterlatt mange interessante detaljer for senere historikere.

Polidoros Adagia (Venezia, april 1498) var den første samlingen med latinske ordtak som noen gang ble trykket og kom før den tilsvarende til Erasmus av Rotterdam med to år, selv om Erasmus hevdet at hans utgave hadde kommet ut først. Polidoro slo skarpt fast hva som var riktig i forordet til De Inventoribus Rerum i 1499. Erasmus forklarte at han ikke hadde hørt om Polidoros bok da han utga sin egen. Med det ble Polidoro bløtgjort, og vennskapet mellom dem, skjønt tidvis anstrengt, kunne fortsette. Likevel irriterte dette åpenbart Polidoro nok til at han diskuterte det i en epistel til Richard Pace som siden ble trykket i utgaven av Adagia i 1521.[3]

En lignende bok om bibelske ordtak (553 i antall) ble dedikert til Wolseys etterfølger, Richard Pace, og i denne ble det også trykket et interessant brev som ble sendt i juni 1519 hvor Polidoro nevner mange av sine engelske venner, fra Thomas More til erkebiskop William Warham til Thomas Linacre og Cuthbert Tunstall. Boken De Inventoribus (Paris, 1499), som behandlet opprinnelsen til alle ting, det være seg kirkelig eller verdslige, besto opprinnelig av kun syv bøker, men ble utvidet til åtte i 1521. Den ble meget populær og ble raskt oversatt til fransk (1521), tysk (1537), engelsk (1546) og spansk (1551). Alle utgavene ble imidlertid forbudt av pave Gregor XIII i 1576 og havnet i Index librorum prohibitorum («Fortegnelse over forbudte bøker») grunnet at noen utsagn fornærmet en del geistlige.[3]

De Prodigiis ble også en meget populær bok og ble oversatt til italiensk (1543), engelsk (1546) og spansk (1550). Denne avhandlingen tar form som en dialog på latin mellom Polidoro og hans venn fra Cambridge, Robert Ridley. Samtalen skjer utendørs ved Polidoros landsted utenfor London. Hans hensikt er fremme problemer og gi historiske illustrasjoner og som hans venn forklarer, rasjonaliserer og avskriver så godt han kan. Her, som Historia Anglica, er det åpenbart at forfatteren med stolthet viser fram sin yppelige latin som i henhold til sir Henry Ellis' mening var renere enn noen av hans samtidige.[8]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Liber Proverbiorum
  • De inventoribus rerum (On Discovery, «Om oppdagelsene»), latinsk tekst og engelsk oversettelse i 2002[9]
  • Liber de Prodigiis
  • Historia Anglica

Polidoro Virgili utga sitt første verk i 1496. Det var en utgave av Niccolò Perottis kommentar om den romerske forfatteren Martialis' epigrammer, Cornucopiae.[10] To år senere utga han sin Prouerbium Libellus, eller Adagia, og i 1499 kom Inuentoribus Rerum. Etter at han hadde trukket seg fra politikken og diplomatiet omarbeidet og utvidet han sine litterære tekster og utga en utvidet utgave av Inuentoribus Rerum i 1521. På samme tid ble en revidert og utvidet Prouerbium Libellus utgitt. Han fullførte et helt nytt prosjekt i 1525: hans utgave av Gildas. I 1526 ble Adagia revidert. På forespørsel fra Erasmus gjorde Polidoro en oversettelse av Dio Chrysostoms De Perfecto Monacho, en romersk forfatter fra samme historiske epoke som Martialis, og som han utga i 1530, fulgt av Dialogi de Prodigiis. Deretter, i 1534, kom den første utgaven av Anglica Historia, den første reelle og historisk kritisk verket om Englands historie, som ble trykket i Basel. I 1545 utga Polidoro en samling med dialoger: De Patienta, de Vita Perfecta, de Veritate et Mendacio. I 1546 kom den andre utgaven av Anglica Historia og en tredje utgave ble utgitt i 1555, og som utvidet denne med redegjørelser av hendelsene fra 1509 til 1537.

Alle de nevnte bøkene behandlet historiske spørsmål, men kun tre av dem er historiske i sitt vesen. De er De Inuentoribus Rerum, hans utgave av Gildas og Anglica Historia.

De Inuentoribus Rerum[rediger | rediger kilde]

De Inuentoribus Rerum ble skrevet på kun tre måneder i 1499. Den beskriver i tre bøker «de første opphavelige» til alle menneskelige aktiviteter. I bok I er gudenes opprinnelse beskrevet og ordet «gud» er undersøkt, foruten også slike emner som skapelse, ekteskap og religion. Den andre boken dekker, blant andre emner, lov og militærvitenskap, men også penger og kostbare metaller. Den tredje bok gikk videre med forretningene til bønder, arkitekter og kommersielle aktiviteter. Ettersom denne boken ble meget populær, produserte Polidoro ytterligere fem bøker viet initia institorum rei Christianæ. Han mente antagelig at det ville være populært, men det tjente et annet, og kanskje en viktigere hensikt: det var en konsesjon mot det katolske kirke som hevdet at De Inuentoribus Rerum var et kjettersk og fordervet skrift. Det mest interessante ved Polidoros verk er ikke kritikken av den katolske praksisen med avlat eller skolastikken, men den umåtelige industri som ble behandlet i samlingen og Polidoros måte å foregripe moderne utvikling, eksempelvis den vitenskapelige tilnærmingen til religion, hvilket viser at Polidoro var mer progressiv enn mange av sine samtidige. Han betraktet selv Inuentoribus Rerum og Adagia som sine mesterverker. Det er i disse to verkene, framfor Anglica Historia, som gjorde Polidoro Virgili til en berømthet både i England som på det europeiske fastlandet. Hans senere berømmelse er også basert på disse to bøkene.

Gildas ...de calamitate, excidio et conquestu Britanniae[rediger | rediger kilde]

Polidoros utgave av Gildas' verk fra 500-tallet, De Excidio et Conquestu Britanniae, var den første tekstkritiske utgaven av en engelsk historisk tekst. Ved utgivelsen av denne utgaven, reflekterte han over den voksende interessen for førklassiske tekster blant tyske og italienske lærde. Denne interessen hadde sitt utløp hovedsakelig fra en selvbevist nasjonalisme som gjorde det merkelig for i det minste en utlending å velge en tekst om Britannia. Polidoro hadde imidlertid et motiv; dette prosjektet ga en bakgrunn for hans posisjon hvor han avviste fortellingene om kong Arthur av britene som ikke en historisk, men legendarisk figur. Denne teksten ble derimot redigert av Bishop Tunstall og Robert Ridley som endret teksten for å gjøre den enklere, og fjernet en del kritiske punkter angående kirken, noe som etterlot teksten en del skamfert. Teksten ble til sist utgitt i 1525.

Anglica Historia[rediger | rediger kilde]

Anglica Historia ble skrevet i 1512-13. Til sist ble fire adskilte versjoner utgitt:

  • Manuskript skrevet i 1512-13: dekket hendelser opp til 1513 (MS)
  • Første utgave, Basel, 1534, fol.: dekket hendelser opp til 1509 (A)
  • Andre utgave, Basel, 1546, fol.: dekket hendelser opp til 1509 (B)
  • Tredje utgave, Basel, 1555, fol.: dekket hendelser opp til 1537 (C)

Manuskriptet (MS) er i dag oppbevart i Vatikanbiblioteket. De to bindene det består av ble gitt til hertugens bibliotek i Urbino i 1613 av Polidoros grandnevø. Selv om han uttrykte i dets forord at det var i hånden til Polidoro Virgili, ble det en del debatt om forfatterskapet til verket. Tidligere ble Anglica Historia tidvis tilskrevet Federico Veterani. Denne misforståelsen ble ført fram i en kolofon i det andre bindet ved at det har en helt annen håndskrift. Det uttrykker: «Jeg, Federico Veterani, skrev dette verket». Håndskriften for resten av manuskriptet er åpenbart den til Polidoro. Den flytende, kursive håndskriften er identisk til Polidoros andre verker. En mulig forklaring for Veteranis bemerkning er at Polidoro etterlot manuskriptet til Veterani for oppbevaring og som satte inn kolofonen for knytte manuskriptet til hans andre bokskatter. På det viset kunne det ikke ble skadet eller gå tapt under pavens invasjon i Urbino i 1516. Små, isolerte notater med Veteranis håndskrift er også funnet gjennom hele manuskriptet, men alle disse er henvisninger til trykkeren eller skriveren for å gjøre en rettmessige kopi. Sistnevnte er det mest sannsynlige: Polidoro ville antagelig ha ønsket å presentere et vakkert manuskript til kong Henrik VIII istedenfor en trykt bok og ettersom Veterani var den mest berømte skriver på den tiden, ville det være logisk at Polidoro ba ham om å gjøre det. Om dette skjedde eller ikke kan dog ikke bli sagt med sikkerhet ettersom en slik kopi av Veterani aldri ble funnet.

Manuskriptet til Anglica Historia er delt inn i en rekke bøker eller deler. Bok I-VI beskriver den tidlige historie opp til den normanniske erobringen av England. Bok VII redegjør for Vilhelm Erobreren og Vilhelm Rufus. De påfølgende bøkene beskriver et kongestyre per bok og ender med begynnelsen av Henrik VIIIs styre i bok XXV opp til 1513.

I 1534 kom den første trykte utgaven, en folio med dekorasjoner fra trykkeriet i Basel. Mens denne utgaven er tilsvarende med manuskriptet (MS), er endringene for omfattende til å bli karakterisert som omskriving. Isteden synes det som om Polidoro har begynt på nytt med manuskriptet som rettledning. Hovedutkastet til den omskrevne versjonen har antagelig skjedd mellom 1521 og 1524; en frase som «til denne dag, som er 1524» er en indikasjon. Noe annet er at han referer til å ha vært erkediakon av Wells for fjorten år, noe som antyder 1521 ettersom han var underordnet i 1507. Innholdet og stilen i verket ble justert og dessuten ble bok VII i manuskriptet delt i to bøker: VII og et nytt VIII. De påfølgende bøkene ble likeledes nummerert på nytt. Den nye bok VIII ble viet helt og holdent Harald Godwinson; tilsvarende ble de to normanniske kongene gitt deres egne bøker: IX. Den første trykte utgaven hadde to nye bøker og endte med Henrik VII i bok XXVI fram til 1509.

Polidoro åpner Anglica Historia med et avsnitt som er inspirert av Julius Cæsars Commentarii de Bello Gallico (Kommentarer til Gallerkrigen):

Britannia omnis...diuiditur in partes quatuor: quarum unam incolunt Angli, aliam Scoti, tertiam Vualli, quartam Cornubienses. Hi omnes uel lingua; uel moribus seu institutis inter se differunt.[11]

I en tidlig engelsk oversette er dette gjengitt som:

«The whole Countrie of Britaine...is divided into iiij partes ; wherof the one is inhabited of Englishmen, the other of Scottes, the third of Wallshemen, and the fowerth of Cornishe people. Which all differ emonge them selves, either in tongue, either in manners, or ells in lawes and ordinaunces.»[12]

En norsk oversettelse:

«Alle landene i Britannia… er inndelt i fire deler; hvorav det ene er befolket av engelskmenn, det andre av skotter, det tredje av walisere, og det fjerde av korniske folk. De alle adskiller seg fra hverandre, enten i tunge, eller i skikker, eller i lover og materiell.»

En ny utgave kom i 1545. Denne versjonen ble også avsluttet i 1509, men var blitt betydelig revidert. Disse endringene var delvis en forbedring av utsagn som hadde blitt politisk brysomme, delvis merknader om engelske institusjoner for engelske lesere, men hovedsakelig for å forbedre latinen for europeiske lesere.

Den tredje og siste utgaven ble utgitt i 1555, det samme året som Polidoro Virgili døde. Endringene var mindre drastiske, kun stilistiske og langt færre enn i de tidligere revisjonene. Viktigheten av denne utgaven er at den inkluderte en redegjørelse av Henrik VIIIs styre opp til 1537. Årsaken til hvorfor han valgte året 1537 for å avslutte fortellingen er at Polidoro hevdet at det meste av hans arbeid på den siste boken ble gjort samtidig med hendelsene og at arbeidet ble forstyrret av et besøk til Italia. Det må referere til hans besøk til Italia i 1533 og tilsvarende er perioden fra 1530 til 1537 behandlet langt mer flyktig enn resten av boken. Denys Hay finner det rimelig å anta at Polidoro i begynnelsen hadde planlagt at denne boken skulle beskrive hendelser opp til 1530, men at han utsatte utgivelsen av den grunnet den politiske usikkerheten i England, noe som gjorde det mulig for Polidoro å utvide datoen for avslutningen av verket.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gransden, Antonia (1996): Historical Writing in England: c. 1307 to the early sixteenth century, Routledge, s. 430
  2. ^ «Polydore Vergil», Catholic Encyclopedia
  3. ^ a b c d e Archbold, William Arthur Jobson: «Vergil, Polydore», Dictionary of National Biography, 1885-1900, Volume 58
  4. ^ Strype, John (1822): Strype's works, Volum 12 (E-bok fra Google) Clarendon Press, s. 553
  5. ^ X. The Scottish Chaucerians. § 12. Gavin Douglas. The Cambridge History of English and American Literature in 18 Volumes (1907–21). Volume II. The End of the Middle Ages.
  6. ^ What the Historians and Writers Say About Him
  7. ^ Gransden, Antonia (1996): Historical Writing in England: c. 1307 to the early sixteenth century, Routledge, s. 434
  8. ^ Ellis, Henry (1844): Three books of Polydore Vergil's English history, comprising the reigns of Henry VI., Edward IV., and Richard III. from an early translation, preserved among the mss. of the old royal library in the British museum, Camden society, by J. B. Nichols and sons, gratis som e-bok fra Google Books
  9. ^ De inventoribus rerum (On Discovery), 2002. ISBN 0-674-00789-1
  10. ^ Martial, Coleman, Kathleen M. (2006): M. Valerii Martialis Liber spectaculorum, Oxford University Press, s. IXXXV
  11. ^ Polidoro Virgili: Vrbanatis Anglicae Historiae, Basel 1557, s. 3
  12. ^ Henry Ellis (red.): Polydore Vergil's English History: From an Old Translation, London 1846, s. 1
  13. ^ Hay, Denys (1952): Polydore Vergil: Renaissance Historian and Man of Letters, Clarendon Press, forordet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Atkinson, Catherine (2007): Inventing inventors in Renaissance Europe. Polydore Vergil's De inventoribus rerum, Mohr Siebeck, Tübingen.
  • Hay, Denys (1952): Polydore Vergil: Renaissance Historian and Man of Letters, Clarendon Press

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Tekster av Polidoro Virgili[rediger | rediger kilde]

Sekundært materiale[rediger | rediger kilde]