North American F-82 Twin Mustang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En XP-82 Twin Mustang.


North American F-82 Twin Mustang var et amerikansk to-seters, to-motors jagerfly. Det var det siste propelldrevne jagerfly som ble bestilt av USAF. Flyet ble produsert av North American og fløy første gang 6. juli 1945. Radarutstyrte F-82 ble brukt ekstensivt av Air Defense Command som erstatning for P-61 Black Widow, og under Koreakrigen var F-82 fly basert i Japan de første amerikanske flyene til å operere over Korea. De tre første koreanske flyene som ble skutt ned av amerikanske luftstyrker, ble skutt ned av F-82 Twin Mustang.

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

F-82 var i utgangspunktet tiltenkt rollen som eskortejager for B-29 bombefly, på lange oppdrag over Japan under den planlagte invasjonen av det japanske fastlandet – en invasjon som aldri skulle skje. Flyet besto av et to-skrogs design. Selv om det var basert på P-51H Mustang var det faktisk et nytt design som tok i bruk to forlengede P-51H skrog påmontert en ny vinge plassert i midten, en ny hale og nye propeller. I tillegg ble det montert et helt nytt landingsunderstell med 4 hjul. YP-82 prototypene, P-82B variantene og P-82E variantene beholdt begge cockpitene slik at begge pilotene kunne styre flyet og dele på flygingen under lange oppdrag, mens senere nattjager-varianter hadde en pilot i den venstre cockpiten og plass til en radaroperatør i den høyre cockpiten.

Selv om noen av P-82B flyskrogene var ferdigprodusert før den andre verdenskrig var over, ble disse flyene stående i North American sin fabrikk i California fram til 1946, i påvente av ferdigstillelse av motoren. Flyet nådde derfor aldri å bli operativt under andre verdenskrig.

De første to prototypene og de neste 20 P-82B variantene ble i likhet med P-51 Mustang drevet av britisk konstruerte Rolls-Royce Merlin motorer. Disse ga flyene en utmerket rekkevidde og ytelse, men av politiske årsaker ble North American tvunget til å ta i bruk den dårligere Allison V-1710-100 motoren på P-82C og senere varianter. Fly som brukte Allison-motoren hadde lavere topphastighet og dårligere ytelse i stor høyde enn de som var drevet av Rolls-Royce motoren. De tidligere P-82B variantene hadde blitt brukt som treningsfly, mens P-82C og senere varianter ble brukt som jagerfly.

Operativ tjeneste[rediger | rediger kilde]

Da andre verdenskrig var over forsvant også behovet for enn eskortejager med lang rekkevidde, selv om P-82 ble brukt som en erstatning for nattjageren P-61 Black Widow som begynte å bli avleggs. Den nye nattjageren ble gitt navnet F-82G, og et stort antall modifikasjoner måtte utføres for å gjøre nattoppdrag mulig. Piloten i den høyre cockpiten ble erstattet av en radaroperatør og flyet kunne etter dette ikke lenger flys fra høyre cockpit. Enda viktigere var påkoblingen av en lang radar på undersiden av midt-vingen. Da den var pølseformet fikk radaren kjælenavnet «long dong», og den var montert på en slik måte at tuppen av radaren var i forkant av propellene. Det var også nødvendig å henge radaren på undersiden av vingen for å unngå at den var i veien for de 6 .50-kaliber maskingeværene som var innebygget i midt-vingen. Overraskende nok hadde dette lite å si for flyets hastighet og ytelse. I tillegg kunne radaren slippes fri i et nødstilfelle eller dersom flyet måtte lande uten understell. Radaren falt av og til av under krapp manøvrering.

F-82E varianten var fra 1950 til slutten av 1954 i tjeneste hos USAFs Strategic Air Command med base på Bergstrom AFB i Texas, og da som en eskortejager for det massive Convair B-36 bombeflyet. F-82E var strengt tatt kun til bruk om dagen og hadde ikke radar eller annet utstyr for nattflyging. F-82E-varianter med base på McChord AFB i Washington ble brukt som avskjæringsjagere. F-82 fortsatte i operativ tjeneste fram til 1954 og ble Strategic Air Command sitt siste operative propelldrevne jagerfly.

I 1947 ble navnet P-82 erstattet av F-82, og dette resulterte i at alle P-82ene fikk det nye navnet F-82.