McDonnell F2H Banshee
| McDonnell F2H Banshee | |||||
|---|---|---|---|---|---|
To F2H-2 Banshee flyr forbi hangarskipet USS Essex rundt 1951-52
|
|||||
|
|
|||||
| Informasjon | |||||
| Rolle | Jagerfly | ||||
| Produsent | McDonnell Aircraft Corporation | ||||
| Første flyvning | 1947 | ||||
| Introdusert | 1948 | ||||
| Utfaset | 1959 USN, USMC 1962 RCN 1964 USNR |
||||
| Brukes av | United States Navy United States Marine Corps United States Navy Reserve Canada |
||||
| Antall produsert | 895 | ||||
McDonnell F2H Banshee var et amerikansk hangarskip-basert jetdrevet jagerfly som ble brukt av den amerikanske marinen fra 1948 til 1959, og i den canadiske marinen fra 1955 til 1962. Banshee var et en-seters fly med to motorer og vinkelrette vinger. Sammen med F9F Panther var Banshee en av US Navys enseters primærjagere under koreakrigen.
Historie og utvikling [rediger]
Banshee var en videreutvikling av FH-1 Phantom, selv om flyet var på planleggingsstadiet før Phantom gikk i produksjon. Designets grunntanke var at det skulle være en større og kraftigere variant av Phantom, med et par Westinghouse turbojet-motorer, noe som ville øke motorkraften fra 7 til 13 kN for hver motor. Den nye motoren ville også gjøre det mulig å øke drivstoffkapasiteten, og i tillegg var det planlagt at flyet skulle ta i bruk 20 mm kanoner ha mulighet til å bevæpnes med bomber, raketter og missiler.
En skala-modell av den nye jagere var ferdig i april 1945 og fikk navnet XF2D-1. Prosjektet overlevde slutten av den andre verdenskrig, men utviklingen ble noe forsinket. Den første av 3 prototyper var ikke ferdig før mot slutten av 1946. Flyet hadde sin jomfrutur 11. januar 1947 fra Lambert Field i St. Louis med testpilot Woodward Burke. Marinen ga flyet den nye betegnelsen XF2H-1 da D-betegnelsen allerede var tildelt Douglas Aircraft Company. Etter at noen problemer med halen var avklart plasserte marinen en ordre på 56 fly i mai 1947.
