McDonnell F2H Banshee

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
McDonnell F2H Banshee
McDonnell F2H Banshee
To F2H-2 Banshee flyr forbi hangarskipet USS Essex rundt 1951-52
Informasjon
Rolle Jagerfly
Produsent McDonnell Aircraft Corporation
Første flyvning 1947
Introdusert 1948
Utfaset 1959 USN, USMC
1962 RCN
1964 USNR
Brukes av United States Navy
United States Marine Corps
United States Navy Reserve
Canada
Antall produsert 895

McDonnell F2H Banshee var et amerikansk hangarskip-basert jetdrevet jagerfly som ble brukt av den amerikanske marinen fra 1948 til 1959, og i den canadiske marinen fra 1955 til 1962. Banshee var et en-seters fly med to motorer og vinkelrette vinger. Sammen med F9F Panther var Banshee en av US Navys enseters primærjagere under koreakrigen.

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

Banshee var en videreutvikling av FH-1 Phantom, selv om flyet var på planleggingsstadiet før Phantom gikk i produksjon. Designets grunntanke var at det skulle være en større og kraftigere variant av Phantom, med et par Westinghouse turbojet-motorer, noe som ville øke motorkraften fra 7 til 13 kN for hver motor. Den nye motoren ville også gjøre det mulig å øke drivstoffkapasiteten, og i tillegg var det planlagt at flyet skulle ta i bruk 20 mm kanoner ha mulighet til å bevæpnes med bomber, raketter og missiler.

En skala-modell av den nye jagere var ferdig i april 1945 og fikk navnet XF2D-1. Prosjektet overlevde slutten av den andre verdenskrig, men utviklingen ble noe forsinket. Den første av 3 prototyper var ikke ferdig før mot slutten av 1946. Flyet hadde sin jomfrutur 11. januar 1947 fra Lambert Field i St. Louis med testpilot Woodward Burke. Marinen ga flyet den nye betegnelsen XF2H-1 da D-betegnelsen allerede var tildelt Douglas Aircraft Company. Etter at noen problemer med halen var avklart plasserte marinen en ordre på 56 fly i mai 1947.