Grumman F-11 Tiger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
F-11 (F11F) Tiger
F-11 (F11F) Tiger
En «Blue Angels» F11F-1 Tiger
Informasjon
Rolle Jagerfly
Produsent Grumman Aircraft Engineering Corporation
Første flyvning 30. juli 1954
Introdusert 1956
Utfaset 1961 (US Navy)
1969 (Blue Angels)
Brukes av US Navy
Utviklet fra F9F Cougar


Grumman F-11 Tiger var et enseters hangarskip-basert jagerfly som var i operativ tjeneste hos US Navy1950- og 60-tallet.

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

F-11 var et konsept fra Grumman som ble påbegynt i 1952, og var et forsøk på å modernisere F9F-6/7 ved å bedre de aerodynamiske egenskapene i det transsoniske området, og i tillegg oppnå supersonisk hastighet. Innen 1953 var det gamle designet blitt så endret at det bar liten likhet med forgjengeren. Den nye vingen hadde heldekkende slats på forkanten av vingene og var også utstyrt med flaps på bakre del av vingen. Spoilere ble brukt istedenfor vanlige balanseror. For å kunne lagres på hangarskip kan vingene foldes inn nedover. Siden det var forventet at flyet skulle kunne oppnå supersonisk hastighet ble høyderoret bygget slik at hele roret var bevegelig. Flyet ble konstruert for Wright J65 turbojet-motoren, noe som var en Armstrong Siddeley Sapphire-motor bygget på lisens.

Den amerikanske marinen var tilstrekkelig imponert over konstruksjonen til å bestille 2 prototyper. Typebetegnelsen på prototypene var XF9F-8 til tross for at det var en svært annerledes konstruksjon fra F9F. For å gjøre det enda mer forvirrende ble typebetegnelsen endret til XF9F-9, slik at XF9F-8-betegnelsen kunne brukes av et annet prosjekt som gikk ut på å videreutvikle F9F Cougar, dog i langt mindre grad. Siden J65-motoren med etterbrenner ennå ikke var klar, fløy den første prototypen første gang 30. juli 1954 med en motor uten etterbrenner. Til tross for dette oppnådde flyet nesten en hastighet på Mach 1 under jomfruturen. Den andre prototypen var utstyrt med en J65 med etterbrenner, og ble det andre supersoniske flyet til den amerikanske marinen, etter Douglas F4D Skyray. I april 1955 fikk flyet den nye typebetegnelsen F11F-1. Betegnelsen ble i 1962 endret til F-11A.

Operativ historie[rediger | rediger kilde]

Utprøving av hangarflyoperasjoner begynte 4. april 1956, da en F-11 Tiger landet på og tok av igjen fra det amerikanske hangarskipet USS Forrestal. F-11 var i operativ drift på følgende hangarskip: USS Ranger, USS Intrepid, USS Bon Homme Richard, USS Forrestal og USS Saratoga. Karrieren til F-11 varte kun i 4 år, siden ytelsen var underlegen Vought F-8 Crusader. I tillegg viste J65-motoren seg å være upålitelig. På grunn av dette kansellerte den amerikanske marinen alle ordre for F11F-1P, som var en rekognoseringsvariant, og kun 199 eksemplarer av jageren F-11A (F11F-1) ble bygget. Flyet var innen 1961 tatt ut av tjeneste fra hangarskip. Flytypen ble forøvrig brukt til opplæringsformål fram til slutten av 1960-tallet. Flyelever fikk utførte avansert jetfly-trening i F-9 Cougar, og ved slutten av utdanningen fikk de en liten smakebit på supersonisk flyging før de ble overført til operativ tjeneste.

Selv om den operative karrieren til F-11 Tiger var kort, brukte Blue Angels flyet fra 1957 til 1969, da Tiger ble erstattet med McDonnell Douglas F-4 Phantom II.

Varianter[rediger | rediger kilde]

I tillegg til F-11A (F11F-1) jageren kom Grumman med et forslag til en mer avansert variant av flytypen med betegnelsen F11F-1F Super Tiger. Dette konseptet var et resultat av en studie for å tilpasse General Electric J79 motoren til F-11. Marinen var tilstrekkelig interessert i konseptet til at de autoriserte en modifikasjon på 2 produksjonsfly, noe som ga dem større luftinntak og YJ79-GE-3 turbojet-motorer. Denne modifiserte varianten gikk under typebetegnelsen F11F-2. Flyet tok til vingene første gang 25. mai 1956, og oppnådde da en hastighet på Mach 1,44 under en av flyturene. Etter noen flere modifikasjoner, som inkluderte et forlenget flyskrog og installasjon av en kraftigere J79-motor, oppnådde flyet den imponerende hastigheten Mach 2,04 i en høyde av 24 466 m (80 250 fot). Dessverre kom denne økte ytelsen på bekostning av vekt, og marinen følte at den nye F11F-2 varianten var for tung til bruk fra hangarskip og bestilte derfor ingen produksjonseksemplarer av typen. F11F-2 fikk endret typebetegnelsen til F11F-1F, noe som indikerte en produksjonsvariant F11F-1, men med en annen motor. Grumman forsøkte med dette å appellere til eksportkunder, slik som de tyske, japanske og canadiske luftforsvar, som viste stor interesse, men som til slutt bestemte seg for Lockheed F-104 Starfighter.

  • YF9F-9: Prototype.
  • F-11F-1: Enseters jager-variant for US Navy. Flyet fikk senere betegnelsen F-11A.

Trivia[rediger | rediger kilde]

F-11 Tiger er berømt for å være det første fly til å skyte seg selv ned. 21. september 1956, under en testavfyring av 20 mm kanonen, avfyrte piloten Tom Attridge 2 salver halvveis gjennom et svakt stup. Ettersom hastigheten og banen på granatene endret seg og farten ble mindre, ble de til slutt tatt igjen av flyet, noe som medførte at flyet ble skadet og Attridge ble tvunget til å krasjlande. Piloten overlevde.[1]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ A Tiger Bites Its Tail