Curtiss P-1 Hawk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Curtiss P-1 Hawk
Curtiss P-1 Hawk
Informasjon
Rolle Jagerfly
Produsent Curtiss Aeroplane and Motor Company
Introdusert Oktober 1925
Status Pensjonert
Brukes av United States Army Air Corps
Bolivia ( P-1 )
Chile ( P-1A / P-1B )
Japan ( P-1A )
Utviklet fra Curtiss PW-8
Videreutviklet til F6C Hawk
P-2 Hawk
P-3 Hawk
XP-17 Hawk

Curtiss P-1 Hawk var et amerikansk jagerfly, og det første av en rekke Curtiss jagerfly som bar navnet «Hawk». Flyet var også det første som fikk prefikset «P» for «Pursuit» i betegnelsen etter en omorganisering i 1925. P-1 var basert på forgjengeren PW-8 og XPW-8B var i praksis prototypen til P-1. Treningsfly-varianter av P-1 ble produsert under betegnelsene AT-4 og AT-5, og flytypen ble også benyttet av U.S. Navy og U.S. Marines under betegnelsen F6C Hawk. Andre varianter av P-1 inkluderer noen få P-1 som ble produsert med kraftigere motor som P-2 Hawk, én P-1 som ble brukt for testing av en ny motor under betegnelsen XP-17 Hawk og én P-1A som ble prototypen for P-3 Hawk.

Curtiss P-1 Hawk[rediger | rediger kilde]

I mars 1925 fikk Curtiss en kontrakt på 15 P-1 Hawk jagerfly. Av disse ble 10 levert til United States Army Air Corps ( USAAC ), de siste fem ble bygget ferdig som P-2 Hawk. Av 25 P-1A bestilt ble 23 levert. De to siste ble henholdsvis prototypene til AT-4 og P-3 Hawk. Standard bestykning besto av to 7,62 mm mitraljøser, men den ene mitrajøsen kunne byttes ut med en tyngre 12,7 mm mitraljøse.

P-1 – I alt 10 fly ble levert til USAAC fra juli 1925, og ble operative fra oktober 1925. P-1 var utstyrt med en Curtiss V-1100-1 12-sylindret vannavkjølt V-motor med en ytelse på 435 hk. Flyet hadde en toppfart på 262 km/t og en klatrehastighet på 9,2 m/s. Bestykningen besto av to 7,62 mm mitraljøser, og flyet kunne også bære en bombelast på opptil 90 kg. Fire P-1 ble senere solgt til Bolivia.

P-1A – I alt 23 P-1A ble levert til USAAC fra april 1926. P-1A skilte seg fra P-1 ved at skroget var forlenget med 7,5 cm, et forbedret drivstoffsystem og bedre slippmekanisme for bombelasten. Åtte P-1A ble senere solgt til Chile og én til Japan.

Curtiss P-1B
Curtiss P-1D

P-1B – 25 fly av denne varianten ble levert til USAAC fra november 1926. P-1B introduserte den forbedrede Curtiss V-1150-3 motoren, som var mer pålitelig men uten mer ytelse enn forgjengeren, forbedret kjøling og bedre kontrollsystemer. Men med en vektøkning på 45 kg gikk dette utover både topphastigheten, som sank til 253 km/t, og vertikalhastigheten, som sank til 7,8 m/s. Åtte P-1B ble senere solgt til Chile.

P-1C – 33 P-1C ble levert til USAAC fra januar 1929. Denne versjonen ble utstyrt med en V-1150-5 motor, som var mer pålitelig enn de tidligere motorene men uten mer ytelse. P-1C ble også utstyrt med tyngre hjul og dekk, og med mekaniske bremser. Vekten økte ytterligere med omkring 22,5 kg, noe som gikk utover flyets ytelser. Topphastigheten sank til 248 km/t og klatrehastigheten sank til 7,4 m/s.

P-1D, E og F – Betegnelser gitt til henholdsvis 35 AT-4, fire AT-5 og 31 AT-5A treningsfly oppgradert til jagerfly utstyrt med en V-1150-3 motor og én 7,62 mm mitraljøse.

Hawk I – Felles betegnelse gitt til de flyene som ble eksportert ( se henholdsvis P-1, P-1A og P-1B ). Den samme betegnelsen ble senere brukt igjen på eksportvarianter av Curtiss P-6 Hawk.

Spesifikasjoner (P-1B Hawk)[rediger | rediger kilde]

Dimensjoner P-1B Hawk
Lengde 6,91 m
Vingespenn 9,63 m
Høyde 2,72 m
Vingeareal 23,23 m²
Nettovekt 955 kg
Ytelser
Topphastighet 253 km/t
Klatrehastighet 7,8 m/s
Maksimal lastet vekt 1 330 kg
Topphøyde 6700 m
Rekkevidde 966 km
Andre data P-1B Hawk
Mannskap 1
Motor 1× Curtiss V-1150-3 vannavkjølt 12-sylindret V-motor ( 440 hk )
Bestykning 2× 7,62 mm mitraljøser

Curtiss AT-4/-5[rediger | rediger kilde]

AT-5A

Disse en-seters treningsfly-variantene ble produsert etter en doktrine i USAAC om at fullblods jagerfly med en svakere motor ville være utmerkede treningsfly. Denne doktrinen skulle fort vise seg å være feil, den svakere motoren gikk utover ytelsene til treningsflyene i en slik grad at de ble regnet som farlige for pilotstudenter. Man forsøkte med AT-5 å rette opp disse problemene med en 40 hk kraftigere motor, men uten resultater, og nesten alle treningsflyene ble i 1928 og 1929 ombygd til jagerfly med samme motor som P-1B ( se P-1D, E og F ).

AT-4 – Treningsfly-variant av P-1A. I alt 40 AT-4 ble levert til USAAC fra mai 1927. Denne skilte seg fra P-1A ved at den var uten bestykning og ble utstyrt med en Wright V-720 8-sylidret V-motor med en ytelse på 180 hk. 35 AT-4 ble ombygd til P-1D i 1928.

AT-5 – Betegnelse på fem AT-4 oppgradert med en Wright R-790-1 7-sylindret luftavkjølt stjernemotor på 220 hk. Fire av disse flyene ble ombygd til P-1E.

AT-5A – 31 AT-5A ble levert til USAAC fra juni 1928. Denne versjonen ble oppgradert til samme standard som P-1B, men hadde samme motoren som AT-5. Alle AT-5A ble ombygd til P-1F i 1929.

Referanser[rediger | rediger kilde]