Kongeriket Westfalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kongeriket Westfalen
Königreich Westphalen (tysk)
Royaume de Westphalie (fransk)
Flag of Hanover (1692).svg
 
Flag of Hesse.svg
1807 – 1813 Wappen Preußen.png
 
Flag of Hanover (1692).svg
 
Flag of Hesse.svg
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Plasseringa til Westphalen
Kongeriket Westphalen i 1811
Hovedstad Kassel
Styreform Kongerike
Historie
 - Grunnlagt 9. juli 1807
 - Opphørte 19. oktober 1813

Kongeriket Westfalen (tysk: Königreich Westphalen, fransk: Royaume de Westphalie) var et kongedømme i det nordvestlige Tyskland som eksisterte innenfor Rhinforbundet fra 1807 til 1813. Selv om staten formelt var uavhengig, var det en vasallstat til det første franske keiserdømme som ble regjert av Napoléon Bonapartes bror Jérôme Bonaparte. Staten var oppkalt etter Westfalen, men hadde lite felles med dette området. Kongeriket ble oppløst etter at Frankrike tapte folkeslaget ved Leipzig den 19. oktober 1813. Området ble i 1815 innlemmet i Preussen.

Inndelingen av kongedømmet Westfalen i 8 departementer (Weimar : Verlag des Geographischen Instituts, 1809)
historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet Falen er beslektet med den urnordiske navneformen * Fal(ah), gotisk: Filhan og gammelhøytysk: Felahan, som betyr landskap, område eller land. På norsk er det tilsvarende ordet Fold, og gjenfinnes i navnene på de norske kommunene Folden (1837–1887), Nordfold (1887–1964), Foldereid (1886–1964), Sørfold og Folldal og på de to norske fylkene Østfold og Vestfold.

I Norge har ordet i betydningen landskap og flate blitt brukt om de ytre, brede delene av fjorder.[1] Folda [fåȴ'ȴa] ble tidligere brukt på denne måten om Oslofjorden, og har gitt opphav til stedsnavnet Follo. Havstykket Folda i Nord- og Sør-Trøndelag har gitt opphav til bygdenavnet Foldereid i Namdalen og navnet Foldafjorden mellom Nærøy og Fosnes i Nord-Trøndelag. Som norsk elvenavn,[2] er det av språkforskeren Sophus Bugge tolket som «den brede, den som danner en bred Flade».[3] Det brukes om Follaelva i Verran og den tilknyttede bygden Follafoss, om Folla i Holtålen, om Folda i RindalNordmøre, om elva Folla i Hedmark og Oppland og den tilknyttede Folldal og om elva Folda i Nord-Aurdal.

Navnet Westfalen forekommer første gangen i året 775 under navneformen Westfalai i de kongelige frankiske annaler Annales regni Francorum. Der er det betegnelsen på en stamme blant sakserne som bodde vest for elven Weser. De gamle sakserne kalte den vestlige delen av deres territorium for Westfalen, den midterste for Engern og den østlige for Ostfalen.

Den anonyme saksiske poeten Poeta Saxo, skrev således i sine Annales de gestis Caroli magni imperatoris libri quinque («Annaler om gjerningene til keiser Charlemagne i fem bøker») fra mellom 888 og 891, at der fantes tre saksiske stammer: Ostfalai, Westfalai og Angrarii («congregatis Saxonibus de diversis pagis, tarn de Westfalahis et Angrariis quam et de Ostfalahis»).[4][5] I eldre tekster fra Sachsenland, skrevet under Karl den store, omtales også et Gau ved navn Fahala som hadde sitt sete i Hildesheim, men ingen stamme med navnet Falen.[5]

Gjennom de gamle skriveformene Falahi, Falachi og Falaha, som betyr «bonde» i betydningen «landmann», «mann i et område eller landskap (Falen)», oppstod også navnet Valhala, Walhala eller Valhall, som i norrøn mytologi er æsenes store festhall. I forordets avsnitt 10 av sin den yngre Edda, knyttet Snorre Sturlason således guden Odin til sakserne, ved å omtale hans tre sønner som Veggdegg (konge over Ostfalen), Beldegg (konge over Westfalen) og Sigge (konge over frankerne).[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grimm, Jacob (1880). Geschichte der Deutschen Sprache. Zweiter Band, Vierte Auflage, Verlag Von S. Hirzel, Leipzig, 1880.
  • Rygh, Oluf (1896). Norske Fjordnavne. I Sproglig-historiske studier tilegnede Professor C.R. Unger. Aschehoug, Kristiania, 1896.
  • Rygh, Oluf (1904). Norske Elvenavne. Etter offentlig Foranstaltning udgivne med tilføiede Forklaringer av Karl Ditlev Rygh. Aschehoug, Kristiania, 1904.
  • Sandnes, Jørn; Stemhaug, Ola (1976). Norsk Stadnamnleksikon. Det Norske Samlaget, Oslo, 1976.