11. egyptiske dynasti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

11. egyptiske dynasti består av en gruppe herskere som er godt attestert, og dets tidligste medlemmer før Mentuhotep II er gruppert med fire forgående dynastier for å utgjøre den tidsalder som kalles den første mellomepoke i oldtidens Egypt. De senere medlemmer av ellevte dynasti er betraktet som en del av tidsalderen som fulgte mellomepoken og hvor Egypt igjen var organisert som ett rike, mellomriket.

Den relative kronologi for ellevte dynasti er godt etablert av samtidige vitnemål, og med unntak av fyrstene Intef og Metuhotep IV, bekreftet av Turinopapyrusen. [1]

Herskere[rediger | rediger kilde]

Herskerne i det ellevte dynasti, basert i Theben, er som følgende:

Farao Horus-navn Styre Grav Gemalinne(r) Kommentarer
Intef den eldre Iry-pat, «fyrsten», antagelig den samme som «Intef, sønn av Iku».[1] Nomark i Theben som tjenestegjorde for en ukjent konge.
Mentuhotep I 2134 f.Kr.– ? Neferu I Tepy-a, «stamfaren»
Intef I Sehertawy  ? – 2118 f.Kr. El-Tarif, Theben Sønn av Mentuhotep I
Intef II Wahankh 2118 – 2069 f.Kr. El-Tarif, Theben Bror av Intef I
Intef III Nakhtnebtepnefer 2069 – 2061 f.Kr. El-Tarif, Theben Iah (dronning) Sønn av Intef II
Mentuhotep II Nebhetepre 2061 – 2010 f.Kr. Deir el-Bahari Tem
Neferu II
Ashayet
Henhenet
Kawit
Kemsit
Sadeh
Sønn av Intef III og Iah. Forente Egypt og opprettet mellomriket.
Mentuhotep III Sankhkare 2010 – 1998 f.Kr. Deir el-Bahari[2] Sønn av Mentuhotep II og Tem
Mentuhotep IV Nebtawyre 1998 – 1991 f.Kr. Sønn av dronning Imi

Dokumentasjon[rediger | rediger kilde]

Manethos utsagn at ellevete dynasti besto av 16 konger som styrte i 43 år er motsagt av samtidige inskripsjoner og av Turinopapyrusen. Deres felles vitnemål befester at dette kongedømmet besto av sju konger som styrte til sammen i 143 år.[3] Imidlertid var Manethos vitnemål om at dette dynastiet var basert i Theben bekreftet av samtidige bevis. Det var i løpet av dette dynastiet hele oldtidens Egypt ble forent uner mellomriket.

Dette dynastiet sporet sin opprinnelse tilbake til en nomark («guvernør») av Theben, «Intef den store, sønn av Iku», som er nevnt i et antall samtidige inskripsjoner. Imidlertid er hans nærmeste etterfølger Mentuhotep I betraktet som den første konge (farao) av dette dynastiet.

En inskripsjon som ble innskåret i løpet av styret til Wahankh Intef II viser at han var den første i dette dynastiet som hevdet å styre over hele Egypt, en påstand som førte dynastiet i Theben i konflikt med herskerne i Herakleopolis Magna, det tiende dynasti. Intef drev flere krigstokt nordover og erobret den betydningsfulle nome Abydos.

Krigføring fortsatte periodisk mellom herskerne i Theben og Herakleopolis fram til det 14. regjeringsåret til Nebhetepra Mentuhotep II da Herakleopolis ble beseiret, og det ellevte dynastiet kunne begynne å befeste sitt styre. Herskerne i ellevte dynasti sikret på nytt Egypts innflytelse over sine naboer i Afrika og i Midtøsten. Mentuhotep II sendte nye ekspedisjoner til Fønikia for å sikre seg sedertømmer. Sankhkara Mentuhotep III sendte en ekspedisjon fra Keft (gresk: Koptos, dagens Qift) og sørover til landet Punt.

Dynastiets siste farao[rediger | rediger kilde]

Styret til dynastiets siste farao, og således slutten på dette dynastiet, er noe av et mysterium. Samtidige nedtegnelser referer til "sju tomme år" som fulgte døden til Mentuhotep III, hvilket samsvarer med regjeringstiden til Nebtawyra Mentuhotep IV.

Moderne forskere identifiserer hans vesir Amenemhat med Amenemhat I, den første farao av det tolvte dynasti, som en del av en teori at Amenemhat ble konge ved et palasskupp. De eneste bestemte detaljer fra Mentuhoteps styre var at to bemerkelsesverdige varsler ble bevitnet ved Wadi Hammamat av visir Amenemhat.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Schneider, Thomas: Ancient Egyptian Chronology, red. Erik Hornung, Rolf Krauss, David A. Warburton, tilgjengelig online, se s. 160-161
  2. ^ Wilkinson, Richard H. (2000): The Complete Temples of Ancient Egypt, Thames and Hudson, s. 37, 172, 173, 181, ISBN 0-500-05100-3
  3. ^ Beckerath, Jürgen von (1962): «The Date of the End of the Old Kingdom of Egypt» i: JNES 21, s. 146

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Björman, Gun (1981): De gamla egyptierna, Stockholm: Natur och kultur

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]