Persiske Egypts historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Persiske Egypts historie under akamenidedynastiet består av to epoker; en innledende periode av persisk okkupasjon da Egypt (gammelpersisk: Mudrāya) ble en persisk satrapi (persisk distrikt styrt av en klientkonge eller guvernør). Det ble fulgt av en mellomperiode av uavhengighet, før en ny og andre periode av persisk okkupasjon, på nytt under akamenidedynastiet.

Den siste farao av det 26. egyptiske dynasti, Psamtik III, ble beseiret av Kambyses II av Persia i slaget ved Pelusium i det østlige Nildeltaet i 525 f.Kr. Egypt ble deretter organisert sammen med Kypros og Fønikia som det sjette satrapi under akamenidedynastiet (også kjent som det 27. dynasti), og endte en gang rundt 402 f.Kr.

Det første egyptiske satrapi[rediger | rediger kilde]

Kambyses tar til fange farao Psamtik.
Relieff av Dareios den store.

Kambyses II ledet tre mislykkede militære kampanjer i Afrika: mot Kartago, mot Siwaoasen og mot Nubia. Han ble værende i Egypt fram til 522 f.Kr. og døde på reisen tilbake til Persia. Greske og jødiske kilder, særlig Herodotos og Diodorus Siculus, presenterer et nedstemt framstilling av Kambyses' styre hvor den persiske kongen er gal, ugudelig og grusom. Det er umulig å sammenligne dette med egyptiske kilder da alle uoffisielle dokumenter synes å gjøre sitt beste i overse Kambyses' eksistens. [1]

Herodotos kan ha støttet seg til en innfødt egyptisk tradisjon som reflekterte egypternes krenkelser, særlig presteskapet, av Kambyses' forordninger (kjent fra en demotisk tekst på baksiden av papyrus nr. 215 i Bibliothèque Nationale, Paris) om minskninger i kongelige tilskudd gitt til egyptiske templer under Ahmose II.

For å skaffe tilbake støtte fra den mektige presteklassen lot Dareios den store (522–486 f.Kr.) sin forgjengers forordninger trekkes tilbake. Diodorus har rapportert at Dareios var den sjette og siste lovgiveren for Egypt; i henhold til demotisk papyrus nr 215 beordret han i det tredje år av sitt styre sin satrap i Egypt, Aryandes, om å tilkalle alle kloke menn blant soldatene, prestene, og skriverne for å gjeninnføre det lovssystem som hadde vært i bruk fram til år 44 av Ahmose II (ca. 526 f.Kr.). [1][2]

Lovene ble transkribert på papyrus på både demotisk og arameisk slik at satrapene og deres myndighetspersoner, hovedsakelig persere og babylonere, ville ha en juridisk rettledning på begge de offisielle språkene i det persiske riket og på språket til den lokale administrasjonen. For fremme handelen fikk Dareios bygget en vannkanal fra Nilen og til Rødehavet, fra Bubastis (dagens Zaqaziq) gjennom Wadi Tumilat og Bittersjøene. Det ble markert langs veien med fire store tospråklige steler, de såkalte kanalstelene, med inskripsjoner på både hieroglyfer og kileskrift.[3]

I 1972 avdekket arkeologiske utgravninger ved Susa fram en steinstatue av Dareios hvor han var framstilt stående i en luksuriøs persisk klesdrakt. Den hadde inskripsjoner i kileskrift (på gammelpersisk, elamittisk og akkadisk) og i hieroglyfer. Det kan bli tolket som en anerkjennelse av Egypts rolle i det persiske riket.[4]

Kort tid før 486 f.Kr., året for Dareios' død, var det et opprør av den typen som hadde skjedd under Aryandes, og som ble slått ned av Xerxes I (486–464 f.Kr.). Provinsen ble undertrykt med harde virkemidler, og særlig dets satrap Akaemenes administrerte landet uten å ta hensyn til følelsene eller meningene til egypterne.

En langt mer alvorlig og mer omfattende opprør skjedde ca 460 f.Kr. under Artaxerxes I av Persia. Det ble ledet av libyske Inaros II, sønn av Psamtik III,[5] som ba om hjelp fra Athen. En flåte på 200 skip seilte opp Nilen så langt som til oldtidsborgen til Memfis, to tredjedeler av denne var okkupert av opprørerne. Satrapen Akaemenes ble drept i løpet av slaget ved Papremis i vestlige Delta.

Andre egyptiske satrapi[rediger | rediger kilde]

Perserriket på sin største utbredelse.

Det er ikke kjent hvem som fungerte som satrap etter Artaxerxes III, men under Dareios III (336–330 f.Kr.) var det Sabakes, som kjempet og døde i slaget ved Issos i 333 f.Kr. mot Aleksander den store. Han ble etterfulgt av Mazakes. Også egyptere kjempet ved Issos på persisk side, blant annet adelsmannen Somtutefnekhet fra Herakleopolis. Han er beskrevet på en stele, som i dag er i museet i Napoli,[6] om hvordan han kjempet sammen med den persiske kongen mot grekerne og hvordan han etter nederlaget unnslapp til fremmede land og deretter krysset havet og kom seg inn i Egypt under beskyttelse av guden for sin by, Arsafes.[6]

Den makedonske Amyntas tjenestegjorde for perserne som general, og etter slaget ved Issos flyktet han først til Tripolis i Libanon, deretter til Kypros, og så til Pelusium. I Egypt hevdet han at han var blitt sendt av Dareios III for å erstatte Mazakes. Han kom så langt som til Memfis, men den egentlige satrap, Mazakes, konfronterte Amyntas og hans menn og drepte dem alle. Da Aleksander og hans hær i 332 f.Kr. kom til Egypt overga Mazakes landet uten motstand.[7] Egypt ble da en provins i Aleksanders store rike, og deretter styrt utelukkende av utlendinger, først av det greske ptolemeerdynastiet og deretter av romerne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kuhrt, A (2007): The Persian Empire: A Corpus of Sources of the Achaemenid Period, Routledge, s. 126, fotnote 1
  2. ^ Darius' Suez Inscriptions, Livius.org
  3. ^ «Susa I. Excavations», Encyclopædia Iranica
  4. ^ Thukydides, 1.104
  5. ^ a b Gershevitch, I. (1985): The Cambridge History of Iran, bind 2, Cambridge University Press, s. 527
  6. ^ Gershevitch, I. (1985): The Cambridge History of Iran, bind 2, Cambridge University Press, s. 528

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærekilder