Konge av romerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tittelen konge av romerne (latin: Rex Romanorum) – ikke å bli forvekslet med de mytiske konger av Rom – ble benyttet av de tysk-romerske keiserne etter at de hadde blitt bekreftet som keisere, men før de hadde blitt kronet av paven.

Denne funksjonen begynte sent i den saliske perioden, men tittelen hadde allerede blitt brukt så tidlig som i ottoske tider, særlig av keiser Henrik II, da den erstattet tittelen konge av tyskerne (latin Rex Teutonicorum), som impliserte en keiserlig rolle som på dette tidspunktet ble avvist av paven.

Den ble også brukt som tittel for en arving til keisertronen som ble valgt mens keiseren fremdeles levet.

Etter kroningen som hellig romersk keiser (og noen ganger før det) ble tittelen erstattet med det keiserlige semper Augustus («alltid Augustus», eller «alltid majestetisk», «alltid opphøyet», «alltid større», fra lat. augere).

Ikke alle som ble valgt til konge av romerne ble kronet til keiser.


Konge av romerne var også tittelen frankerne ga til Syagrius, en romersk general som styrte det nordlige Gallia i det sene 5. århundre

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  • H. Beumann: Rex Romanorum, i: Lexikon des Mittelalters (9 vol., München-Zürich 1980-98), vol. 7, col. 777 f.