Jan Syrový

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jan Syrový
Jan Syrový
Jan Syrový i 1938.
Født 24. januar 1888
Østerrike-Ungarn Třebíč i Mähren i Østerrike-Ungarn
Død 17. oktober 1970 (82 år)
Tsjekkoslovakia Praha, Tsjekkoslovakia
Yrke Offiser
Tsjekkoslovakias statsminister
22. september - 1. desember 1938
Regjering Syrový I og II
Forgjenger Milan Hodža
Etterfølger Rudolf Beran
Tsjekkoslovakias forsvarsminister
22. september 1938 - 27. april 1939
Regjering Syrový I, II, Beran I, II
Forgjenger František Machník
Etterfølger Gen. Sergěj Ingr
Tsjekkoslovakias forsvarsminister
18. mars - 12. oktober 1926
Regjering Černý II
Forgjenger Jiří Stříbrný
Etterfølger František Udržal
Signatur
Jan Syrový - podpis.gif

Jan Syrový
Troskap Østerrike-Ungarn Østerrike-Ungarn (1906)
Böhmen Tsjekkoslovakiske legion (19141920)
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia (19201939)
Tjenestetid 1906, 19141939
Rang General
Enhet Kaiserlich und königlich Armee k.u.k. Armee
Tsjekkoslovakiske legion i Russland Tsjekkoslovakiske legion
Československá armáda Československá armáda
Kommandoer 2. střeleckému pluku, Tsjekkoslovakiske legion i Russland, generalstaben, generalinspektør for hæren
Militære slag Første verdenskrig Den russiske borgerkrig
Utmerkelser Krigskorset
Croix de Guerre

Jan Syrový (født 24. januar 1888, død 17. oktober 1970) var en tsjekkoslovakisk general og veteran fra den tsjekkoslovakiske legionen i Russland under den russiske borgerkrig. Under Sudetkrisen var han Tsjekkoslovakias statsminister fra 22. september til 1. desember 1938.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Jan Syrový ble født den 24. januar 1888 i Třebíč i Mähren (da en del av Østerrike-Ungarn. Han studerte ingeniørfag ved den tekniske skole i Brno. Etter han ble uteksaminert i 1906, meldte han seg frivillig til ett års tjeneste i den østerriksk-ungarske hæren. Deretter reiste han til Warszawa (da en del av det russiske keiserdømmet), hvor han var ansatt i et byggefirma for å spare opp til sin videre utdannelse. Han ble uteksaminert fra det tekniske universitetet i Warszawa i 1913, med spesiale i armert betongbyggeri.[1]

Militær karriere i den tsjekkoslovakiske legion[rediger | rediger kilde]

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 meldte han seg ikke til tjeneste i den østerriksk-ungarske hæren, men byttet side til den russiske hæren og var en av de første offiserene til å tilslutte seg den tsjekkoslovakiske legionen i Russland, der han spilte en stor rolle i planleggingen av militære operasjoner. Han deltok i flere rekognoseringsoppdrag, og ble som en følge av dette forfremmet og dekorert flere ganger. Som fenrik deltok han i slaget ved Zborov den 1.-2. juli 1917, hvor han ble såret av granatsplinter fra østerriksk artilleri og mistet sitt høyre øye. Til tross for skadene var han kort tid etter tilbake ved fronten og fra april 1918 kommanderte han det 2. infanteriregiment («2. střeleckému pluku»).

De tsjekkoslovakiske legionærene besluttet å ta opp kampen mot bolsjevikene, delvis grunnet bolsjevikenes forsøk på å avvæpne den tsjekkoslovakiske legionen etter fredsavtalen i Brest-Litovsk, samt episoden i Tsjeljabinsk hvor den lokale bolsjevikregjeringen arresterte noen tsjekkoslovakiske legionærer etter å de hadde lynsjet en ungarsk krigsfange den 14. mai 1918.

Syrový ble i august 1918 forfremmet til generalmajor. Fra oktober 1918 til januar 1919 kommanderte han den tsjekkoslovakiske legionen og andre anti-bolsjevikiske styrker på den transsibirske jernbanen. I april 1920 forlot han havnen i Vladivostok.[2]

Militær karriere i mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Den 20. juni 1920 vendte Syrový tilbake til Tsjekkoslovakia, og ble møtt av en entusiastisk folkemengde i hovedstaden Praha. Hans krigsdelakelse hadde gitt ham verdifull anerkjennelse, og i august 1920 ble han utnevnt som øverstkommanderende for forsvarskommandoen Praha.

I 1922 tok han et kurs for generaler i Versailles i Frankrike og ved utgangen av året ble forfremmet til divisjonsgeneral. I januar 1924 tok han over som nestkommanderende for generalstaben, og den 1. januar 1926 ble han forfremmet til stabssjef for den tsjekkoslovakiske hæren. I mars 1926 ble han utnevnt til forsvarsminister i Jan Černýs interimregjering og returnerte til stillingen som stabssjef i oktober samme år. I desember 1927 ble han i en alder av 39 år forfremmet til graden armégeneral («armádni general»).

Syrový (sittende; fjerde fra høyre) sammen med andre generaler under en audiens hos president Tomáš Masaryk i 1935.

Som den tsjekkoslovakiske hærens stabssjef intensiverte han kontakter med Frankrike, Jugoslavia og Romania, og forsøkte å etablere et militært samarbeid med Polen. I 1933 godkjente Syrový en plan for modernisering og omorganisering av hæren utarbeidet av generalstabens operative seksjon. Den 31. desember 1933 ble Syrový utnevnt til generalinspektør av den tsjekkoslovakiske hæren.

Stillingen som hærens generalinspektør hadde en representativ karakter, noe Syrový bestemte seg for å endre ved å utvide sitt ansvarsområde. Dette forårsaket en uheldig og langvarig feide mellom Syrový og hærens nye stabssjef, general Ludvík Krejčí, som nektet å oppgi noe av sitt ansvarsområde. Hele saken måtte løses av president Edvard Beneš med et kompromiss i 1936.

Syrový ble med årene et symbol for den tsjekkoslovakiske hæren og ansett som en person med en autoritet og moral. Delvis takket være hans likhet med den böhmiske generalen og hussitlederen Jan Žižka (ca. 1370-1424) var han en av Tsjekkoslovakias krigshelter i mellomkrigstiden, og det var hans popularitet blant folket som brakte ham til regjeringen.[2]

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Sudetenkrisen[rediger | rediger kilde]

Jan Syrovýs dekret den 23. september 1938 om nasjonal unntakstilstand og full mobilisering av den tsjekkoslovakiske hæren.

Klokken 19 den 21. september 1938 aksepterte statsminister Milan Hodža, med støtte fra de andre politiske partiene og etter anbefaling av president Edvard Beneš, det fransk-britiske tilbudet ved Godesberg. Nyhetene om den tsjekkoslovakiske regjeringens kapitulasjon resulterte i et utbrudd av nasjonal indignasjon. I Praha samlet store folkemengder seg utenfor parlamentet og Hradčany og protesterte imot kapitulasjonen.[3] Neste morgen gikk Praha i generalstreik og på Wenzelsplassen samlet 100 000 demonstranter seg og krevde regjeringens avgang, innsettelsen av en militær regjering og et program om nasjonal motstand mot tyskerne.[4]

Klokken 10 om formiddagen ble det kunngjort fra parlamentets balkong at Hodžas regjering, nå et synonym for kapitulasjon, hadde søkt sin avskjed. Imens ble General Syrový bedt av president Beneš om å danne ny regjering. Syrový protesterte og insisterte at han var en offiser og ikke politiker, samt at han ikke hadde kvalifikasjonene til stillingen. Beneš fortalte ham at nasjonen trengte ham, og etter ytterligere press aksepterte Syrový anmodningen.

Den 22. september ble Syrový utnevnt til statsminister og forsvarsminister i den såkalte «regjeringen for republikkens forsvar» («Vlada obrany Republiky»), og fra parlamentets balkong talte han til folket:

Sitat Jeg garanterer at hæren står og vil stå ved våre grenser for å forsvare våres frihet til det siste. Jeg v snart kalle på dere her for å ta en aktiv del i forsvaret av vårt land som vi alle lengter etter å ta del i.[4] Sitat

Kl. 22 den 23. september 1938 utstedte regjeringen et dekret om nasjonal unntakstilstand og full mobilisering av den tsjekkoslovakiske hæren, en nyhet som ble møtt av stor begeistring av det tsjekkiske folket.

Münchenavtalen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Münchenavtalen

Som statsminister ble Syrový tvunget til å akseptere betingelsene av Münchenavtalen den 30. september 1938. Mens resultatene av avtalen, som ble kringkastet på radio og over offentlige høytalere på Wenzelsplassen, fikk folk til å gråte åpenlyst i gatene, tilbrakte president Beneš formiddagen på å konsultere Syrový og regjeringen, den militære ledelsen og lederne for de politiske partiene.[5]

Syrový minnet hans fortvilte lyttere at mange av de militære festningsverkene langs den tsjekkisk-tyske grensen ikke var helt ferdigbygget, og at selv om Sovjetunionen var villige til å sende tropper, ville tsjekkerne ikke kunne holde ut mot den tyske overmakten lenge nok til at disse troppene kunne sendes i kamp.[5] General Ludvík Krejčí samtykket, og sa at selv om Sovjetunionen bestemte seg for å sende tropper ville det ta omkring seks uker å få soldatene til Mähren, og at det da ville være for sent.[6] General Karel Husárek poengterte at de tsjekkoslovakiske forsvarsplanene var basert på forventningene om at i tilfelle av en tysk invasjon av Tsjekkoslovakia ville Tyskland også bli tvunget til å kjempe en tofrontskrig mot Frankrike; at Den lille ententen ville angripe Ungarn; at grensen mot Østerrike ikke ville være nødvendig å forsvare; samt at Polen og Romania ville være villige til å gi sovjetiske tropper tillatelse til å krysse deres territorier.[6] Ingen av forventningene holdt, og kun General Sergěj Vojcechovský insisterte på å avvise Münchenavtalen og kjempe for statens territorielle integritet.[6]

Ved middagstid hadde regjeringen hadde nådd en konsensus om at det ikke eksisterte noen annen realistisk mulighet enn å akseptere betingelsene i Münchenavtalen.[6] I sin radiotale til folket kvelden 30. september sa Syrový at «Vi ble forlatt. Vi står alene.»

Sitat I München samlet fire europeiske stormakter seg og har besluttet seg for å oppfordre oss til å godta nye grenser, som adskiller de tyske landområdene fra vores stat. Vi hadde valget mellom et fortvilt og desperat forsvar, noe som ville bety ikke bare å ofte hele den voksne befolkningen men også kvinner og barn. Vi måtte akseptere betingelsene som har blitt hensynsløst påtvunget oss uten krig og som har ingen likheter i historien. Vi ville bidra til fred men ikke på den måten vi ble tvunget til. Vi ble forlatt. Vi står alene. [...]

Vi har kommet til konklusjonen at i valget mellom å forminske grensene eller nasjonens død er det vår hellige plikt å bevare menneskeliv og dermed ikke komme svekket ut av disse grufulle tider og gi opp vel vitende om at vår nasjon vil reise seg igjen som den har gjort mange ganger i fortiden.

[7]
Sitat
– Jan Syrový i sin radiotale til folket 30. september 1938.

Etter Münchenavtalen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jan Syrovýs andre regjering

Etter at Tsjekkoslovakia måtte avstå Sudetenland til Tyskland, økte spenningene mellom regjeringen i Praha og Slovakia. Den 3. oktober truet den slovakiske ministeren Matúš Černák med å søke avskjed hvis ikke Slovakia ble tildelt selvstyre innenfor fireogtyve timer. Da dette ikke hadde blitt oppfylt innenfor den gitte tidsfristen trakk Černák seg fra regjeringen, hvilket førte til Syrový-regjeringens fall.[8]

Som følge av dette utnevnte Syrový en ny regjering hvor han fortsatte som forsvarsminister og statsminister. Da president Beneš søkte sin avskjed den 5. oktober overtok Syrový noen av presidentskapets plikter (i samsvar med den tsjekkoslovakiske grunnloven) inntil Emil Hácha ble valgt til president den 30. november 1938.

Syrový håpet å skrinlegge det slovakiske problemet ved å tilby den romerskkatolske presten Jozef Tiso, som var lederen for det nasjonalistiske Hlinkas slovakiske folkeparti, en ministerpost sammen med en fri hånd i Slovakia som minister med utstrakte fullmakter. Den 6. oktober 1938 aksepterte parlamentet og Syrovýs regjering den såkalte Žilina-avtalen, som fastsatte dannelsen av en selvstendig slovakisk regjering med Tiso som selverklært statsminister og justisminister.

Syrový håpet også å løse det karpato-ruthenske problemet ved å utnevne Ivan Párkányi som minister for Karpato-Rutenia.[9] Men den 8. oktober krevde den Første ukrainske nasjonale sentralråd i Užhorod at Karpato-Ruthenia skulle tildeles samme selvstyrerettigheter som Slovakia.[9] Etter noen dagers forhandlinger med regjeringen i Praha ble de enige om å danne en ny selvstyrt regjering ledet av Andrej Bródy, som tok over den 11. oktober etter at Syrový hadde avskjediget sånn at Brody-regjeringen kunne overta forvaltningen av Karpato-Ruthenia.[10] Men da statsminister Bródy oppfordret alle karpato-ruthenere i å forene seg i en uavhengig stat,[11] samt oppfordringer om folkeavstemninger om å returnere Karpato-Ruthenia og den østre slovakiske regionen Prešov til Ungarn fikk myndighetene i Praha nok. Under et møte mellom Syrový og karpato-ruthenske ministre i Praha den 26. oktober ble Bródy arrestert for forræderi, og Avgustyn Volosjyn ble innsatt som ny statsminister i Karpato-Ruthenia, som ble omdøpt til «Karpato-Ukraina».[11]

Syrovýs regjering var sammen med de slovakiske selvstyremyndighetene også ansvarlige for grenseendringsforhandlinger med Ungarn fra 5. til den 13. oktober og 19. til 22. oktober 1938. Den tsjekkoslovakiske delegasjonen bestod var ledet av Tiso, og Slovakia var representert av justisminister Ferdinand Durčanský og General Rudolf Viest, mens regjeringen i Praha var representert av Dr. Ivan Krno, politisk direktør i det tsjekkoslovakiske utenriksdepartementet, med rang som ambassadør og minister med utstrakte fullmakter. Etter at forhandlingene mellom partene ikke førte fram aksepterte de tysk og italiensk megling. Den 2. november ble Tsjekkoslovakia tvunget til å avstå 11 925 km og 869 299 innbyggere til Ungarn som følge av den første Wien-tildelingen.[12]

Den 30. november 1938 ble Emil Hácha valgt til president og Sýrovy trakk seg som statsminister dagen etter. Han forble forsvarsminister i Rudolf Berans regjering inntil 27. april 1939.

Okkupasjonstiden og senere liv[rediger | rediger kilde]

Da tyskerne okkuperte Böhmen og Mähren 15. mars 1939 ga Syrový ordre om at hæren ikke skulle yte motstand og til å overholde sine retningslinjer. Han deltok i flere offisielle begivenheter med den tyske okkupasjonsmyndighetene i uniform. Etter at han gikk av som forsvarsminister den 27. april 1939 trakk han seg tilbake fra offentligheten og flyttet utenfor byen. Han avsto å delta i motstandskampen på grunn av at han var en alt for prominent og kjent figur til å være noe annet enn en belastning. Dog sikret han at store pengesummer ble overført fra et fond for legionærene til motstandsbevegelsen. Syrový tilbød sin assistanse til motstandsbevegelsen under Praha-opprøret i mai 1945, men ble avvist.[2]

Den 14. mai 1945 ble han arrestert og utpekt som en viktig kollaboratør og samarbeidspartner for okkupasjonsmakten. Han ble i april 1947 funnet skyldig for landsforræderi av den nasjonale domstolen («Národní soud») og dømt til 20 års fengsel. Blant bevisene mot ham var et bilde av Syrový som håndhilser på Adolf Hitler (under et møte han var forpliktet til å delta på Borgen i Praha), ordren om ikke å yte motstand mot tyskerne (instruert til å utstede av president Hácha) samt en våpenkontrakt med tyskerne.[2]

Først i 1960 fikk han amnesti av president Antonín Novotný og kunne forlate fengselet. Dog hadde han blitt fratatt sin militære rang og mottok derfor ingen pensjon. Han hadde heller ingen andre finansielle goder og ble forhindret i å arbeide av kommunistregimet. Med tiden fikk han tillatelse til å arbeide som nattevakt, og først i 1967 ble han tildelt en delvis pensjon. Han døde 17. Oktober 1970 i Praha.[2]

Utmerkelser[2][rediger | rediger kilde]

Tsjekkoslovakia Ordener tildelt av Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia
Czechoslovak War Cross 1918 Ribbon.png Krigskorset (1914-1918)
Ribbon Czechoslovak Revolutionary Medal.png Revolusjonsmedaljen 1914-18
(Med spennene: «Č.D.», «Zborov» og numrene «1» og «2»)
Ribbon Czechoslovak Order of the Hawk.png Haukeordenen
Ribbon Czechoslovak Victory Medal 1918.png Seiersmedaljen 1918
Belgia Ordener tildelt av Belgia Belgia
Kroneordenen 2. klasse Kroneordenen 2. klasse
Croix de Guerre 1914-18 Croix de Guerre (1914-18)
Estland Ordener tildelt av Estland Estland
Ørnekorsets orden Ørnekorsets orden (1. klasse)
Frankrike Ordener tildelt av Frankrike Frankrike
Legion Honneur GO ribbon.svg Æreslegionen (Storoffiser)
Legion Honneur Commandeur ribbon.svg Æreslegionen (Kommandør)
Legion Honneur Officier ribbon.svg Æreslegionen (Offiser)
Legion Honneur Chevalier ribbon.svg Æreslegionen (Ridder)
Croix de guerre 1914-1918 with palm.jpg Croix de Guerre 1914-18 (med palme)
Hellas Ordener tildelt av Hellas Hellas
GRE Order of the Phoenix - Grand Cross BAR.png Føniksordenen (1. klasse)
Greek Medal of Military merit ribbon.png Hærens fortjenestemedalje
Italia Ordener tildelt av Italia Italia
Grande ufficiale OCI Kingdom BAR.svg Italias kroneorden (2. klasse)
Croce di guerra al merito BAR.svg Krigsfortjenestekorset
Japan Ordener tildelt av Japan Japan
Ribbon Order of the Sacred Treasure.png Den hellige skatts orden (2. klasse)
Jugoslavia Ordener tildelt av Jugoslavia Jugoslavia
Ord.St.Sava-ribbon.jpg Sankt Savas orden (1. klasse)
Den hvite ørns orden (Storkors) Den hvite ørns orden (Storkors)
Den hvite ørns orden (Storoffiser) Den hvite ørns orden (Storoffiser)
Ordenen Karađorđes Stjerne Ordenen Karađorđes Stjerne
Litauen Ordener tildelt av Litauen Litauen
Vytautas den stores orden (2. klasse) Vytautas den stores orden (2. klasse)
Latvia Ordener tildelt av Latvia Latvia
Lāčplēsisordenen (2. klasse) Lāčplēsisordenen (2. klasse)
Trestjerneordenen (2. klasse) Trestjerneordenen (2. klasse)
Marokko Ordener tildelt av Marokko Marokko
MAR Order of the Ouissam Alaouite - Grand Officer (1913-1956) BAR.png Alaouite-ordenen (1. klasse)
Polen Ordener tildelt av Polen Polen
POL Polonia Restituta Komandorski ZG BAR.svg Ordenen Polonia Restituta (2. klasse)
Romania Ordener tildelt av Romania Romania
Nasjonalordenen Romanias Stjerne (1. klasse) Nasjonalordenen Romanias Stjerne (1. klasse)
Romanias kroneorden (2. klasse) Romanias kroneorden (1. klasse)
Ordenen for loyal tjeneste (1. klasse) Ordenen for loyal tjeneste (1. klasse)
Minneskorset 1916-1918 Minneskorset for krigen 1916-1918
(Med spennen: «Sibir»)
Russland Ordener tildelt av Russland Russland
Sankt Vladimirs orden (4. klasse) Sankt Vladimirs orden (4. klasse)
Sankta Annas orden (4. klasse) Sankta Annas orden (4. klasse)
Sankt Stanislavs orden (3. klasse) Sankt Stanislaus-ordenen (3. klasse)
Sankt Georgs kors (3. klasse) Sankt Georgs kors (3. klasse)
Storbritannia Ordener tildelt av Storbritannia Storbritannia
Order of the Bath UK ribbon.png Order of the Bath (Kommandørridder)
Tunisia Ordener tildelt av Tunisia Tunisia
Nişan-i İftihar Nişan-i İftihar (1. klasse)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ZEJDA, Radovan. Osobnosti Třebíčska. Třebíč : Akcent, 2000. 224 s. ISBN 80-7268-104-4. S. 177.
  2. ^ a b c d e f «Vojenské osobnosti předválečné armády - Armádní generál Jan Syrový» (tsjekkisk). Vojenstvi.cz. 25. august 2001. Besøkt 14. april 2011. 
  3. ^ Faber, Munich, 1938. Side 323.
  4. ^ a b Faber, Munich, 1938. Side 324.
  5. ^ a b Heimann, Czechoslovakia. Side 82.
  6. ^ a b c d Heimann, Czechoslovakia. Side 83.
  7. ^ «Projev předsedy vlády Syrového 30. září 1938» (tsjekkisk). Fronta.cz. 1. juni 2003. Besøkt 20. mai 2011. 
  8. ^ Heimann, Czechoslovakia. Side 85.
  9. ^ a b Heimann, Czechoslovakia. Side 88.
  10. ^ Heimann, Czechoslovakia. Side 89.
  11. ^ a b Heimann, Czechoslovakia. Side 91.
  12. ^ Kliment & Nakládal, Germany's First Ally. Side 10.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Faber, David, Munich, 1938: Appeasement and World War II. (New York, NY: Simon & Schuster, Inc., 2008).
  • Heimann, Mary, Czechoslovakia – The State That Failed. (New Haven: Yale University Press, 2003).
  • Kliment, Charles K. & Nakládal, Břetislav, Germany's First Ally: Armed Forces of the Slovak State 1939-1945. (Atglen, PA: Schiffer Publishing Ltd., 1997).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Milan Hodža 
        Czechoslovakia COA large.svg
        Tsjekkoslovakias statsminister

Etterfølger:
 Rudolf Beran 
Forgjenger:
 František Machník 
        Czechoslovakia COA large.svg
           Tsjekkoslovakias forsvarsminister

Etterfølger:
 Gen. Sergěj Ingr 
Forgjenger:
 Jiří Stříbrný 
    Czechoslovakia COA large.svg
    Tsjekkoslovakias statsminister

Etterfølger:
 František Udržal