James Watt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
James Watt
James Watt
James Watt, maleri Henry Howard, ca. 1797
Født 19. januar 1736
Greenock, Renfrewshire
Død 25. august 1819 (83 år)
Handsworth, Birmingham
Yrke Ingeniør, oppfinner
Nasjonalitet Skotsk, britisk
Språk Engelsk
Alma mater Universitet i Glasgow
Signatur
James Watts signatur

James Watt (19. januar 173625. august 1819) var en skotsk oppfinner og mekanisk ingeniør hvis forbedringer av atmosfæremotoren (dampmaskinen) var avgjørende for endringene som ble frambrakt av den industrielle revolusjon, både i Storbritannia som i resten av verden.

Mens han arbeidet som instrumentmaker ved Universitet i Glasgow, ble Watt interessert i dampmaskinens teknologi. Han innså at samtidens utforming av maskinen sløste bort mye energi ved gjentatt avkjøling og oppvarming av sylinderen. Watt innførte en forbedring av designet, adskilt dampkondensator som unngikk tapet av energi og radikalt forbedret kraften, effektiviteten og kost-nytte-effekten av dampmaskiner. Til sist tilpasset han sin maskin til å produsere dreiebevegelse, noe som utvidet dens anvendelighet langt ut over å kun pumpe vann.

Watt forsøkte å kommersialisere sin oppfinnelse, men sleit med store finansielle vanskeligheter inntil han til sist gikk i partnerskap med Matthew Boulton i 1775. Det nye firmaet Boulton & Watt ble etter hvert en stor suksess og Watt ble rik og velstående. Etter at han var pensjonert fortsatte han å frambringe nye oppfinnelser, men ingen ble så betydningsfulle som hans arbeid med dampmaskinen. I en park i Glasgow i Skottland står det en minnestein som markerer starten på den industrielle revolusjon. Det hevdes at det var akkurat her James Watt sto i 1765 da han fant ut hvordan han kunne forbedre Newcomens dampmaskin. Han utviklet konseptet med hestekrefter[1] og SI-enheten watt for effekt med symbolet W, er navngitt etter ham. Han døde i 1819 i en alder av 83 år. Han har blitt beskrevet som en av de mest innflytelsesrike personer i menneskelig historie.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Veggbyste i Linenhall Street, Belfast

James Watt ble født i 1736 i Greenock, Renfrewshire, en havneby ved Firth of Clyde.[3] Hans far var en skipsbygger, skipseier og kontraktør, og fungerte som byens sjefsbaillie, en sivil embetsmann for lokalmyndighetene,[4] mens hans mor, Agnes Muirhead, kom fra en god familie og var utdannet. Begge var presbyterianere og trofaste covenanter, en radikal skotsk presbyteriansk bevegelse.[5] Watts bestefar, Thomas Watt, var lærer i matematikk og baillie for baronen av Cartsburn.[6] Til tross for at han ble oppfostret av religiøse foreldre, ble Watt senere en deist som aldri gikk i kirken.[7]

Watt gikk ikke jevnlig på skolen; innledningsvis ble han undervist hjemme av sin mor, men senere gikk han på gymnaset Greenock Grammar School.[8] Han viste stor manuell fingernemhet, dyktighet i ingeniørkunnskap og en begavelse i matematikk mens latin og gresk ikke klarte å interessere ham.

Da han var atten år døde hans mor og fars helse begynte å svikte. Watt reiste til London for å studere instrumentmakeri et års tid, deretter kom han tilbake til Skottland, bosatte seg i den kommersielle byen Glasgow med det mål å opprette sin egen forretning i framstille instrumenter. Han framstilte og reparerte oktanter av messing, parallelllinjaler, vekter, deler for teleskoper, og barometre, blant andre ting. Ettersom ikke at tjenestegjort som lærling i minst sju år, blokkerte hammerlauget i Glasgow (som hadde jurisdiksjon over alle håndverkere som benyttet hammer) hans håndhevelse,[9] til tross for at det ikke fantes andre matematiske instrumentmakere i Skottland.[10]

Watt ble berget fra dette uføret ved at det kom astronomiske instrumenter til Universitet i Glasgow, instrumenter som krevde tilsyn av ekspertise.[11] Watt reparerte dem slik at de fungerte igjen og fikk godtgjørelse. Disse instrumentene ble senere installert i Macfarlanes observatorium. Med tiden tilbød tre professorer ham muligheten å opprette et lite verksted inne på universitetsområdet. Det ble innviet i 1757 og to av professorene, fysikeren og kjemikeren Joseph Black som den berømte Adam Smith ble venner av Watt.[12]

I begynnelsen arbeidet han med å vedlikeholde og reparere vitenskapelige instrumenter som ble brukt av universitet, hjalp til med demonstrasjoner, og ekspanderte produksjonen av oktanter. I 1759 dannet han et partnerskap med John Craig, arkitekt og forretningsmann, til å framstille og å selge en rekke produkter, inkludert musikkinstrumenter og leker for barn. Partnerskapet varte i de neste seks årene og med 16 ansatte. Craig døde i 1765, og en av de ansatte, Alex Gardner, overtok forretningen som kom til vare framt til 1900-tallet.[13]

I 1764 giftet Watt seg med sin kusine Margaret (Peggy) Miller som han fikk fem barn med, to av dem levde til de ble voksne: James Jr. (1769–1848) og Margaret (1767–1796). Hans hustru døde i barsel i 1772. I 1777 giftet han seg på nytt, da med Ann MacGregor, datteren til en farger i Glasgow. Han fikk to barn med henne: Gregory (1777–1804), som ble en geolog og mineralog,[14] og Janet (1779–1794). Ann døde i 1832. Mellom 1777 og 1790 bodde Watt i Regent Place i Birmingham.[15]

Tidlige eksperimenter[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige kondensatoren til Watt (Science Museum (London))

I 1759 gjorde Watts venn, John Robison, ham oppmerksomhet på bruken av damp som en kilde for å drive en motor. [16] Designet på Newcomenmaskinen som hadde vært i bruk i bortimot femti år med å pumpe vann fra gruver, hadde knapt endret seg fra dens første utførelse. Watt begynte å eksperimentere med dam selv om han aldri hadde sett en dampmaskin i virksomhet. Han forsøkte å konstruere en modell. Den feilet å virke, men han fortsatte sine eksperimenter og leste alt han kom over om emnet. Han forsto betydningen av latent varm i forståelsen av motoren, noe som hans venn Joseph Black hadde oppdaget noen år tidligere, men det var ukjent for Watt. Forståelsen av dampmaskinen var i en meget primitiv stadium ettersom vitenskapen om termodynamikk kom ikke på plass for om ytterligere hundre år eller så.

I 1763 ble Watt bedt om å reparere en modell av en Newcomenmaskin som universitet eide.[16] Selv etter at den var reparert var det bare så vidt den virket. Etter mange eksperimenter kunne Watt demonstrere at bortimot tre-fjerdedeler av varmen fra dampen gikk tapt ved at den konsumerte varme maskinsylinderen for hver omdreining.[17] Denne energien ble kastet bort ettersom senere i syklusen ble kaldt vann sprøytet inn i sylinderen for kondensere dampen for å minske dets trykk. Således forbrukte maskinen mye av dens energi i gjentatte ganger oppvarme sylinderen framfor å avgi den som mekanisk kraft.

Levningene av Watts verksted i en hytte ved Kinneil House

Watts kritiske innsikt, som han kom til i mai 1765,[18] var å få dampen til å kondensere i et adskilt kammer adskilt fra ventilen, og å opprettholde temperaturen i sylinderen ved at den samme temperaturen som den innsprøytede dampen (ved omgi den med en «dampjakke»). [17] Det betydde at svært lite varme ble opptatt i sylinderen for hver syklus, og således at mer varme fra dampen ble gjort tilgjengelig for å utføre nyttig arbeid. Watt hadde en virksom modell klar senere det samme året.

Til tross for en mulig virksom formgivning var det fortsatt betydelige vanskeligheter i å konstruere en maskin i full skala. Det krevde mer kapital, en del av det kom fra Black. Mer betydelig finansiering kom fra John Roebuck, grunnleggeren av det berømte jernverket Carron Iron Works i nærheten av Falkirk, som han nå opprettet et partnerskap med. Roebuck bodde i Kinneil House i Bo'ness på denne tiden da Watt arbeidet med å perfeksjonere sin dampmaskin i en hytte tilstøtende til huset. Skjelettet av hytten, og en meget stor del av et av hans prosjekter, eksisterer fortsatt på baksiden.[19]

Den viktigste vanskeligheten var i fabrikkeringen av stempelet og sylinderen. Jernarbeidere på denne tiden var mer smeder enn moderne maskinister og var ikke i stand til framstille komponentene med nødvendig presisjon. Mer kapital ble brukt i å fremme det banebrytende patentet i Watts oppfinnelse. Forspent for ressurser ble Watt tvunget til å ta opp ansettelse, først som oppsynsmann, deretter som sivilingeniør for åtte år.[20]

Roebuck gikk konkurs, og Matthew Boulton som eide støperifabrikken Soho Foundry i nærheten av Birmingham overtok hans patentrettigheter. En utvidelse av patentet ble vellykket gjennomført i 1775.[21]

Via Boulton fikk Watt endelig tilgang til en del av de beste jernarbeidere i verden. Vanskeligheten med å framstille en stor sylinder med en tett tilpasset stempel ble løst av John Wilkinson som hadde utviklet en teknikk for presisjonsboring for å framstille kanoner ved Bersham, i nærheten av Wrexham, i nordlige Wales. Watt og Boulton dannet et meget vellykket partnerskap, Boulton & Watt, som framstilte dampmaskiner og som varte i de neste 24 årene.

Første maskin[rediger | rediger kilde]

Gravering av dampmaskin fra 1784 designet av Boulton & Watt.

I 1776 ble de første maskiner installert og satt i kommersielt arbeid. De første maskinene ble benyttet til å kraft til pumper og produserte kun vekselvirkende bevegelser til å gi kraft til pumpestaven ved bunnen av gruven. Designet var kommersielt vellykket og i de neste fem årene var Watt meget opptatt med å installere flere maskiner, hovedsakelig i Cornwall for å pumpe vann ut av gruver.

Disse tidlige maskinene ble ikke framstilt av Boulton & Watt, men av andre fabrikanter i henhold til tegninger av Watt som fungerte i rollen som konsulterende ingeniør. Oppstillingen av maskinen og dens testing ble overvåket av Watt først og deretter av menn fra firmaets ansatte. Disse maskinene var store. Den første hadde eksempelvis en sylinder med en diameter på rundt 1.27 meter og en høyde på rundt 60 cm, og krevde at det ble bygget et særskilt hus til den. Boulton & Watt krevde en årlig betaling, likestilt til en tredjedel av verdien av det kull som ble utvunnet i sammenligning med en Newcomenmaskin som utførte det samme arbeidet.

Feltet som maskinen kunne benyttes til ble i stor grad utvidet da Boulton overtalte Watt til å konvertere den vekselvirkende bevegelsen til stempelet til å framstille en rotasjonkraft for knusing, veving og maling av korn. Selv om en pedalarm synes å ha vært en opplagt løsning til konverteringen ble de forhindret ved en patent for dette, men patentholderen, James Pickard og hans assosierte, foreslo en krysslisensiering av den eksterne kondensoren. Watt motsatte seg heftig til dette og de omgikk patentet ved deres sol- og planet-tannhjul. Det ble oppfunnet av deres ansatte, William Murdoch, men tatt patent av James Watt i oktober 1781.[22]

I løpet av de neste seks årene gjorde Watt en rekke andre forbedringer og endringer på dampmaskinen. En dobbeltfungerende maskin, hvor dampen fungerte vekselvis på de to sidene av stempelet var en av dem. Han beskrev metodene for å drive dampen «ekspanderende» (det vil si å benytte dampen ved trykk godt over den atmosfæriske). En sammensatt maskin, som kombinerte to eller flere maskiner, ble beskrevet. Ytterligere to patenter ble innvilget for disse i 1781 og 1782. Tallrike andre forbedringer ble gjort for å forenkle framstillingen og installeringen ble jevnlig iverksatt. En av disse omfattet å benytte dampindikatoren som viste en informativ riss av trykket i sylinder mot dens volum, noe han beholdt som en yrkeshemmelighet. En annen viktig nyvinning, en som Watt var mest stolt av, var parallellbevegelsen som var vesentlig for dobbeltfungerende maskiner da den produserte en rettlinjet bevegelse for sylinderstaven og pumpen fra den tilknyttede svingstaven, og hvor dens ende bevegde seg i en sirkulær bue. Den ble patentert i 1784. En spjeldventil[23] for å kontrollere maskinens kraft, og en sentrifugalregulator ble patentert i 1788.[24] Disse forbedringene ble til sammen det som framstilte en dampmaskin som var opp til mer enn fem ganger mer effektiv i bruken av brensel enn Newcomenmaskinen.

På grunn av faren med eksploderende dampkjeler, som fortsatt var i en meget primitiv stadium i sin utvikling, og det pågående problemet med lekkasjer, var Watt restriktiv i sin bruk av trykkdamp – alle hans maskiner benyttet damp nær atmosfærisk trykk.

Rettssaker om patenter[rediger | rediger kilde]

En dampmaskin bygget etter James Watts patent i 1848 ved Freiberg i Tyskland.

Edward Bull begynte å bygge dampmaskiner for Boulton & Watt i Cornwall i 1781. Ved 1792 hadde han begynt å framstille maskiner av eget design, men som inneholdt en adskilt kondensator, og brøt dermed Watts patenter. To brødre, Jabez Carter Hornblower and Jonathan Hornblower Jr., begynte også å bygge dampmaskiner på omtrent samme tid. Andre begynte å modifisere Newcomenmaskinene ved å legge til en adskilt kondensator, og gruveeiere i Cornwall begynte å bli troende til at Watts patent ikke kunne bli påtvunget. De begynte å holde tilbake betalingene grunnet at Boulton & Watt hadde falt ved 1792. Av det totalt £21 000 (tilsvarende £1 840 000 i 2014) som eide, hadde bare £2 500 blitt mottatt. Watt ble tvunget til å gå til domstolen for å tvinge igjennom sine krav.[25]

Han saksøkte først Bull i 1793. Juryen bestemte for Watt, men spørsmålet om den originale spesifikasjonen til patentet var gyldig eller ikke ble overlatt til en annen domstol. I mellomtiden ble pålegg utstedt som påbød at ufullbyrdete utbetalinger av provisjoner måtte skje. Rettssaken for avgjøre patentets gyldighet ble holdt det følgende året og ble ikke avgjørende, men pålegget om utbetalinger forble virksomt, og overtrederne, unntatt Jonathan Hornblower, begynte å ordne sine saler. Hornblower ble snart tvunget inn i rettssalen og dommen til fire dommere i 1799 var avgjørende i favør av Watt. Deres venn John Wilkinson, som hadde løst problemet med boringen av en nøyaktig sylinder, ble en særlig vanskelig sak. Han hadde installert rundt tyve maskiner uten Boultons og Watts vitende. De ble til sist enig om en avgjørelse i 1796.[26] Boulton & Watt fikk aldri innsamlet alt det som tilhørte dem, men alle konfliktene ble avgjort direkte mellom partene eller ved voldgiftsdom. Disse rettssakene var meget kostbare i både penger og tid, men var til sist suksessfulle for firmaet.

Kopimaskin[rediger | rediger kilde]

Watts verksted, bevart hos Science Museum, London

Før 1780 var det ingen god metode for å lage kopier av brev eller tegninger. Den eneste metoden som tidvis ble benyttet var en mekanisk ved bruk av flere sammenknyttede penner. Watt eksperimenterte først med å forbedre denne metoden, men ga snart opp denne tilnærmingen ettersom den var for tungvindt og besværlig. Han forsøkte isteden på fysisk vis å overføre blekk fra forsiden av originalen til baksiden på et annet ark, fuktet med en oppløsning, og presset det til originalen. Det andre arket måtte være tynt slik at blekket kunne bli sett gjennom det når kopien ble holdt opp mot lyset, således reprodusere originalen nøyaktig.[27][28]

Watt begynte å utvikle prosessen i 1779 og gjorde mange eksperimenter for å formulere blekket, velge det tynne papiret, for konstruere en metode for å fukte det særlig tynne papiret og bygge en presse egnet for gi korrekt press for effektivisere overføringen. Alt dette krevde mye eksperimentering, men snart hadde han nok suksess til å skaffe seg patent på prosessen et år senere. Watt inngikk et annet partnerskap med Boulton (som sørget for finansiering) og James Keir (som drev forretningen) i et firma som ble hetende James Watt and Co. Perfeksjoneringen av oppfinnelsen krevde lang mer utviklingsarbeid før det rutinemessig kunne bli benyttet av andre, men det ble utført i løpet av de neste få årene. Boulton og Watt overga sine aksjer til sine sønner i 1794.[29] Det ble en kommersiell suksess da behovet for å kunne gjøre kopier var stort og det ble omfattende grad benyttet i kontorer til inn på 1900-tallet.

Kjemiske eksperimenter[rediger | rediger kilde]

Fra tidlig alder var Watt interessert i kjemi. På slutten av 1786 mens han var i Paris ble han vitne til et kjemieksperiment av Claude Louis Berthollet hvor han skapte en reaksjon mellom saltsyre (en løsning av hydrogenklorid i vann) med brunstein (mangan(IV)oksid) for å framstille klor. Han hadde allerede funnet ut at en vannholdig solusjon av klor kunne bleke tekstiler, og publiserte sine funn, noe som fikk stor interesse blant mange mulige rivaler. Da Watt kom tilbake Storbritannia begynte han å drive kjemiske eksperimenter langs disse linjene med håp om finne en kommersiell levedyktig prosess. Han oppdaget at en blanding av salt, brunstein og svovelsyre kunne produsere klor, noe Watt mente måtte være en billigere metode. Han overførte klor til en svak oppløsning av alkali og fikk en uklar oppløsning som synes å ha gode egenskaper i blekning. Han kommersialiserte snart disse resultatene til James McGrigor, sin svigerfar, som var bleker og farger av tekstiler i Glasgow. Utover det forsøkte han å holde metoden hemmelig.[30]

Med McGrigor og hans hustru Annie begynte han å skalere opp prosessen og i mars 1788 var McGrigor i stand til på tilfredsstillende vis å bleke 1,37 km med tøy. På omtrent samme tid oppdaget Berthollet prosessen med salt og svovelsyre, og i motsetningen til Watt, publiserte han oppdagelsen og den ble offentlig tilgjengelig. Mange andre begynte å eksperimentere for å forbedre prosessen som fortsatt hadde mange begrensninger, ikke minst i transport av det flytende produktet. Watts rivaler tok snart ledelsen i utviklingen av prosessen og han trakk seg ut. Det var dog ikke før i 1799 da Charles Tennant tok patent på en prosess for å produsere solid blekningspulver (kalsiumhypokloritt) at det ble en kommersiell suksess.

Ved 1794 hadde Watt blitt valgt av Thomas Beddoes til fabrikkere apparater for å produsere, rense og lagre gasser for bruk i det nye Pneumatisk institusjon ved Hotwells i Bristol. Watt fortsatte å eksperimentere med ulike gasser i mange år, men ved 1797 hadde medisinsk bruk for «kunstig luft» kommet til en blindgate.[31]

Personlighet[rediger | rediger kilde]

Vitenskjapelig apparat designet av Boulton & Watt i forberedelse av Pneumatisk institusjon i Bristol.

Watt kombinerte teoretisk kunnskap med vitenskap og dyktigheten til å anvende det praktisk. Kjemikeren og oppfinneren Humphry Davy uttalte om ham at "De som betraktet James Watt kun som en stor praktisk mekaniker, gjør en stor feil av hans karakter; han var i like stor grad framragende som naturfilosof og en kjemiker, og hans oppfinnelser demonstrerte hans gjennomgående kunnskap av de vitenskaper, og det er særlig karakteristisk av et geni, å forene dem for praktisk anvendelse."[32]

Han var meget høyt respektert [33] av andre prominente menn innenfor den industrielle revolusjon. Han var et betydningsfullt medlem av foreningen Lunar Society,[34] og var en ettertraktet samtalepartner og selskap, alltid interessert i å utvide sin horisont.[35] Hans personlige forhold med sine venner var alltid vennskapelige og langvarige.

Watt var en profilert brevskriver. I løpet av hans år i Cornwall skrev han lange brev til Boulton flere ganger i uken. Han var uvillig til å publisere sine resultater i for eksempel Philosophical Transactions of the Royal Society, og ville heller kommunisere sine ideer i patenter.[36] Han var en også en utmerket teknisk tegner.

I motsatt ende var han en svak forretningsmann og hatet særlig pruting og forhandle vilkår med de som forsøkte å nyttiggjøre seg av dampmaskinen. I et brev til William Small i 1772, bekjente Watt at han «ville heller møte en ladd kanon enn å avgjøre et regnskap eller gjøre et kjøp».[37] Inntil han trakk seg tilbake var han alltid bekymret for sine finansielle affærer, og var alltid pessimistisk. Hans helse var ofte dårlig. Han hadde hyppig nervøs hodepine og depresjon.

Støperi[rediger | rediger kilde]

Portrett av James Watt av Carl Frederik von Breda, 1792.

I begynnelsen gjorde partnerskapet tegninger og spesifikasjoner for maskiner og overvåket arbeidet med å opprette dem på kjøpernes eiendom. De produserte bortimot ingen av delene selv. Watt gjorde det meste av sitt arbeid i sitt hjem i Harper’s Hill i Birmingham, mens Boulton arbeidet ved fabrikken Soho Manufactory. Gradvis begynte partnerne å framstille flere og flere av delene selv, og ved 1795 kjøpte de en eiendom rundt 1,5 km fra Soho Manufactory ved bredden av Birmingham Canal for å etablere et nytt støperi for å framstille maskinene. Soho Foundry ble formelt åpnet i 1796 på en tid da Watts sønner, Gregory og James Jr. var tungt involvert i ledelsen av foretaket. I 1800, året da Watt pensjonerte seg, hadde firmaet framstilt 41 maskiner.[38]

Senere år[rediger | rediger kilde]

«Heathfield», Watts hus i Handsworth, Birmingham

Watt pensjonerte seg i 1800, det samme året da hans grunnleggende patent og partnerskap med Boulton utløp. Det berømte partnerskapet ble overført deres sønner, Matthew Robinson Boulton og James Watt Jr. Langvarig bedriftsingeniør William Murdoch ble snart gjort til partner og firmaet hadde framgang.

Watt fortsatte å finne opp ting. I sitt hjem i Handsworth Heath, Staffordshire, gjorde Watt bruk av et kvistværelse som verksted, og det var her han arbeidet på mange av sine oppfinnelser.[39] Blant andre ting fant han opp og konstruerte flere maskiner for å kopiere skulpturer og medaljonger som fungerte godt, men som han aldri patenterte.[40] En av de første skulpturer han framstilte med en slik maskin var et lite hode av sin gamle professorvenn, Adam Smith. Han opprettet sin interesse i ingeniørvirksomhet og var konsulent ved flere betydningsfulle prosjekter. Han forslo eksempelvis en metode for å bygge en fleksibel ledning for å avlevere vann under elven Clyde ved Glasgow.[41]

Sammen med sin andre hustru reiste de til Frankrike og Tyskland, og han kjøpte seg en eiendom i Wales ved Doldowlod House, en og en halv km sør for Llanwrthwl, og som han i stor grad utbedret. I 1816 tok han en reise på dampskipet PS Comet, noe som var indirekte et produkt av hans egne oppfinnelser, for å besøke sin hjemby Greenock.[42]

James Watt døde den 25. august 1819 i sitt hjem «Heathfield» i Handsworth i Birmingham i en alder av 83 år. Han ble gravlagt den 2. september.

Murdocks bidrag[rediger | rediger kilde]

En bevart utgave av Watts bjelkemaskin ved Loughborough University

William Murdoch ble ansatt i firmaet Boulton & Watt i 1777. I begynnelsen arbeidet han in mønsterbutikken, men snart var han med på å montere maskiner i Cornwall. Han ble en betydningsfull del av firmaet og kom med mange bidrag til dets suksess. Ved å være meget dyktig gjorde han mange viktige oppfinnelser på egen hånd.

John Griffiths, som skrev hans biografi i 1992,[43] har argumentert at Watt forsøkte å hindre at Murdoch arbeidet med damp på høytrykk (Watt trodde med rette at dampkjeler på denne tiden var utrygge) for sine eksperimenter med damplokomotiv, og således forsinket denne utviklingen.[44]

Watt patenterte anvendelse av sol- og planet-tannhjul i 1781 og et damplokomotiv i 1783, som begge kan med gode argumenter kan hevdes ble oppfunnet av Murdoch.[45] Patentet ble aldri utfordret av Murdoch, og Watts firma fortsatte å benytte dette tannhjulet på deres roterende maskiner, selv lenge etter at patentet for veivakselen hadde utgått i 1794. Murdoch ble gjort til partner av firmaet i 1810 og hvor han ble værende inntil han gikk av med pensjon 20 år senere i en alder av 76 år.

Ettermæle og arv[rediger | rediger kilde]

James Watt, portrett av Thomas Lawrence (1812).

James Watts forbedringer på dampmaskinen ved å «konvertere den fra en opprinnelig drivkraft av marginal effekt til en mekanisk arbeidshest for den industrielle revolusjonen.»[46] Tilgjengeligheten av effektiv, pålitelige drivkraft gjorde fullstendig nye klasser av industri økonomisk levedyktig, og endret økonomien i Europa og resten av verden.[47] Det førte igjen til gjennomgripende sosiale endringer, førte til at millioner av mennesker i rurale områder flyttet til byene og industriområdene.

Om Watt skrev den engelske forfatteren Aldous Huxley (1894–1963): «For oss, øyeblikket 8,17 om formiddagen betyr noe – noe meget viktig, om det skjer på starttid for vårt daglige tog. For våre forfedre, et slikt merkelig eksentrisk øyeblikk var uten betydning – det eksisterte ikke en gang. I å oppfinne lokomotivet ble Watt og Stephenson delvis oppfinnere av tiden.»[48]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Watt ble beæret i sin samtid. I 1784 ble han gjort til medlem av Royal Society av Edinburgh, og ble valgt til medlem av det nederlandske Batavisk samfunn for eksperimentell filosofi i Rotterdam i 1787.[49] I 1789 ble han valgt til elitegruppe Smeatonian Society of Civil Engineers.[50] I 1806 ble han gitt graden som æresdoktor av lov ved Universitet i Glasgow. Det franske akademi valgte ham som korresponderende medlem og gjorde ham til en utenlandsk kollega i 1814.[51]

Betegnelsen på effekten watt er oppkalt etter James Watt for hans bidrag til utviklingen av dampmaskinen, og ble det vedtatt av Den andre kongress av Den britiske forening for vitenskapens fremme[52] i 1889 og ved den 11. generalkonferanse om vekt og mål i 1960 ble effektenheten tatt opp i Generalkonferansen for mål og vekt]] i 1960 i det internasjonale systemet for enheter (SI-systemet).

Den 29. mai 2009 annonserte Bank of England at Boulton og Watt ville bli avbildet på den nye £50-seddelen. [53] Designet er det første som har fått en dobbeltportrett på en britisk pengeseddel, og presenterte de to industrilistene side ved side med bilder av Watts dampmaskin og Boultons fabrikk Soho Manufactory. Sitater tilskrevet begge er trykt på seddelen: «Jeg selger her, sir, hva alle i verden begjærer — KRAFT» (Boulton), og «Jeg kan ikke tenke på noe annet enn denne maskinen» (Watt). Ved at Watt kom på pengeseddelen var det andre gang i historien at Bank of England æret en skotte. Første gangen var Adam Smith i 2007 på £20-seddelen.[54]

I 2011 var Watt en av sju som ble innviet til Skotske ingeniørers Hall of Fame.[55]

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

James Watt Memorial College i Greenock.

Watt ble gravlagt i kirkegården til St. Mary's Church i Handsworth i Birmingham. Da kirken senere ble utvidet, ble hans grav på innsiden av kirkebygget.[56]

Kvistværelse som var Watts verksted i sin pensjonisttid ble etterlatt, lukket og urørt fram til 1853 da det ble besøkt av hans biograf J. P. Muirhead. Deretter ble det tidvis besøkt, men fortsatt urørt. Et forslag om overførte det til Patentkontoret førte ikke til noe. Da huset ble revet i 1924 ble rommet og alt dets innhold overført til Science Museum hvor det ble restaurert i sin helhet.[57] Det var åpent for besøkende i mange år, inntil det ble stengt av da dets galleri ble stengt. I mars 2011 ble det igjen offentlig tilgjengelig som del av en ny fast utstilling i Science Museum kalt «James Watt og vår verden».[58]

Chantreys store statue av James Watt

Den tilnærmete lokaliseringen av James Watts fødested i Greenock er minnet med en statue. Flere steder og gatenavn i Greenock minnes ham, mest kjent er biblioteket Watt Memorial Library, som ble påbegynt i 1816 med Watts donasjon av vitenskapelige bøker, og deretter utviklet som en del av Watt Institution av hans sønn og som med tiden ble til James Watt College. Overtatt av lokale myndigheter i 1974 har biblioteket i dag en samling og arkiv over lokalhistorie i Inverclyde, og er dominert av en stor statue av en sittende Watt i vestibylen. Watt er i tillegg minnet av en statue på George Square i Glasgow og på Princes Street i Edinburgh, foruten også andre steder i Birmingham hvor han er minnet ved en rekke steinmonumenter, en for hver av medlemmene i Lunar Society, og som kalles for «Månesteiner». Her er det også en skole navngitt til hans ære.

James Watt College har utvidet fra dens opprinnelige lokalisering til å omfatte campus i Kilwinning (North Ayrshire), Finnart Street og The Waterfront i Greenock, og sportcampus i Largs. Heriot-Watt University i nærheten av Edinburgh var en gang School of Arts i byen, grunnlagt i 1821 som verdens første institutt for mekanikk, men for å minnes George Heriot, en finansmann på 1500-tallet for kong Jakob og James Watt, ble skolens navn ved kongelig charter endret til Heriot-Watt University. Dusinvis av universiteter og høyskoler (hovedsakelig for vitenskap og teknologi) er oppkalt etter ham. Matthew Boultons hjem, Soho House, er i dag et museum og minnes arbeidet til begge mennene. Universitet i Glasgows ingeniørfakultet har sine hovedkvarter i James Watt Building, som også huser departementet for mekanisk ingeniørteknikk og departementet for romfartsteknikk. Det meget store maleriet av James Watt som er fordypet i tanker over dampmaskinen av James Eckford Lauder er i dag eid av Nasjonalmuseet i Skottland.

Det er også statuer av James Watt på Piccadilly Gardens i Manchester og City Square i Leeds.

En enorm stor statue av Watt gjort av Francis Leggatt Chantrey ble plassert i Westminster Abbey, og senere flyttet til St. Pauls katedral. Inskripsjonen på minnesmerker sier: «James Watt ... forstørret landets ressurser, økte menneskets kraft, og steg opp til et fremstående plass blant de mest strålende ledsagere av vitenskapen og verdens ekte velgjørere.»

Patenter[rediger | rediger kilde]

Watt var listet som en enkeltoppfinner på sine seks patenter:[59]

  • Patent 913: En metode for å minske forbruket av damp i dampmaskiner med en adskilt kondensator. Spesifikasjonene ble akseptert den 5. januar 1769, innlistet den 29. april 1769 og utvidet til juni 1800 ved lov i parlamentet i 1775.
  • Patent 1 244: En ny metode å kopiere brev. Spesifikasjonene ble akseptert den 14. februar 1780 og innlistet den 31. mai 1780.
  • Patent 1 306: Nye metoder for å produsere en jevnlig rotasjonsmetode – sol- og planet. Spesifikasjonene ble akseptert den 25. oktober 1781 og innlistet den 23. februar 1782.
  • Patent 1 321: Nye forbedringer av dampmaskiner – utvidbar og dobbeltfungerende. Spesifikasjonene ble akseptert den 14. mars 1782 og innlistet den 4. juli 1782.
  • Patent 1 432: Nye forbedringer på dampmaskiner – trestangbevegelse og dampvogn. Spesifikasjonene ble akseptert den 28. april 1782 og innlistet den 25. august 1782.
  • Patent 1 485: Nye forbedrete metoder for å konstruere brennkammer. Spesifikasjonene ble akseptert den 14. juni 1782 og innlistet den 9. juli 1785.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lira, Carl (2001): «Biography of James Watt». Egr.msu.edu.
  2. ^ Hart, Michael H. (2000): The 100: A Ranking of the Most Influential Persons in History. New York: Citadel. ISBN 0-89104-175-3.
  3. ^ Thurston, Robert Henry (1878): A history of the growth of the steam-engine. The International Scientific Series. New York: D. Appleton and Company. s. 80.
  4. ^ Muirhead, James Patrick (1859): The life of James Watt: with selections from his correspondence (2. utgave). John Murray. s. 10.
  5. ^ Klooster, John W. (2009): Icons of invention: the makers of the modern world from Gutenberg to Gates. Icons of invention 1. ABC-CLIO. ISBN 978-0-313-34743-6. s. 30
  6. ^ Muirhead, James Patrick (1859): The life of James Watt: with selections from his correspondence (2. utgave). John Murray. s. 4,7.
  7. ^ Joseph McCabe (1945): «A Biographical Dictionary of Ancient, Medieval, and Modern Freethinkers». Haldeman-Julius Publications. Sitat: «He made such improvement in the crude steam-engine that had been invented before his time that he is usually described as the inventor. «His many and most valuable inventions must always place him among the leading benefactors of mankind,» says the account of him in the Dictionary of National Biography. He was an accomplished man. He knew Greek, Latin, French, German and Italian and was very friendly with the great freethinking French scientists. Andrew Carnegie has written a life of him and describes him as a deist who never went to church.»
  8. ^ Tann, Jennifer (2004): «James Watt (1736–1819)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford, England: Oxford University Press.
  9. ^ Thomas, Henry; Thomas, Dana Lee (1954): Living adventures in science. Ayer Publishing. s. 25.
  10. ^ Carnegie, Andrew (1905): «3». James Watt. New York: Doubleday, Page and Company.
  11. ^ Marshall (1925), Chapter 3
  12. ^ Watt, James; Robinson, Eric; Black, Joseph (1969): Partners in Science: Letters of James Watt and Joseph Black. Harvard University Press.
  13. ^ Hills, bind I, sidene 103-115
  14. ^ Torrens, H. S. (2006): The geological work of Gregory Watt, his travels with William Maclure in Italy (1801–1802), and Watt's «proto-geological» map of Italy (1804) 411. s. 179–197. doi:10.1130/2006.2411(11).
  15. ^ Plaque #1804 on Open Plaques
  16. ^ a b Muirhead, James Patrick (1858): The life of James Watt: with selections from his correspondence. J. Murray. s. 74–83
  17. ^ a b Frazer, Persifor (1859): Journal of the Franklin Institute. s. 296–297.
  18. ^ Dickinson, s. 36
  19. ^ «James Watt's Cottage», Canmore. Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Scotland.
  20. ^ Hills, bind I, sidene 180-293
  21. ^ James Watt's Fire Engines Patent Act, 1775 (15 Geo 3 c. 61), som i de dager krevde en lov i parlamentet.
  22. ^ Sun and planet gear animation
  23. ^ What is the definition of «throttle valve»?
  24. ^ Brown, Richard (1991): Society and Economy in Modern Britain 1700-1850. London: Routledge. ISBN 978-0-203-40252-8. s. 60
  25. ^ Hills, bind 3, kapitlene 5 og 6
  26. ^ Roll, s. 158
  27. ^ Hills, bind 2, s. 190-211
  28. ^ Proudfoot, W.B. (1972): Origin of Stencil Duplicating, Hutchinson, s.21, sitert hos Quaritch.com 12. oktober 2013
  29. ^ Hills bind 3, s. 116.
  30. ^ Hills, bind 3, kapittel 4
  31. ^ Hills, bind 3, s. 152-158
  32. ^ Carnegie, Andrew (1905): «10». James Watt. Doubleday, Page and Company.
  33. ^ Carnegie, kapittel XI: Watt, the Man
  34. ^ Schofield, Robert E. (1963): The Lunar Society, A Social History of Provincial Science and Industry in Eighteenth Century England. Clarendon Press.
  35. ^ Hills, bind I, s. 42-43
  36. ^ Smiles, Samuel (1865): Lives of Boulton and Watt: A History of the Invention and Introduction of the Steam Engine. London: John Murray. s. 286
  37. ^ Roll, s. 20
  38. ^ Roll, s. 280
  39. ^ Dickinson, kapittel VII
  40. ^ Hills bind 3, s. 234-237
  41. ^ Hills, bind 3, s. 230-231
  42. ^ Robert Chambers' Book of Days, første gang utgitt 1864
  43. ^ Griffiths, John (1992): The Third Man, The Life and Times of William Murdoch 1754-1839 Illustrated with Black-and-white photographic plates and diagrams with Bibliography and Index; Andre Deutsch; ISBN 0-233-98778-9
  44. ^ Jarvis, Adrian (1997): Samuel Smiles and the construction of Victorian values. Sutton. ISBN 978-0-7509-1128-3. s. 82
  45. ^ Day, Lance; McNeil, Ian (2003): Biographical Dictionary of the History of Technology. Routledge. ISBN 978-0-203-02829-2. s. 878.
  46. ^ Anderson, Anthony (3. desember 1981): «Review: James Watt and the steam engine». New Scientist: 685.
  47. ^ Prasad, B. K. (2003): Urban development: a new perspective. Sarup and Sons. ISBN 978-81-7625-352-9. s. 56
  48. ^ Ryan, Patrick (5. juli 1973): «The last word on... The early and the late». New Scientist.
  49. ^ Nederlandsk navn er Bataafsch Genootschap voor Proefondervindelijke Wijsbegeerte
  50. ^ Watson, Garth (1989): The Smeatonians: The Society of Civil Engineers. Thomas Telford. ISBN 0-7277-1526-7.
  51. ^ Dickinson, s. 197-198
  52. ^ British Association for the Advancement of Science
  53. ^ «Bank of England to launch new £50 note», The Guardian
  54. ^ «Steam giants on new £50 banknote», BBC, 30. mai 2009
  55. ^ «Scottish Engineering Hall of Fame». 2012
  56. ^ Kelly, E.R (1878): The Post Office Directory of Birmingham. London: Kelly and co. s. 176.
  57. ^ «Garret workshop of James Watt». Makingthemodernworld
  58. ^ «James Watt's legendary 'magical retreat' to be revealed at Science Museum». (Pressemelding). Science Museum (London). 1. mars 2011. Arkivert fra originalen den 25. mars 2011.
  59. ^ Hills, bind 3, s. 13

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • (1915): «Some Unpublished Letters of James Watt» i: Journal of Institution of Mechanical Engineers, London
  • Carnegie, Andrew ([1913] 2001): James Watt University Press of the Pacific, opptrykk, ISBN 0-89875-578-6.
  • Dickinson, H. W. (1935): James Watt: Craftsman and Engineer. Cambridge University Press.
  • Hills, Richard L. (2002–2006): James Watt, Landmark Publishing, bind 1–3, ISBN 1-84306-045-0, ISBN 1-84306-046-9, ISBN 1-84306-193-7
  • Hulse David K. (1999). The early development of the steam engine. Leamington Spa, UK: TEE Publishing. ISBN 1-85761-107-1. s. 127–152.
  • Hulse David K. (2001): The development of rotary motion by steam power. Leamington, UK: TEE Publishing Ltd. ISBN 1-85761-119-5.
  • Marsden, Ben (2002): Watt's Perfect Engine, Columbia University Press, New York, ISBN 0-231-13172-0.
  • Marshall, Thomas H. (1925): James Watt, kapittel 3: Mathematical Instrument Maker, fra Steam Engine Library tik University of Rochester Department of History.
  • Marshall, Thomas H. (1925): James Watt, University of Rochester Department of History.
  • Muirhead, James Patrick (1854): Origin and Progress of the Mechanical Inventions of James Watt. London: John Murray.
  • Muirhead, James Patrick (1858): The Life of James Watt. London: John Murray.
  • Roll, Erich (1930): An Early Experiment in Industrial Organisation : being a History of the Firm of Boulton & Watt. 1775-1805. Longmans, Green and Co.
  • Smiles, Samuel (1905): Lives of the Engineers, London, 1861–62, ny utg., fem bind

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:James Watt – bilder, video eller lyd