RMS «Titanic»

Fra bygginga av skroget på «Titanic»

«Titanic»s enorme propeller fotografert før sjøsettinga av skipet

Tegning av resepsjonen for førsteklasse-passasjerene ombord i «Titanic»

White Star Line-skipet «Titanic» var da den ble bygget det største skipet i verden og blant de mest luksuriøse. Skipets skrog var avdelt i flere seksjoner, slik at selv om en del av skroget ble fylt med vann så ville skipet fortsatt holde seg flytende. Båten ble bygget ved Harland & Wolf's båtbyggeri i Belfast i Irland. Den var med sine 882'6" fot verdens lengste båt, uansett type. Skroget bestod av over 3000 stålplater og over 3 millioner nagler. Hun hadde en dobbel bunn med 88 små hulrom som fungerte som ballast- og ferskvannstanker.

Skipet var delt inn i tre forskjellige klasser; første, andre og tredje klasse.

På tredjeklasse hadde lugarene plass til mellom 2 og 10 passasjerer. Veggene var hvite trepaneler med lister langs gulvet. I hver lugar var det også en vaskeservant, et sammenleggbart klapp-bord, elektrisk lys i taket og knagger på veggen. Spisesalen var delt inn i to rom på grunn av et vanntett skott. 478 mennesker kunne spise der på en gang. På veggene i spisesalen var det lagt hvitt trepanel og det hang malerier av omtrent alle skipene til White Star Line der. Man spiste ved store langbord dekket med hvite duker, og til forskjell fra andre skip var det enkeltstoler i stedet for lange benker. 3.klasse hadde tre fellesarealer under dekk. Det var: et stort samlingsrom på D-dekket i baugen og et oppholdsrom og et røykerom under poop-dekket helt akterut. 3.klasse sine promenadedekk var på brønndekket forut og akterut og på poop-dekket. det var plass til 1400 3.klasse-passasjerer.

2.klasse var bedre og dyrere enn 3.klasse, og sammenlignet med andre skip var Titanics 2. klassestandard den samme som 1. klassestandaren på mange andre skip. På 2.klasse var det plass til mellom 2 og 6 personer i hver lugar. Veggene var malt kremhvite og de hadde rødrutete vegg til vegg tepper på gulvet. Omtrent alt treverk i lugarene var av mahogny. Det var en sammenleggbar vaskeservant pluss et høyt skap i hver lugar. Spisesalongen lå på D-dekket lenger akterut. Veggene var i lyst valnøttre. I trappeoppgangen var det også en en heis som gikk syv dekk ned fra båtdekket. Det var også et bibliotek, en barberer og et røykerom der.

1.klasse var den dyreste og mest luksuriøse måten å reise over atlanteren på, og på Titanic var dette en selvfølgelighet. Ingen skip i verden kunne måle seg med Titanics 1.klasse. De fleste lugarene befant seg på C-dekket og B-dekket, men det var også lugarer på E, D, og A-dekket. E-dekk lugarene var de billigste, men langt fra spartanske. Veggene var belagt med trepanel, malt kremhvite. Sengerammene var i mahogney (det var enkeltsenger). Det var også en vaskeservant, et klesskap og i noen lugarer, en sofa, som kunne brettes ut til en seng. De ordinære 1.klasse lugarene var dekorert i forskjellige stiler som f.eks. gammel-tysk, victoria-stil, LOUIS XVII-stil, LOUIS XVI-stil, og mange flere. Lugarene på C-dekket var såkalte salongsuiter. De største salongsuitene hadde to soverom, en salong, et bad, et toalett, og to garderoberom. Veggene på soverommene, og i salongen var i valnøttre. Interiøret var i LOUIS XVII-stil. På hver side av skipet på B-dekket lå det to store promenadesuiter. Disse var de mest luksuiøse lugarene ombord, og bestod av et eget promenadedekk, to soverom, to salonger, to garderoberom, bad og toalett. Dette var også de dyreste lugarene og kostet 870 pund, eller 2250 dollar for en reise. Dette var mer enn mange av manskapet tjente i løpet av tjue år. På 1.klasse var det to store trapper. En hovedtrapp forut, og en mindre akterut. På D-dekket var det en spisesal i Louis XVI-stil med plass til 550 mennesker og en salong. På F-dekket lå de tyrkiske dampbadene og svømmebassenget med oppvarmet saltvann. På A-dekket var det leserom, salong, røykerom, trimrom og verandah cafe. På B-dekket lå Cafe Parisien og Ala Carte Restuarant Ritz. På G-dekket var det også en squashbane.

[rediger] Jomfruturen og forliset

Livbåt med overlevende fra «Titanic» fotografert av en passasjer på «Carpathia», skipet som mottok nødsignalet fra havaristen og kom til unnsetning

Fotografi av et isfjell som antas å være det som senket «Titanic». Fotografiet ble tatt bare fem dager etter katastrofen. Isfjellet hadde røde merker og inneholdt vrakgods.

«Titanic» forlot Southampton kl. 12 den 10. april og satte kurs for Cherbourg i Frankrike og deretter Queenstown (nå Cobh) i Irland for å slippe av og på passasjerer. Deretter satte den kurs over Atlanteren med kurs for New York - med 1316 passasjerer og et mannskap på 885. Planen var at Titanic skulle ankomme New York bare syv dager senere.

Kaptein på seilingen var den erfarne Edward J. Smith. Også ombord på seilingen var skipets konstruktør Thomas Andrews og direktør for White Star Line J. Bruce Ismay.

Ombord var også 31 norske statsborgere. Karakteristisk nok var tjueåtte av disse på tredjeklassedekket, mens kun Arne Fahlstrøm var passasjer på andreklasse. I alt omkom 21 nordmenn under forliset.

«Titanic» fikk en rekke advarsler om isfjell og tok hensyn til dette ved å sette kursen omlag 20 km lenger sørover enn planlagt. Imidlertid ble ikke farten på skipet satt ned. Klokken 22.45 på pos. 41° 46’ N , 50° 14’V 14. april 1912 fikk utkikksmannen Fredrick Fleet øye på et stort isfjell og advarte 1. Styrmann William McMaster Murdoch, som beordret skipet til å ta en krapp babordsving og reversere propellene for å styre unna. Dette var ikke tilstrekkelig, og skipet traff isfjellet på styrbord side og laget sannsynligvis en revne som gikk langs fem av de vanntette rommene i skroget, ett rom mer enn det skipet kunne tåle for å holde seg flytende. Etter hvert som skipet sank flommet vann over i de neste rommene, og resultatet ble at skipet sank til slutt. Det er lansert et vell av forskjellige teorier vedrørende flengen i skroget, noen hevder det kun finnes små rifter, andre mener det finnes større flenger - det er imidlertid klart at skipet tok inn mer vann enn det kunne tåle.

Det ble tidlig klart at skadene var alvorlige nok til å senke skipet, og livbåtene ble gjort klare for evakuering av skipet. Siden reglementet omkring livbåtkapasitet på den tiden bare tok hensyn til skipets vekt og ikke antall personer ombord, hadde ikke Titanic nok livbåter til alle ombord selv om Titanics livbåter oversteg det påkrevede antall. Ikke alle de livbåtene som var tilgjengelige ble fylt opp, for eksempel ble den første livbåten med plass til 65 personer satt på vannet med kun 28 personer ombord. En annen livbåt beregnet for 40 personer som ble sjøsatt med bare 12.

Låringen av livbåtene gikk med sneglefart. Folk vegret seg for å forlate det (for øyeblikket) trygge skipet - Titanic var markedsført som «skipet som praktisk talt ikke kan synke» ^[1], og folk på dekk merket lite til skadene den første tiden. Det gikk tre kvarter etter at skipet traff isfjellet før den første livbåten ble låret. Da mannskapet begynte å låre livbåtene helt akterut begynte folk å innse at skipet faktisk sank. Det ble mye oppstyr og bråk rundt livbåtene. Offiserene måtte avfyre skudd i luften for å holde menn unna^{[trenger referanse]}, frivillige passasjerer og mannskap hjalp til med holde dem unna. Imens hadde musikerne (som hadde spilt i salongen litt tidligere) flyttet seg ut på dekk, der spilte de helt til båtdekket ble oversvømt.

Nødsignaler var blitt utsendt fra Titanic kort tid etter at det ble klart at skipet sank. Et skip ble visuelt observert i natten, men dette skipet oppfattet ikke nødsignalene, som ble gitt i form av nødraketter og SOS-morsekode. Klokken 01:45 ble den siste raketten avfyrt.

Omtrent kl 02:10 brøt propellene vannflaten. og andre skorstein falt av. Skipet reiste seg til en 45 graders vinkel, folk nærmest «akte» nedover skipsdørken. Kort tid etter brakk Titanic i to på grunn av spenningene i skroget - akterenden hang nå langt over vannflaten, mens forskipet var fylt av vann og lå under sjøen. Titanic brakk mellom tredje og fjerde skorstein. Akterenden som var igjen reiste seg loddrett opp. Det ble stående og «duppe» litt i vannet før den så begynte å gå ned – «som en heis» som overlevende sjefskokk sa. Titanics akterende sank omtrent kl 02:20.

1512 (noen kilder hevder 1356) passasjerer og besetningsmedlemmer omkom, de fleste på grunn av det kalde vannet. 705 overlevde. Blant de overlevende var det dessuten to hunder. Både kapteinen og skipsbyggeren Andrews omkom, mens direktør Ismay ble reddet.

De overlevende ble plukket opp av Cunard-skipet «Carpathia» og brakt til New York. 328 omkomne ble funnet, de fleste av dem ble begravd i Halifax på Nova Scotia.

[rediger] Etter forliset

Tapet av «Titanic» kom som et sjokk på publikum, og ble en kraftig lærepenge. En organisert ispatrulje i Nord-Atlanteren ble opprettet og drives ennå av den amerikanske kystvakten. Nye regler om antall livbåter ble utformet. Nye regler for telegrafvakt ble også utformet - det nærliggende skipet Titanic hadde observert visuelt, hadde ikke telegrafist på vakt. Hva som kunne skjedd dersom dette skipet hadde oppfattet SOS-signalet til Titanic blir kun spekulasjoner, men trolig kunne omfanget av katastrofen vært redusert. Et automatisk system for telegrafvakt kom først senere - ved å sende en bestemt sekvens av signaler, kunne telegrafister på skip i nød utløse en alarm ombord i alle skip som mottok signalet. Dette ble blant annet benyttet ved forliset av Andrea Doria.

I tillegg til overnevnte tiltak ble konstruksjonen av skipskrog endret og flere skip fikk dobbeltskrog med to lag («Titanic» hadde dobbel bunn men ikke dobbelt skrog, slik som for eksempel «Great Eastern» hadde).

Vraket ble funnet 1. september 1985 av et fransk-amerikansk team ledet av Jean-Louis Michel og Robert Ballard. Oppdagelsen av vraket bekreftet at skipet hadde brukket i to.

Forliset har blitt dramatisert i flere filmer, mest kjent er den oscarbelønte spillefilmen Titanic fra 1997, regissert av amerikaneren James Cameron. Mange regner derimot filmen A night to remember fra 1958 som den beste. Filmen er basert på Walter Lords bok med samme navn. Det er også utgitt en mengde bøker om Titanic-katastrofen.

Det er bare en overlevende igjen Elizabeth Gladys «Millvina» Dean. Barbara Joyce West Dainton døde den 16. oktober 2007.

[rediger] Se også

• Liste over norske passasjerer ombord på RMS Titanic
• Filmen Titanic fra 1997

[rediger] Litteratur

Walter Lord: Titanic: Skipet som ikke kunne synke oversatt, (med tillegg om norske passasjerer) av Jostein Nyhamar

Oslo 1988 Cappelen. Original tittel: «A night to remember». ISBN 82-02-17568-2

Boka inneholder komplette passasjerlister.

[rediger] Eksterne lenker

• Titanic-museet (engelsk)

Commons: category:RMS Titanic – bilder, video eller lyd