Hans av Danmark, Norge og Sverige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hans
Konge av Danmark, Norge og Sverige
Hans av Danmark, Norge og Sverige
Navn: Johannes
Regjeringstid: Danmark: 14811513
Norge: 14831513
Sverige: 14971501
Født: 2. februar 1455, Aalborghus, Aalborg
Død: 20. februar 1513, Aalborghus, Aalborg
Begravet: Odense domkirke
Foreldre: Christian I og
Dorothea av Brandenburg
Ektefelle‍(r): Christine av Sachsen
Barn: Christian
Hans
Ernst
Frans
Elisabeth
Jacob
Kong Hans på en bislagssten ved den utvendige trapp til Riddersalen på middelalderens Københavns slott. Hugget i gotlandsk sandsten i 1503, tilskrevet Adam van Düren, befinner seg i Nationalmuseet i København
Kong Hans fra Claus Bergs altertavle i Sankt Knuds Kirke
Kong Hans' med families liksten fra Sankt Knuds Kirke

Hans, (også Ioannes, født 2. februar 1455, død 20. februar 1513)[1]var konge av Danmark fra 1481 til 1513, av Norge fra 1483 til 1513 og av Sverige fra 1497 til 1501. Hans var sønn av Christian I og Dorothea av Brandenburg. Han ble valgt til Christian Is etterfølger i Danmark i 1456, og i Norge og Sverige i 1458.

Kalmarunionen vakler[rediger | rediger kilde]

Etter Christian Is død i 1481 var det på tross av tidligere løfter uro omkring fortsettelsen av Kalmarunionen. Norge søkte forbund med Sverige, men svenskene svarte ikke på tilnærmelsene. Derfor ble Hans to år senere, i 1483, også utropt til konge av Norge. I Sverige holdt Sturepartiet igjen, og Hans valgte å vise tålmodighet. Hele 16 år etter farens død ble han endelig utropt til konge også i Sverige, og unionen var dermed igjen samlet under et felles overhode. Den svenske riksforstanderen Sten Sture hadde på det tidspunkt fått et så dårlig forhold til Riksrådet av han ble avsatt. Han ble deretter beseiret av Hans i slaget ved Rotebro den 28. september 1497. Sten Sture underkastet seg, og sverget troskap mot å få tilgivelse for sin motstandsvirksomhet. 26. november 1497 kunne Hans endelig krones til konge av Sverige på tinget i Mora.

Også i Sønderjylland hadde kongen problemer. Enkedronning Dorothea ønsket at hans 16 år yngre bror Frederik, som var hennes yndling, skulle være enehertug. Den holsteinske adelen fikk gjennom at hertugdømmet skulle være delt mellom Frederik og Hans. Frederik fikk velge først, og fikk den gottorpske delen, mens Hans fikk den segebergske delen. I en tidligere avtale var det lovet at hertugdømmet skulle være udelt, og de to måtte derfor regjere dem i fellesskap. Dorothea fortsatte sine forsøk på å skaffe Frederik mer makt, og foreslo at Norge og Danmark skulle deles på samme måte. Dette gikk ikke Hans med på, og ved Danmarks tredje stendermøte i Kalundborg i 1494 ble det slått fast at riket er udelelig.

Frederik kom raskt i konflikt med bøndene i Ditmarsken. Han overtalte Hans til et felles hærtog mot dem, og de stilte med en hær på 12-15 000 mann. Dette ville normalt vært nok til å slå ned opprøret, men været snudde til tøvær og regn nettopp den dagen de rykket frem. Veiene var smale og gjørmete, og hadde dype grøfter på sidene, og den tunge rytterhæren og de tyske leiesoldatene hadde derfor ingen bevegelsesfrihet. Kongen og hertugen klarte med nød og neppe å slippe unna Slaget ved Hemmingstedt, men led et forsmedelig nederlag.

Stockholm beleires[rediger | rediger kilde]

Denne situasjonen ble benyttet av Sten Sture. I august 1501 ble han igjen innsatt som riksforstander, og opphevde sin troskapsed til Hans. Kongen, som var i Sverige, reiste til Danmark for å hente forsterkninger. Han overlot forsvaret av Stockholm til dronning Christina, som med bare omkring 1 000 mann måtte forsvare slottet mot svenske styrker. Slottet ble beleiret, men Hans kunne ikke komme til unnsetning. I skjærgården frøs vannet til, og Hans ble også nødt til å avse tropper til å avverge opprør i Norge, ledet av Knut Alvsson, og angrep fra Lübeck.

Mot slutten av april 1502 trengte svenskene under ledelse av biskop Hemming Gad helt inn i slottets forgård. De ble slått tilbake i siste øyeblikk. Situasjonen var da helt uholdbar. Slottet hadde ikke lenger proviant og var herjet av sykdom. De døde måtte stables i hauger i kjellere og kammere. På morgenen 9. mai 1502 måtte Christina kapitulere. Hun fikk forlate slottet med de 70 overlevende. Av disse var bare omkring 20 sterke nok til å bære sine egne våpen. Hans ankom tre dager for sent til å redde Stockholm. Den 12. mai 1502 kom han seilende gjennom skjærgården, og så at hans flagg var strøket.

Dronningen og hennes gjenværende menn fikk løfte om fritt leide til Danmark. Men Sten Sture tok dem allikevel til fange, og Hans måtte vende tilbake til Danmark uten sin dronning. Først i oktober 1503, etter lange forhandlinger, ble hun løslatt. Sten Sture døde samme år, og Svante Nilsson Sture tok over hans verv.

Unionen blir samlet igjen[rediger | rediger kilde]

Samme år brøt det også ut et nytt opprør i Norge. Prins Christian ble sendt for å slå det ned, noe han lyktes med. Som følge av dette ble Christian utnevnt til visekonge i Norge i 1506. Danmark innførte handelsblokade mot Sverige. I 1509 ble svenskene tvunget til forlik. Det svenske riksrådet ble forpliktet til å betale 12 000 mark i året, inntil enten Hans eller Christian var anerkjent som konge av Sverige.

I 1510 erklærte Lübeck krig mot Danmark, og Sverige fulgte etter. Danmark fikk raskt overtaket i sjøkrigen. Hans hadde bygget opp en dansk flåte med tanke på å kunne bekjempe Hansaforbundet. Vinteren 1511 rykket Christian inn i Sverige fra Norge, og tvang svenskene til å slutte fred. 23. april 1512 ble fredsavtalen undertegnet i Malmø. Svenskene forpliktet seg til å anerkjenne Hans som konge, og Lübeck måtte betale en erstatning på 30 000 gylden.

Død[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1513 var Hans på vei til Ålborg da hesten hans falt i vadestedet over elven Skjern. Følget fortsatte til Ålborg, men kongen hadde blitt skadet og ble stadig svakere. 20. februar 1513 døde han på Aalborghus, det samme slott hvor han ble født 58 år tidligere. Han ble gravlagt i Gråbrødre klosterkirke i Odense. Hans sønn Christian II ble utropt til konge.

I 1802 ble kisten hans åpnet og det ble konstatert flere runde hull i kraniet, og et brudd i venstre tinning. Dette førte til spekulasjoner om at han hadde blitt myrdet. Noe slikt har imidlertid aldri blitt nevnt i tidligere kilder. En mulig forklaring er at det dreier seg om nagler som har blitt slått gjennom kisten, men dette stemmer ikke helt med plasseringen av hullene. En annen mulighet er at kraniebruddet skjedde i forbindelse med fallet fra hesten, og at de andre hullene er fra trepanasjon, men det er også merkelig med flere trepanasjonshull. Han ble, sammen med resten av familien, gjenbegravet i Odense domkirke.

Familie[rediger | rediger kilde]

6. september 1478 giftet han seg med Christine av Sachsen, datter av kurfyrst Friedriech Ernst av Sachsen. De fikk sønnene Christian, Hans, Ernst og Frans, og datteren Elisabeth. Av sønnene var det bare Christian som overlevde faren. Datteren Elizabeth ble gift med Joakhim 1. Nestor av Hohenzollern.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Kong Hans innførte det Lybske myntsystemet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:John of Denmark, Norway, and Sweden – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Christian I 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Christian II 
Forgjenger:
 Interregnum 
Konge av Norge
Forgjenger:
 Sten Sture den eldre
(Riksforstander) 
Konge av Sverige
Etterfølger:
 Sten Sture den eldre
(Riksforstander) 

Stamtavle[rediger | rediger kilde]