Raknehaugen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°8′49,038″N 11°8′12,113″Ø

Raknehaugen gravhaug
Raknehaugen gravhaug med Ljøgodttjern i forgrunn

Raknehaugen er en gravhaug i Ullensaker, Akershus. Haugen ligger ikke langt unna Hovin kirke. Den totale diameteren på gravanlegget med haug og fotgrøfter er nå fastsatt til 95 meter, mens den oppbygde haugen er på rundt 77 meter. Total høyde er 19 meter, hvorav den oppbygde haugen er på 15 meter. Haugen er med dette Norges største, og en av Nord-Europas største. Den tilhører en unik gruppe av store gravmonumenter fra folkevandringstiden, og ved siden av å være Norges største enkeltstående monument fra forhistorien, har også Raknehaugen en dominerende plass innenfor norsk arkeologisk historie.

Selve den monumentale virkningen av haugen tolkes som at den er anlagt som en demonstrasjon av makt. Den ligger da også i den gamle bygda Jasseim, der mange av de største og rikeste gamle gårdene på Romerike ligger. Da haugen ble bygget var det mest sannsynlig på en del av Hovins grunn. I dag ligger haugen på gården Ljøgot. Gårdsnavnet kommer av Ljóðgata, dvs. «Folkeveien» eller «Veien der mange mennesker ferdes»; haugen ble altså reist ved en ferdselsvei, for å være godt synlig og/eller lett tilgjengelig.[1]

Ifølge et lokalt sagn som gikk på folkemunne her, skulle haugen være bygget over en viss kong Rakne. Sagnet fortalte også at han skulle ligge der begravet mellom to hvite hester, og over graven skulle det være stablet lag på lag med tømmer.

Loranges undersøkelse 1869-70[rediger | rediger kilde]

I 1866 var den unge jusstudenten og amatørarkeologen Anders Lorange ved Raknehaugen for første gang. Han fikk da ideen til å grave ut haugen, noe han gikk i gang med tre år senere. Lorange gikk inn fra østsiden med en bred sjakt, men måtte gi opp på grunn av rasfare. Sommeren etter forsøkte han å drive en tunnel fra sjakten inn mot sentrum av haugen. Det var under arbeid med denne at han kom på kompakte lag av tømmerstokker. Tunnelen måtte oppgis, men han tok så opp en tømmerforet loddrett sjakt, nærmest en slags brønn, fra toppen av haugen, i et siste forsøk på kanskje å finne et gravkammer. Han kom til bunns i haugen, men fant ingen grav.

Griegs undersøkelse 1939-40[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1939 startet arkeologen Sigurd Grieg mer omfattende undersøkelser av haugen. Med et stort mannskap av arbeidsledige på nødsarbeid fikk han åpnet to brede sjakter fra sørøst og sørvest (etter aktuelle verdensbegivenheter ble de raskt hetende «Østfronten» og «Vestfronten»), foruten en del mindre sjakter i nord og øst. Det ble ikke funnet noe grav i haugen, bare noen ildsteder, kullflekker og et par trespader. Sjaktene ble gravet til bunns, og Grieg fikk avdekket viktige trekk ved konstruksjonen. Haugen var blitt lagt opp over et ca. seks meter høyt rundt platå. Her var det lagt opp tre tømmerlag i kjegleform med tykke lag av leire, sand og jord mellom. Opprinnelig ble det anslått at til sammen 80 000 m³ fyllmasse hadde gått med i byggverket. Dette har imidlertid blitt nedjustert til omtrent 26 000 m³. Det øverste tømmerlaget inneholdt ca. 25 000 stokker, og mer enn 1 000 da skog må ha blitt hugget i forbindelse med anlegget av haugen. Griegs egen teori går ut på at Raknehaugen var en kenotaf eller minnehaug over en død høvding eller stormann. Andre har foreslått at monumentet skulle være en tinghaug eller høysetehaug.

Skres undersøkelse 1993[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1993 var det at arkeologen Dagfinn Skre fikk anledning til å foreta nærmere gransking av materialet fra Griegs undersøkelse, og samtidig åpne et mindre felt i Raknehaugen. Han fikk gjenåpnet en av Griegs mindre sjakter i nordvestdelen av haugen. Samtidig, ved nøyaktig og kritisk gjennomgang av Griegs dokumentasjon, lyktes Skre i å fastslå at det platået Grieg fant under haugen må ha vært en del av den opprinnelige markoverflaten. Det at den framstår som et platå kommer av at det er fjernet svære mengder masse fra området rundt. Videre gjennomgang av materiale fra ildsteder og kokegroper ga en hel del fragmenter av brente bein, noen av dem stammet fra menneske. Skre konkluderer med at haugen har rommet en branngrav uten gravgaver, og at haugen dermed må anses som en gravhaug, ikke en kenotaf.

Tømmeret i haugen ble radiologisk datert på ny, og med mer raffinerte metoder enn det som er normalt. Disse dateringene indikerer at tømmeret er felt i løpet av en sesong en gang mellom år 533 og 551 e. Kr. Studier av årringene viser at sommeren 16 år før fellingen må ha vært en særdeles dårlig vekstsesong – og hvis årringen med den dårlige veksten viser til året 536 (noe som er svært sannsynlig), så daterer dette byggingen av haugen til året 552. Byggingen av haugen må ha krevet innsats av et stort antall arbeidere; Skre anslår 450 – 600 mann – en formidabel arbeidsstyrke når man ser det i forhold til total folkemengde på Romerike den gang.

Raknehaugen og okkupasjonstiden[rediger | rediger kilde]

Sigurd Griegs undersøkelser av Raknehaugen sammenfalt med krigsutbruddet, og med ett fikk dette uanede konsekvenser. Bare noen få dager etter den tyske invasjonen 9. april 1940 fikk professor Anton Wilhelm Brøgger et uventet besøk på sitt kontor. To menn i SS-uniform kom inn, og Brøgger kjente godt den ene. Han het Herbert Jankuhn, han var arkeolog, ansatt ved Universitetet i Kiel, han var spesielt interessert i jernalderen, og hadde deltatt på en arkeologkongress i Oslo noen år i forveien. Dessuten snakket han godt norsk, og var medlem av Norsk arkeologisk selskap. Nå var han høyt rangert i Ahnenerbe. Grunnen til besøket var at Jankuhn hadde med en henvendelse til Brøgger på vegne av de nye makthaverne. Meldingen var kort sagt at tyskerne ønsket at utgravningene i Raknehaugen måtte fortsette.

Dagen etter ble Jankuhn og hans medarbeider med på befaring til Raknehaugen, og i den forbindelse lovet han Brøgger de nødvendige pengene for å sette i gang gravingen. Antakelig var dette midler fra Ahnenerbes forskningsfond som Jankuhn hadde fullmakt til å disponere. Brøgger avslo indignert. Han skulle ha seg frabedt å sette i gang utgravninger for tyske midler så lenge kampene ennå pågikk i Norge. Umiddelbart etter tok Brøgger kontakt med Universitetets rektor Didrik Arup Seip, som var nytilsatt som ansvarlig for Kirkedepartementet i Administrasjonsrådet. Han mente det var fare for at tyskerne ville ta over hele utgravningen, Seip så også denne faren, og fikk reist midler slik at Grieg kunne begynne graving som planlagt – men uten medvirkning fra Ahnenerbe. Dermed var Raknehaugen blitt en nasjonal kampsak.

Utgravningen ble sluttført i løpet av sommersesongen, men Brøgger hadde kommet skjevt ut med Jankuhn og okkupasjonsmakten. Etter et åpenhjertig foredrag i Norsk arkeologisk selskap samme høst hvor Jankuhn var til stede, fikk Brøgger forbud mot å uttale seg offentlig. Ved tyskernes aksjon mot Universitetet høsten 1941 ble både Brøgger og Grieg arrestert. Grieg slapp ut etter et kort opphold i fengsel, mens Brøgger ble sittende på Grini fangeleir et års tid.

Konflikten over Raknehaugen er langt fra den mest smertefulle og dramatiske i okkupasjonstiden. Det som er spesielt, er at den tilspisset seg så raskt etter 9. april. Dette må være en av de aller første konfrontasjonene mellom okkupasjonsmakten og det norske sivile samfunn. Det er interessant å legge merke til at det var i en kulturrelatert sak, at det angikk arkeologi, og at Ahnenerbe, representert ved Jankuhn, var motparten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anders Hagen (1983): Norges oldtid, s. 386, forlaget Cappelen, Oslo, ISBN 82-02-09067-9

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Raknehaugen – bilder, video eller lyd