Drapet på Juvénal Habyarimana og Cyprien Ntaryamira

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Drapet på Juvénal Habyarimana og Cyprien Ntaryamira kvelden 6. april 1994 var den utløsende faktoren for folkemordet i Rwanda. Flyet Rwandas president Juvénal Habyarimana og Burundis president Cyprien Ntaryamira satt i blei skutt ned da det var i ferd med å lande i Kigali i Rwanda. Drapet satte i gang en av de blodigste hendelsene i det seine 20. århundre, folkemordet i Rwanda og den første krigen i Kongo. Det er omdiskutert hvem som hadde ansvar for angrepet, og teoriene varierer mellom opprørsgruppa Front patriotique rwandais (FPR) og de regjeringsstøttende Hutu Power-ekstremistene som var imot forhandlinger med FPR. Uavhengig av hvem som hadde ansvaret, satte drapet i gang umiddelbar landsdekkende mobilisering av tutsifiendtlige militser kalt Interahamwe, som satte opp veisperringer over hele Rwanda og slakta alle tutsier og tutsivennlige hutuer de fant til de blei drevet vekk av FPR-tropper.

Bakgrunn og opptakt[rediger | rediger kilde]

Borgerkrigen i Rwanda begynte i 1990 da Front patriotique rwandais, dominert av tutsier, invaderte nordlige Rwanda fra Uganda. De fleste soldatene for FPR var enten flyktninger eller sønner av flyktninger som hadde flykta fra etniske rensinger utført av huturegjeringa på midten av århundret. Forsøket på å styrte regjeringa feila, men FPR klarte å kontrollere en grenseregion.[1] Da det blei klart at krigen hadde blitt fastlåst begynte partene fredssamtaler i mai 1992, noe som resulterte i signering av Arusha-avtalen i august 1993, som gikk ut på å danne en regjering for å dele makta.[2]

Krigen radikaliserte imidlertid intern opposisjon. FPRs maktutøving økte støtten for den såkalte «Hutu Power»-ideologien. Hutu Power framstilte FPR som en fremmed styrke som ville gjeninnsette tutsimonarkiet og slavebinde hutuene; en mulighet som måtte unngås for enhver pris.[3] Denne politiske retninga førte til at Habyarimanas første regjering kollapsa i juli 1993, da statsminister Dismas Nsengiyaremye kritiserte presidenten skriftlig for å forsinke fredsavtalen. Habyarimana, som var medlem av partiet MRND, avsatte Nsengiyaremye og utnevnte Agathe Uwilingiyimana som hans erstatter; hun blei ansett som mindre sympatisk mot FPR. De største opposisjonspartiene nekta imidlertid å støtte denne utnevninga, og hvert parti blei delt i to faksjoner: én som ville ha udelt støtte for Hutu Power, og en annen, kalt «moderate», som ville forhandle seg fram til en løsning på krigen. Siden Uwilingiyimana ikke var i stand til å danne en koalisjonsregjering var det umulig å ratifisere Arusha-avtalen. Det mest ekstreme av hutupartiene, Coalition pour la Défense de la République, som åpent argumenterte for etnisk rensing, var ikke representert i Arusha-avtalen.[4]

Sikkerhetssituasjonen forverra seg gjennom 1993. Bevæpna hutumilitser angrep tutsier over hele landet, mens høytstående tilhengere av Hutu Power begynte å vurdere hvordan sikkerhetsstyrkene kunne brukes til å begå folkemord.[5] I februar 1994 informerte UNAMIR-sjef Roméo Dallaire sine overordnede om at «tiden ser ut til å løpe ut for politiske diskusjoner, siden enhver gnist på sikkerhetssida kan ha katastrofale konsekvenser».[6]

Rwandas president Juvénal Habyarimana i USA i 1980.

Tidlig i april 1994 var det store uenigheter i FNs sikkerhetsråd om UNAMIR mellom USA og ikke-permanente medlemmer av sikkerhetsrådet. Til tross for at en klassifisert CIA-analyse anslo at en halv million ville dø om Arusha-avtalen feila,[7] prøvde USA å forminske sine internasjonale forpliktelser i etterkant av slaget om Mogadishu og lobbyerte for å avslutte oppdraget. Et kompromiss som forlenga UNAMIRs mandat med tre måneder blei inngått på kvelden 5. april. I mellomtida var Habyarimana i ferd med å avslutte en regional rundreise. 4. april hadde han reist til Zaire for å møte president Mobutu Sese Seko, og den 6. fløy han til Dar-es-Salaam i Tanzania for et endagstoppmøte mellom statsoverhoder kalt sammen av Tanzanias president.[8] På veien tilbake den kvelden blei Burundis president Cyprien Ntaryamira samt noen av hans ministre med i Habyarimanas fly, fordi de foretrakk det raske Dassault Falcon 50-flyet som Rwanda hadde blitt gitt av Frankrike framfor Ntaryamiras eget presidentfly.[9]

Ifølge vitnemålet til den midlertidige statsministeren Jean Kambanda til Det internasjonale tribunalet for Rwanda hadde Zaires president Mobutu Sese Seko advart Habyarimana om ikke å dra til Dar-es-Salaam 6. april. Mobutu skal ha sagt at denne advarselen kom fra en høytstående tjenestemann i Elyséepalasset i Paris. Ifølge Mobutu var det sammenheng mellom denne advarselen og det etterfølgende sjølmordet til François de Grossouvre (en tjenestemann under president François Mitterrand) som tok livet sitt 7. april etter å ha hørt at Habyarimanas fly var skutt ned.[10]

Angrepet[rediger | rediger kilde]

Presidentflyet var en Dassault Falcon 50.

Like før kl. 20.20 lokal tid (18.20 UTC) sirkla presidentflyet én gang rundt Kigali internasjonale lufthavn før det gikk inn for landing i klarvær.[11] Et ukentlig belgisk C-130 Hercules-fly med UNAMIR-soldater på vei tilbake fra permisjon skulle egentlig lande før dem, men blei satt på vent for å gi presidentfliet prioritet.[12]

Et luftvernmissil traff én av vingene til flyet, før enda et traff flyets hale. Flyet brøyt ut i flammer i lufta før det styrta i hagen til presidentpalasset og eksploderte da det traff bakken.[11] Flyet hadde et mannskap på tre franskmenn og ni passasjerer.[13]

Det var flere vitner til angrepet. Én av to belgiske offiserer i hagen til et hus i Kanombe, distriktet der flyplassen ligger, så og hørte det første missilet klatre opp i lufta, så et rødt lys i lufta og hørte flymotoren stoppe, og så enda et missil klatre. Han ringte umiddelbart major de Saint-Quentin, del av et fransk lag som var tilknytta den rwandiske Groupement des commandos parachutistes, som anbefalte ham å organisere beskyttelse for sine belgiske landsmenn. En annen belgisk offiser i et ubrukt kontrolltårn så lysa fra et landende fly, og så et lys som kom oppover fra bakken før lysa i flyet slukna. Dette blei fulgt av et andre lys som kom oppover fra samme sted som det første, før flyet ble til ei ildkule. Offiseren kontakta umiddelbart kommandøren sin, som fikk bekrefta av det operative kontrolltårnet at flyet tilhørte presidenten.[14]

En rwandisk soldat i militærleiren i Kanombe forklarte:

Du veit, motorlyden var forskjellig fra andre fly; altså, presidentens motorlyd … Vi så i retninga flyet kom fra, og vi så et prosjektil og vi så ei ildkule og vi så flyet styrte; og jeg så det. Jeg var blokklederen, så jeg ba soldatene komme seg opp og sa til dem «Kom dere opp, fordi Kinani [et kallenavn for Habyarimana på kinyarwanda som betyr «berømt» eller «uovervinnelig»] har blitt skutt ned.» De sa til meg, «Du ljuger». Jeg sa, «Det er sant.» Så åpna jeg garderoben min, tok på meg uniformen, og hørte lyden av hornet.[15]

En rwandisk offiserkadett ved flyplassen som hørte på Radio Télévision Libre des Mille Collines hørte programlederen si at presidentflyet var i ferd med å lande. Programmet blei deretter stoppa plutselig til fordel for klassisk musikk.[16]

De drepte[rediger | rediger kilde]

I alt var tolv personer om bord på flyet:[17][18]

Flyets franske mannskap:

  • Jacky Héraud, pilot
  • Jean-Pierre Minoberry, kopilot
  • Jean-Michel Perrine, flymaskinist

Umiddelbar reaksjon[rediger | rediger kilde]

Det blei umiddelbart kaos på bakken. Presidentens livvakter, som hadde venta for å eskortere ham hjem fra flyplassen, trua folk med våpna sine. Tjue belgiske fredsbevarende soldater som var stasjonert rundt flyplassen blei omringa av livvaktene, og noen blei avvæpna.[16] Flyplassen blei stengt, og Herculas-flyet som sirkla over flyplassen blei omdirigert til Nairobi.[12]

I Kanombe-leiren antok soldatene at hornsignalet etter flystyrten betydde at FPR angrep leiren. Soldatene skyndte seg til våpenlagrene for å ruste seg opp. Soldatene i fallskjermjegerbrigaden Groupement des commandos parachutistes samla seg på oppstillingsplassen rundt kl. 21, mens medlemmer av andre tropper samla seg andre steder i leiren.[19] Minst ett vitne sa at det innen én time kunne høres skuddsalver fra Kanombe.[16]

Offiseren med ansvar for Kigali-området ringte forsvarsdepartementet med nyhetene. Forsvarsminister Augustin Bizimana var utenlands, og offiseren fikk ikke tak i oberst Théoneste Bagosora, direktør for forsvarsministerens kontor, fordi han skal ha vært på en resepsjon holdt av UNAMIRs bangladeshiske offiserer.[16]

Nyhetene om styrten, først beskrevet som en eksplosjon i UNAMIRs ammunisjonsdepoter, nådde raskt UNAMIRs kommandør Dallaire. Han beordra UNAMIRs sektorkommandør for Kigali, Luc Marchal, om å sende en patrulje til åstedet.[20] Mange personer ringte UNAMIR for å få informasjon, deriblant statsminister Agathe Uwilingiyimana og Lando Ndasingwa. Uwilingiyimana fortalte Dallaire at hun prøvde å samle regjeringa, men at mange ministere var redde for å forlate familiene sine. Han rapporterte også at alle de kompromissløse ministerne i regjeringa for forsvunnet. Dallaire spurte statsministeren om hun kunne bekrefte at det var presidentens fly som hadde styrta, og ringte deretter UNAMIRs politiske sjef Jacques-Roger Booh-Booh for å informere ham om utviklingene. Uwilingiyimana ringte deretter tilbake for å bekrefte at det var presidentens fly som hadde styrta, og at det ble antatt at han var om bord. Hun spurte også UNAMIR om hjelp til å få kontroll over den politiske situasjonen, siden hun juridisk sett var andremann i rekka til presidentskapet, men noen av hennes allierte moderate ministre hadde allerede flykta fra hjemmene sine av frykt for trygghetssituasjonen sin.[21]

Kl. 21.18 etablerte presidentvakter, beskrevet av UNAMIR som «nervøse og farllige», ei veisperring nær Hotel Méridien. Flere andre veisperringer hadde blitt satt opp i forkant som del av sikkerhetsforberedelsene for Habyarimanas ankomst.[22] UNAMIR-patruljen som hadde blitt sendt for å undersøke åstedet blei stoppa av livvaktenes veisperring kl. 21.35, avvæpna og sendt til flyplassen.[15]

Fallskjermjegerenheten fra Kanombe-leiren blei beordra til å hente ut likene fra åstedet. FNs fredsbevarende styrker fikk ikke tilgang til åstedet.[23] Seinere kom to franske soldater for å spørre om å få ferdskriveren når den blei funnet.[19] Det er uvisst hvor det blei av ferdskriveren i etterkant. Det franske forsvaret tilbød Dallaire å undersøke styrten, noe Dallaire avslo umiddelbart.[23]

En rwandisk oberst som ringte hærens kommando rundt 40 minutter etter styrten ble fortalt at de ikke kunne bekrefte at presidenten var død. Rundt en halvtime seinere, kl. 21.30, var situasjonen fortsatt uklar hos hærens kommando, men det virka klart at presidentens fly hadde styrta og at det trolig var blitt truffet av et missil. De fikk deretter nyss om at generalmajor Déogratias Nsabimana, stabssjef i forsvaret, hadde vært på flyet. Offiserene som var til stede innså at de måtte utnevne en ny stabssjef for å klargjøre kommandohierarkiet, og starta at møte for å bestemme hvem de skulle utnevne. Oberst Bagosora kom ikke lenge etter.[24] Rundt kl. 22 ringte Ephrem Rwabalinda, regjeringskontakt til UNAMIR, til Dallaire for å informere ham om at en krisekomite var i ferd med å møtes. Etter å ha informert sine overordnede i New York dro Dallaire til møtet, og fant ut at Bagosora var blitt utpekt som stabssjef.[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mamdani 2001, s. 186.
  2. ^ Melvern 2004, s. 36–37
  3. ^ Mamdani 2001, s. 189–191
  4. ^ Mamdani 2001, s. 211–212.
  5. ^ Melvern 2004, s. 45–46.
  6. ^ Report of the Independent Inquiry into the Actions of the UN during the 1994 Genocide in Rwanda, Part I. FN (kopi fra ess.uwe.ac.uk). (engelsk)
  7. ^ Melvern 2004, s. 128.
  8. ^ Melvern 2004, s. 128–131.
  9. ^ Melvern 2004, s. 142.
  10. ^ Linda Melvern (27. november 2006). «Expert refutes Bruguière claims that RPF shot down Rwandan President’s aircraft in 1994». The New Times. (engelsk)
  11. ^ a b Melvern 2004, s. 133.
  12. ^ a b Dallaire og Beardsley 2003, s. 228.
  13. ^ «Criminal Occurence description». Aviation Safety Network. (engelsk)
  14. ^ Melvern 2004, s. 133–134.
  15. ^ a b Melvern 2004, s. 135.
  16. ^ a b c d Melvern 2004, s. 134.
  17. ^ Mission d'information sur le Rwanda. Seksjon 4: «L'attentat du 6 avril 1994 contre l'avion du Président Juvénal Habyarimana». 15. desember 1998. (fransk)
  18. ^ Rapport av Jean-Louis Bruguière, Tribunal de Grande Instance. 17. november 2006. (fransk)
  19. ^ a b Melvern 2004, s. 135–136.
  20. ^ Dallaire og Beardsley 2003, s. 221.
  21. ^ Dallaire og Beardsley 2003, s. 221–222.
  22. ^ Melvern 2004, s. 134–135.
  23. ^ a b Linda Melvern (10. januar 2012). «Rwanda: at last we know the truth». The Guardian.
  24. ^ Melvern 2004, s. 136.
  25. ^ Dallaire og Beardsley 2003, s. 222.

Litteratur[rediger | rediger kilde]