Riksfyrste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En riksfyrste (tysk Reichsfürst, latin princeps regni) var i Det tysk-romerske rike et adelig statsoverhode med personlig stemme (virilstemme) i riksdagen. Riksfyrstens territorium var riksumiddelbart, det vil si ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren.

Det fantes både geistlige og verdslige riksfyrster. De geistlige fyrstene omfattet fyrsterkebiskoper og fyrstbiskoper, men også enkelte riksprelater ble opphøyet til riksfyrstestanden. Blant de verdslige riksfyrstene var opprinnelig kongen av Böhmen, rikets hertuger samt mark-, pfalz- og landgrever.

Både antallet riksfyrster og balansen mellom den geistlige og den verdslige benken varierte sterkt gjennom rikets historie. Fyrstehus kunne på den ene siden dø ut, forlate Det tysk-romerske rike eller bli mediatisert av (dvs. lagt til) andre fyrstehus. På den andre siden ble nye statsoverhoder opphøyet i fyrstestanden, mens en del eksisterende fyrstehus delte seg opp i flere linjer.

Den følgende tabellen gir en oversikt over variasjonen i antallet riksfyrstedømmer:

År 1190 1521 1755 1792 1803 1806
Geistlige: 92   53   38   36   3   2  
Verdslige: 22   24   47   66   92   85  

Se også[rediger | rediger kilde]