Danegeld

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Runesteinen «U 344» i Orkesta, Uppland, Sverige, reist i minne om vikingen Ulf av Borresta, forteller at han hadde tre ganger tatt danegeld i England.Første gangen var med Skoglar-Toste, andre gangen med Torkjell Høge og den siste gangen med Knut den mektige.

Danegeld («Danegull») var en engelsk betegnelse på en tributt eller beskyttelsespenger som det angelsaksiske England betalte til norrøne vikinger og herjingsmenn i motytelse for at de ikke skulle herje i England. Herjingstoktene til vikingene kom først og fremst fra Danmark og til en viss grad også ledet av danske konger, men besto av krigere fra hele Norden, også Norge. De senere norske kongene Olav Tryggvason og Olav Digre drev også hærtokt i England og fikk utbetalt danegeld.

Man har beregnet at vikingene fraktet med seg hjem mer enn 100 tonn sølv, Olav Tryggvason skal ha få utbetalt 10 000 pund sølv i 991, og i løpet av årene 991-1018 skal det ha blitt utbetalt rundt 135 000 pund sølv i danegeld[1], men noe nøyaktig tall kan naturlig nok ikke fremskaffes.

Bruk av begrepet i dag[rediger | rediger kilde]

Begrepet brukes i dagens England som advarsel mot og kritikk av utbetalinger foretatt under tvang, enten det skjer med penger eller i naturalia. Eksempelvis følgende replikk som falt i det britiske underhuset under en debatt om Belfastavtalen:

«Jeg fryktet Belfastavtalen ville bli bygd på sandgrunn, men håpet det jo ikke. Men som vi har sett er det blitt betalt danegeld, og problemet med danegeld er at når man først har begynt må man fortsette å betale. Det er allerede blitt en rekke ettergivelser, og hva blir den neste?»[2]

Det er ikke uvanlig å understreke poenget ved å sitere to eller flere linjer fra Rudyard Kiplings dikt «Dane Geld», slik Tony Parson gjorde i The Daily Mirror da han kritiserte dagsavisen La Repubblica i Roma for følgende kommentar til meldingen om at den italienske regjeringen i oktober 2004 betalte $1 million for å løslate to gisler i Irak: «Løsepenger ble betalt og det er ingenting man trenger å skamme seg over.»[3]

That if once you have paid him the Danegeld,
You never get rid of the Dane.

I Storbritannia forbindes frasen ofte med Neville Chamberlains ettergivenhet overfor Adolf Hitler.[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

De første utbetalingene av danegeld til vikinger skjedde i 845 da de forsøkte å angripe Paris. Etter å ha ødelagt byen ble vikinghæren kjøpt av ved en massiv utbetaling på nær seks tonn sølv og gull. I England ble det utbetalt 10 000 romersk pund med sølv (3 300 kg) i 991 etter at vikingene hadde seiret i slaget ved Maldon i Essex. Kong Ethelred II av England, «den rådville», ble rådet av erkebiskop Sigeric av Canterbury og aldermenn i de sørvestlige provinsene å heller betale vikingene enn å fortsette og møte dem i kamp.

I 994 kom danskene under kong Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason tilbake og beleiret London. De ble atter en gang betalt av, og mengden av sølv som ble utbetalt imponerte vikingene i den grad at de forsto at det var mer lønnsomt å utpresse angelsakserne for betaling enn å ta hva de kunne få med seg ved plyndring.

Ytterligere utbetalinger ble gjort i 1002 og spesielt i 1007 da Ethelred kjøpte seg to år med fred med danskene for 36 000 troy pund med sølv (13 400 kg). I 1012, etter at erkebiskopen av Canterbury var blitt tatt og drept, og Canterbury selv herjet, ble danskene kjøpt av ved ytterligere 48 000 troy pund med sølv (17 900 kg).

I 1016 ble Svein Tjugeskjeggs sønn Knut den mektige konge av England. Etter to år følte han at han hadde nok kontroll over sitt nye kongedømmet til at han kunne betale av alle unntatt 40 skip av sin invasjonsflåte som ble igjen som hans personlige hær. Utbetalingen av danegeld var på hele 72 000 troy pund med sølv (26 900 kg), samlet inn over hele England, pluss ytterligere med 10 500 pund sølv (3,900 kg) samlet fra London alene.

Denne formen for utpresningsbetaling var ikke unik for England: i henhold til Snorre Sturlason og erkebiskopen i Bremen, Rimbert, betalte områdene i Finland og i de nåværende baltiske statene også former for skatt eller tributt til svenskene. Den russiske Nestorkrøniken hevder at de områdene som betalte beskyttelsespenger strakte seg så langt østover som til Moskva inntil finnene og slaviske stammer gjorde opprør drev væringene bokstavelig talt til sjøs. Tilsvarende har de samiske folkene i nordlige Norge også blitt tvunget til å betale skatt, den såkalte Finnskatten, i form av pelsverk. Til tross for ordlyden var Finnskatten neppe utelukkende en form for utpressing, men var også en gjensidig varebyttehandel. En tilsvarende prosedyre eksisterte også i Iberia hvor de samtidige kristne statene krevde tributt i form av gull fra de muslimske taifa-kongedømmene.[5]

Den totale kostnaden[rediger | rediger kilde]

Det er estimert at den totale mengden av penger som ble betalt av angelsakserne kan ha vært opp til seksti millioner pence. En engelsk penny, opprinnelig en mynt på mellom 1,3 til 1,5 rent sølv, ble introdusert i England en gang rundt år 785 av kong Offa av Mercia. Det har blitt funnet flere angelsaksiske pence i Sverige fra denne perioden enn i England[6], og at på den gården, hvor runesteinen Sö 260 ved Södra Beteby forteller om en reise i vest, er det funnet forråd av flere hundre engelske mynter.[7]

Geld i England etter den normanniske erobring[rediger | rediger kilde]

Danegeld, nå kun kjent som geld, var basert på hidager, i henhold til gammel engelsk lov den skatt betalt til kongen for hver hud av land, et område jordbruksland nok til å fø en familie, og samlet inn av den lokale sheriff. Opptegnelser av beskatning og inntekt fra før normannerne, indikerer et system som er blitt beskrevet som «gammelt, men ikke uforanderlig».[8] Det var «en nasjonal skatt som ellers var ukjent i vestlige Europa».[9]

Innkreving av geld ble benyttet av Vilhelm Erobreren og som et vesentlig redskap for å skaffe kapital for kriger på kontinentet og for å dekke kostnader med erobringer heller enn å betale av angrep fra vikinger. Vilhelm og hans etterfølgere samlet inn geld oftere enn de angelsaksiske konger, og i høyere grad slik at ved 1096 var eksempelvis geld for Ely det dobbelte enn den normale mengde.[10] Det har blitt hevdet at fra 1110 førte krigføring og ulykken med Det hvite skip til økning skattleggingen.[11] Konklusjonen er at selv om vikingenes herjinger opphørte etter 1066 fortsatte skattleggingen på det engelske folk og i tillegg steg mengden de måtte ut med.

I kunsten[rediger | rediger kilde]

Shakespeare

William Shakespeare gjorde en referanse til dansk tributt i sitt stykke Hamlet, Prins av Danmark, Akt 3, scene 1 hvor kong Claudius snakker om prins Hamlets galskap:

...he shall with speed to England,
For the demand of our neglected tribute

Kipling

Danegeld er også emne i et dikt av Rudyard Kipling. Det avsluttes med følgende ord:

It is wrong to put temptation in the path of any nation,
For fear they should succumb and go astray;
So when you are requested to pay up or be molested,
You will find it better policy to say: --
«We never pay any-one Dane-geld,
No matter how trifling the cost;
For the end of that game is oppression and shame,
And the nation that pays it is lost!»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ingelman-Sundberg, Catharina: Boken om vikingarna. Prisma. Stockholm 2002. Side 62
  2. ^ I feared that the Belfast agreement might be built on sand, but I hoped otherwise. But as we have seen, Danegeld has been paid, and the thing about Danegeld is that one keeps on having to pay it. Concession after concession has been made. What will be the next one?, Mr. Andrew Robathan (Blaby) (Con) House of Commons Hansard Debates for 23 Nov 2005 Column 1610
  3. ^ Tony Parsons: We'll all pay for ransom i Daily Mirror den 4. oktober 2004
  4. ^ Mr Brady: House of Commons Hansard Debates for 25 Jan 2000 (pt 30) Column 233: «Det er mange eksempler på appeasement (ettergivenhet) i historien, enten det er danegeld eller mer nylig, og vi vet at appeasement ikke virker».
  5. ^ Taifa-kongedømmene betalte parias, en tributt for beskyttelse for overfall (razzias).
  6. ^ Jansson, Sven B. (1980): Runstenar. STF, Stockholm. ISBN 91-7156-015-7. Side 35.
  7. ^ Jansson, Sven B. (1980).
  8. ^ Campbell, J.: «The Anglo Norman State in administrative History» i Essays in Anglo-Saxon History, Hambledon, London, 1986, sidene 172-174
  9. ^ Bates, D.: William the Conqueror, George Philip Ltd, London 1989, side 58
  10. ^ Prestwich, J. O.: War and Finance in the Anglo-Norman State, in Transactions of the Royal Historical Society, 5th Series, Vol 4, 1954, sidene 19-43.
  11. ^ Green, J.: The Government of England under Henry I, Cambridge University Press, Cambridge 1986.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]