Slaget ved Maldon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Maldon
Konflikt: Angrep av vikinger i England
Dato 991
Sted Maldon
Resultat
Vikinger seiret
Parter
Angelsakserne Norrøne vikinger
Kommandanter
Byrhtnoth Olav Tryggvason (?)
Styrker
Ukjent Ukjent
Tap
Ukjent Ukjent

Slaget ved Maldon er et historisk slag som skjedde den 10. august 991 i nærheten av Maldon ved elven Blackwater i Essex, England, i løpet av regimet til Ethelred den rådville. Angelsakserne, ledet av Byrhtnoth og hans menn, utkjempet et slag mot en større gruppe norrøne vikinger, muligens ledet av Olav Tryggvason som siden ble norsk konge. Slaget førte til et nederlag for angelsakserne.

En opptegnelse om slaget, utbrodert med mange taler tilegnet krigerne og med andre detaljer, finnes i et berømt angelsaksisk dikt som vanligvis kalles for Slaget ved Maldon. I tillegg til diktets betydning som historisk dokument har det også litterære kvaliteter som har overlevd tidens tann. Selv om slaget ikke var spesielt strategisk viktig eller betydningsfullt historisk sett, har diktet vist at slaget ved Maldon må rangeres som et av de mest kjente angelsaksiske slagene. Diktet er blitt beskrevet som «det eneste rene heroiske dikt bevart på gammelengelsk».[1]

Et moderne broderi skapt til årtusenjubileet i 1991 og som delvis avbilder slaget, kan sees i Maeldune Centre i Maldon. Det er også et minnesmerke i vinduet i kirken St Mary's church i Maldon som representerer Byrhtnoths døende bønn.

Kamp mot nordmenn[rediger | rediger kilde]

Flåten med vikinger er sagt i et manuskript av Den angelsaksiske krønike å ha vært ledet av nordmannen Olav Tryggvason. Navnet kan ha blitt innskutt i krøniken senere da de faktiske forhold var blitt mer uklare, men tidspunktet 991 er ikke historisk urimelig for Olav Tryggvasons antatte kronologi. Det er vanskelig å sette lit til tall, men vikinghæren er blitt grovt regnet til å ha vært mellom 2 000 og 4 000 stridende. En kilde fra 1100-tallet, Liber Eliensis, skrevet av munker ved Ely, antyder at Byrhtnoth bare hadde en håndfull menn til disposisjon: «han var hverken rystet av det lille antallet av sine menn, ei heller fryktsom for de tallrike fiender». Ikke alle slike kilder indikerer en slik vesensforskjell i antall mellom partene.

Kilder til slaget[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Maldon blir omtalt i de fire versjonene av Den angelsaksiske krønike. Fire av disse plasserer slaget i år 991. Versjonene C, D, E, og F av krøniken[2] gir korte beskrivelser og gir lite informasjon utover at Byrhtnoth blir drept:

991 Her wæs Gypeswic gehergod, 7 æfter þæm swyðe raþe wæs Byrihtnoð ealdorman ofslagan æt Meldune. 7 on þam geare man gerædde þæt man geald ærest gafol Deniscum mannum for þam myclan brogan þe hi worhton be þam særiman, þæt wæs ærest .x. þusend punda. Þæne ræd gerædde ærest Syric arcebisceop.
«991: Her ble Ipswich herjet. Meget kort tid etter det ble ealdorman Byrhtnoth drept ved Maldon. I det samme år ble det for første gang bestemt at man skulle betale tributt til danene på grunn av de store herjingene de drev langs kysten; til å begynne med ti tusen pund. Erkebiskop Sigric besluttet først i saken.»

At vikingene blir nevnt som daner må ikke bli oppfattet bokstavelig. Angelsakserne skilte ikke mellom nordboerne, og brukte daner som fellesbetegnelse uansett hvor de kom fra. Selv Snorre Sturlasson forteller at nordboerne snakket med «dansk tunge». Det betyr ikke at ikke var dansker tilstede, kanskje også i flertall av de norrøne.

Versjon A av krøniken[3], som er den eldste, plasserer slaget tre år senere, og gir mer utførlig informasjon om hva som skjedde, blant annet navnet på vikingenes leder, Olav Tryggvason. Her blir det slått fast at striden ender med at det blir sluttet fred og at nordmannen lar seg døpe. Det synes ikke sannsynlig da andre kilder mener at Olav Tryggvason ble døpt i 994 da han sammen med Svein Tjugeskjegg hadde drevet herjing i sørøstlige England. Den eldste beretningen har sannsynligvis blandet sammen de to årstallene, men det utelukker ikke at Olav Tryggvason faktisk var vikingenes leder ved Maldon i 991.

Foruten det lengre fragmentet av det omtalte angelsaksisk diktet hvor originalen dessverre gitt tapt ved en brann i 1831[4] blir slaget også nevnt i en latinsk versjon av Livet til Sankt Oswald (Vita Oswaldi)[5], som kan ha blitt skrevet av en munk ved klosteret i Ramsey kanskje kort tid etter slaget, muligens rundt år 1000. Her blir det gitt et kort og fargerikt bilde av slaget som støtter opplysningene som blir gitt i diktet. Byrhtnoth blir dog portrettert som en bortimot overnaturlig, profetisk skikkelse.[6] Det blir også nevnt i Liber Eliensis[7]ble skrevet ca. 1130 av Thomas, en munk ved Ely. Her er beskrivelsene lengre, men mindre pålitelige.

Diktet Slaget ved Maldon[rediger | rediger kilde]

Det angelsaksiske diktet ble antagelig skrevet kort tid etter det historiske slaget, sannsynligvis av en munk. Beklageligvis ble manuskriptet ødelagt i en brann i Cotton-biblioteket ved Ashburnham House i 1731. John Elphinstone hadde skrevet av 325 linjer av diktet i 1724, men for- og baksidene av manuskriptet manglet allerede da, sannsynligvis rundt 50 linjer hver for seg. En tidligere katalog beskrev det som «capite et calce mutilata» («ødelagt ved hode og hæl»). Et resultat er at vitale holdepunkter til hensikten med diktet og kanskje også datering av det har gått tapt. Det er likevel holdepunktet som tyder på de tapte bruddstykkene utgjorde en mindre del av diktet.

Slaget ved Maldon er et dikt som kan plasseres fullstendig innenfor den germanske heroiske tradisjonen. Det er bemerkelsesverdig at dikt som må ha blitt skrevet etter 991 har bevart så meget i både form og innhold av det som særpreget den germanske heltediktningen. Formen er dog mindre streng enn det man finner tidligere, allitterasjonsreglene (bokstavrim) blir heller ikke fulgt like strengt, skjønt hva som har skjedd i tekstavskriften fra 1724 kan ha hatt betydning, og heller ikke de rytmiske mønstrene benyttes ikke helt som tidligere. Det skal dog ikke forringe diktets litterære kvalitet, og kan betraktes som diktningens naturlige utvikling, uten at det er annet å sammenligne med. Det gamle versemålet med de arkaiske valgene av ord blir uansett bevart, men det er i diktets innhold at det germanske, førkristne vesen blir videreført: de samme gamle idealer hvor mot, styrke, og kampvilje løftes fram. Den største skam er gitt til den som snur og motsatt er den største ære den som trofast dør ved siden av sin høvding. Med forakt avviser Byrhtnoth vikingenes tilbud om å kjøpe seg fred ved hjelp av gull: «Jeg akter å forsvare dette land, min herre Æthelreds rike, hans folk og hans jord.».[8]

På den tid av slaget var den engelske kongelige politikk overfor trusselen fra vikingene delt. Noen foretrakk å betale angriperne med jord og rikdom, mens andre tok til orde for å bekjempe dem. Byrhtnoth var den fremste ealdorman i England, en kongelig embetsmann av høy rang og den fremste i grevskap (shire). Liber Euiensis slår fast at alle som var ansvarlig for lokalt forsvar dannet en allianse med ham, og han var således sannsynlig øverste leder for å forsvare hele østkysten av England. Å gi etter fo vikingene var således neppe et alternativ for Byrhtnoth.

Det kan argumenteres for at diktet var skrevet for å feire Byrhtnoths handlinger og inspirere og drive fram andre til tilsvarende heroisk innsats. Byrhtnoths handling står stolt i en lang tradisjon av heltediktning. Det kan også hevdes at diktet er en elegi (klagesang) over et forferdelig tap, og at klosterforfatteren peker på grunnen til tapet, lederens syndige stolthet.

Diktet forteller om hvordan Byrhtnoth, lederen for den angelsaksiske hæren i Essex møtte en invaderende styrke av vikinger ved et vadested ved elven Blackwater, i diktet kalt Panta. Diktet begynner med at Byrhtnoth beordrer sine menn i formasjon og hvordan de skal holde sine våpen. Mennene var, unntatt hans egne soldater, bønder og folk fra området. Han red rundt og «bød dem holde sine skjold på riktig måte fast i sine hender, bad dem om ikke å frykte noe.»

Vikingene seilte opp til en liten øy i elven. Ved ebbe var det en landbro fra øya til elvebredden. Beskrivelsen synes å passe til veifyllingen fra Northey Island på denne tiden. Det vil plassere stedet for slaget rundt 3 km sørøst for Maldon.

Vikingene sendte en budbringer for å be om betaling, danegeld, i en velklingende tale: «Djerve sjøkrigere har sendt meg hit. De bød meg å befale at du straks yter gull mot grid.» Byrhtnoth svarer ikke mindre velklingende: «Våre spyd er den skatt dere skal få, dødelig odd og dugelige sverd.»

Vikingene kunne ikke bevege seg over landbroen mot troppene som voktet den, og vikingene ba om å få krysse den til den andre siden. Det er da Byrhtnoth gjør det som i ettertid synes uvirkelig. Han unnlater å utnytte det overtaket han har, og tillater vikingene å krysse landbroen slik at slaget kan begynne.

Den angelsaksiske teksten kaller hans handling for «ofermōde» (linje 89b). Det har vært en del engelsk diskusjon om betydningen av «ofermōd» og mener at den bokstavelige meningen er «over-hjerte» eller «å ha for mye hjerte». Dette beror på en feiloversettelse fra angelsaksisk til moderne engelsk. «Ofermōd» betyr ikke stolthet i snever forstand, men at selvtilliten er for stor. «Ofermōd» tilsvarer nøyaktig det norske ordet «overmot» (historisk ble f senere til v), og betyr hovmodig og dumdristig stolthet som i det greske begrepet hybris.

J.R.R. Tolkien opprettholdt i sitt syn på Byrhtnoths overmot at bruken av ordet indikerte poetens misbilligelse og at vikingenes bruk av landbroen ikke burde ha skjedd.[9] Byrhtnoths handling kan likevel forklares i den forstand at hans oppgave var å vokte kysten og påføre maksimal skade på angriperne. Om han ikke hadde tillatt vikingene å komme i land kunne de ha seilt av gårde og herjet uten hindringer et annet sted, spesielt om det meste av det engelske forsvaret var samlet nettopp ved Maldon. I denne mening hadde Byrhtnoth muligens ikke noe valg.

Når slaget bryter løs, «Bitter var striden, blodig var våpnenes ville lek», er det Byrhtnoth som fortelleren konsentrer seg om. Han slåss mandig, men etterhvert blir vikingene for mange og sårer ham og hans bein svikter ham. Dikteren nevner gode menn med navn som falt i slaget. Til slutt rettet Byrhtnoth blikket mot himmelen og ber til Gud inntil vikingene hogger ham ned og de rundt ham. Da vakler angelsakserne og noen begynner å flykte fra kampplassen. «Uverdig var det», stønner forfatteren, men det er da flere som står fram med stolte taler for å egge til fortsatt motstand mot vikingene, og til slutt er den gamle Byrhtwold som ga sin troskapserklæring til sin døde høvding, en passasje som har blitt berømt: [10]

«Vår vilje skal vokse, vårt hjerte dristigere, vårt mot større når vår slagkraft minker.
Her ligger vår leder fallen, den tapre mann liggende på jorden;
Alltid skal han angre den som nå viker fra valen.
Jeg er gammel, jeg vil ikke vike, men akter å ligge ved siden av min herre, ved den mann så dypt savnet.»

I moderne fiksjon[rediger | rediger kilde]

  • The Homecoming of Beorhtnoth Beorhthelm's Son er tittelen på et verk av J. R. R. Tolkien som opprinnelig ble utgitt i 1953 i bind 6 av forskningsjournalen Essays and Studies by Members of the English Association. Det er verk av historisk fiksjon, inspirert av diktet Slaget ved Maldon. Det er skrevet som form av dikt med bokstavrim, men er også et skuespill ved å være hovedsakelig en dialog mellom to av figurene i tiden etter slaget. Verket blir fulgt av to essay av Tolkien, et før og et etter hovedverket.
  • Den svenske historiske romanen Røde Orm, bind en, av Frans G. Bengtsson har en lang fiktiv opptegnelse av slaget ved Maldon, beskrevet fra den norrøne siden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gordon, E.V.: The Battle of Maldon, 1937, side 24
  2. ^ C: Abingdon Chronicle, British Library Cotton MS Tiberius B i; D: Worcester Chronicle, British Library Cotton MS Tiberius B iv; E: Laud Chronicle, Bodleian MS Laud 636; F: Bilingual Canterbury Epitome, British Library Cotton MS Domitian A viii
  3. ^ Parker Chronicle, Corpus Christi College MS 173
  4. ^ British Library Cotton MS Otho A xii (tapt)
  5. ^ Vita Oswaldi sitert i Historians of the Church of York, red J. Raine (1886), 1, side 455
  6. ^ Lapidge, M.: The Hermeneutic Style in Tenth-century Anglo-Latin Literature Anglo-Saxon England 4, 1975, sidene 91-94
  7. ^ Fairweather, Janet (overs.): Liber Eliensis: A History of the Isle of Ely from the Seventh Century to the Twelfth, Compiled by a Monk of Ely in the Twelfth Century. 2005. ISBN: 1843830159
  8. ^ De fleste sitat benytter Arthur Sandveds gjendiktning, se litteraturliste
  9. ^ Tolkien, J.R.R.: The Homecoming of Beorhtnoth, Beorhthelm’s Son’, Essays and Studies, 6, 1953, sidene 1-18
  10. ^ Oversettelse ved Wikipedia

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sandved, Arthur (1987): Vers fra vest. Gammelengelsk dikt i utvalg. Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Oslo 1987. ISBN 82-03-15534-0. Gjendiktning og innledning
  • Anglo-Saxon poetry: an anthology of Old English poems overs.: S. A. J. Bradley. London: Dent, 1982 (oversettelse til engelsk prosa).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]