Claus Fasting

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Claus Fasting portrettert av Ambrosia Tønnesen. Statue ved Bergen Offentlige Bibliotek.

Claus Fasting (født 29. oktober 1746 i Bergen, død 24. desember 1791 samme sted) var en norsk skjønnlitterær forfatter, musiker og litterær kritiker. Han skrev seg ofte med tilnavnet Fredriksen for å unngå forveksling med sin fetter, klokkeren Claus Lydersen Fasting.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hans far Fredrik Fasting var sogneprest i Nykirken, og tilhørte den pietistiske trosretning. Moren het Gerhardine von Güllich, og Claus Fasting var eneste barn. Han fikk sin første undervisning hos Ludvig Holbergs skolekamerat, rektor Ole Camstrup. Deretter kom han på latinskole, og tok i 1762 eksamen i filosofi i København. Deretter studerte han etter sin fars ønske teologi hjemme i Bergen, før han avla embetseksamen i dette i København i 1766. I 1768 vendte han tilbake til Bergen, men gav opp teologien da faren døde året etter. Fasting hadde arbeidet som hovmester hos en stiftsamtmanns sønn, og lengtet etter større frihet. I 1770 dro han for tredje gang til København, samme år som hans mor døde. Her ble han medlem av Det norske selskab. Nest etter Wessel var han kretsens mest spirituelle mann, med Holberg og Voltaire som forbilder. Få kunne som han formulere treffende epigrammer, eller var tilsvarende orientert om samtidens og eldre litteratur. Wessel skrøt av Fastings evne til å snakke «fransk midt i perialen» (= i fylla). I 1773 leverte han skuespillet Hermione som deltaker i en konkurranse utlyst av Det kongelige teater. Handlingen var så usammenhengende at det ble påstått at Wessel skrev sin Kierlighed uden strømper som en parodi på stykket, men det er neppe riktig. Og Fastings komedie Actierne eller De Rige ble etterhvert oppført på Det kongelige teater, skjønt uten større suksess. Fasting forstod at han egnet seg bedre som kritiker enn som utøver innen faget, og sammen med venner utgav han Kritisk journal i 1773 og Kritisk tilskuer i 1775-76, der de slo ned på alt de fant av middelmådighet.[1] Økonomisk greide han seg ved å oversette for teateret, og som sekretær i lotteriet. En stund arbeidet han også som volontør (= uten lønn) i Rentekammeret, i håp om å komme i betraktning for en ansettelse.

Hjemme i Bergen[rediger | rediger kilde]

I 1777, 31 år gammel, reiste Fasting hjem til Bergen, der han ble boende resten av livet. Da hans tidligere lærer Jens Boalth stiftet Musikselskabet Harmonien som eksisterer den dag i dag, ble Fasting en viktig støttespiller som den dyktige pianist han var. Han og Boalth hadde også opprettet en tegneskole i Bergen i 1772, Det harmoniske Akademis tegneskole.

Han fikk avslag på søknaden om å bli overfiskeveier, men fra 1781 ble han aktor i politiet. Han var en streng mann når stilt overfor brutalitet, og overfor de bedrestilte i samfunnet, men viste stor forståelse for samfunnets ulykkelige og deres situasjon. I 1783 ble han viserådmann, og fra 1787 rådmann. Først da var han økonomisk sikret. I perioder hadde han måttet gi privatundervisning for å klare seg, noe som førte til hans livs tragedie, da han og hans tretten år gamle elev Alette Sophie Rohde (17641842)[2] ble dypt forelsket i hverandre. Alettes mor Henrica Rohde var blitt enke tidlig i 1770-årene, og valgte Fasting som lærer for datteren fordi hun hadde kjent ham i ungdommen. Uheldigvis ble også hun dypt forelsket i Fasting, og dette skal ha pågått i 4-5 år før hun forstod at han foretrakk hennes datter. Rasende av sjalusi og dypt såret flyttet hun fra byen med sine barn, trolig da sønnen Ulrich Rohde i 1782 hadde tatt artium. Som hevn over Fasting satte hun ut rykter om at han var en skamløs forfører; og som hevn over sin datter tvang hun henne i 1786 til å gifte seg med en gammel kjøpmann i Son, der Alette døde som 78 år gammel enke.[3] Fasting selv giftet seg aldri, men forble merket av hendelsen, som man også mente kan ha ført til hans tidlige død.[4]

Redaktør[rediger | rediger kilde]

I årene 17781781 utga han et tidsskrift kalt Provinzialblade. Dette bladet var et opplysningstidsskrift, der han med stort talent skrev essays og artikler om mange forskjellige emner, og fikk sine oversettelser og bearbeidelser på trykk. Den danske redaktøren Knud Lyne Rahbek uttalte seg med stor beundring om tidsskriftet, som han mente «vilde blive hver skjønnende dansk periodisk forfatters mynster [= forbilde] og fortvivlelse». Men mange lesere ergret seg over hans rettskrivning (av og Kristus på en tid da riktig ortografi var af og Christus), og ikke minst over hans frisinn, religiøse toleranse og beundring for Voltaire. I norsk presses historie er vel Vinjes Dølen det som ligger Provinzialblade nærmest, men Fastings eget forbilde var The Spectator og Jens Schielderup Sneedorffs Patriotiske tilskuer. I 1791, etter ti års pause som redaktør, startet han opp et nytt tidsskrift, Provinzialsamlinger, men rakk bare å gi ut ett nummer før sin død. Dessverre tok ikke mange vare på hans skrifter, så hans utgivelser hører i dag til de største litterære sjeldenheter, selv om Lyder Sagen i 1837 etter stort strev klarte å få gjenopptrykt et utvalg.[5]

Siste tid[rediger | rediger kilde]

Fastings Minde

Julenatten 1791 leste biskop Johan Nordahl Brun en salme for den dødssyke Fasting, som sa «Evig takk» og deretter døde stille i sin egen seng. Han ble gravlagt på Domkirkegården med stort følge. Sin samling på 590 bøker donerte han til Betlehem fattigskole på Klosteret, der bøkene kunne lånes ut mot betaling, en skilling i uken. For renter av legatmidlene skulle fattigskolens forstander kjøpe inn nye bøker til samlingen. Pengene ble imidlertid liggende ubrukt, og i 1826 ble det ved kongelig resolusjon bestemt at boksamlingen skulle overføres til Bergen katedralskole, der blant andre Lyder Sagen fikk stor glede av den. I 1854 overtok Bergen Museum samlingen, og i dag er den oppbevart ved Universitetsbiblioteket i Bergen og teller ca. 1 300 bind. Blant annet eide Fasting 20 bind av Carl von Linnés bøker, som kom til nytte da han, inspirert av Hyde Park i London, beplantet sin eiendom på Sydneshaugen, av Lyder Sagen omtalt som «hiint øde og barske Sted», som ble en «vakker liden Gaard» med åker og eng, busker og alléer.[6] Tomten var en del av hans oldefar Jørgen Thormøhlens vidstrakte Møhlenpris, som nå utgjør en hel bydel i Bergen. Den neste eieren kalte eiendommen Fastings Minde, av respekt for mannen som hadde vært en av de fremste i samtidens norske åndsliv. Fra sist på 1800-tallet til litt utpå 1900-tallet ble huset brukt som mentalsykehus. Siden 1968 tilhører det Universitetet i Bergen. En byste av Fasting, lagd av Ambrosia Tønnesen i 1924, står utenfor Bergens hovedbibliotek.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anders Bjarne Fossen: Claus Fasting, Bergensere i tusen år, Kunnskapsforlaget, Oslo 2007, ISBN 82-573-1652-0
  2. ^ http://www.slektsweb.no/johansen/individual.php?pid=I1395&ged=gregersen.GED&PHPSESSID=xxGOOGLEBOTfsHTTPcffWWWdGOOGLxx
  3. ^ http://runeberg.org/dbl/5/0088.html
  4. ^ Anders Bjarne Fossen: Claus Fasting, Bergensere i tusen år
  5. ^ Edvard Bull: Norsk biografisk leksikon, bind 4, Oslo 1929
  6. ^ http://www.uib.no/elin/elpub/ph/16-96/2_2.html
  7. ^ Anders Bjarne Fossen: Claus Fasting, Bergensere i tusen år

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]