Nordvestpassasjen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Populære rutealternativer for Nordvestpassasjen

Nordvestpassasjen er en sjørute ifra Atlanterhavet til Stillehavet via den arktiske øygruppen i nordlige Canada.[1][2]

De ulike øyene i arkipelet er skilt fra hverandre og det kanadiske fastland av en serie av Arktiske sjøveier som tilsammen er kjent som Nordvestpassasjen.[3]

Historiske forsøk[rediger | rediger kilde]

Fra det 15. århundre til det 20. århundre sendte mange europeiske land ut ekspedisjoner for å finne passasjen for å etablere en raskere handelsrute til Asia. Det var på leting etter denne passasjen at mesteparten av den nordamerikanske øst- og vestkysten ble oppdaget og kartlagt.

I 1539 sendte Hernán Cortés en ekspedisjon under ledelse av Francisco de Ulloa, som skulle seile langs dagens Baja California for å finne passasjen. 8. august 1585 kom den engelske oppdageren John Davis frem til Cumberland SoundBaffin Island. I 1609 seilte Henry Hudson opp Hudsonelva for å lete etter passasjen. Hudson var senere involvert i oppdagelsesferder til Nord-Canada, og oppdaget Hudsonbukta.

Jens Munk prøvde i 1620, på oppdrag fra Christian IV å finne Nordvestpassasjen, men kom ikke lengre enn Hudson Bay.

I 1845 forsøkte en velutstyrt britisk ekspedisjon ledet av John Franklin å bryte seg vei igjennom isen ifra Baffinbukta til Beauforthavet. Da ekspedisjonen ikke returnerte ble det organisert et utall redningsekspedisjoner. Det var disse ekspedisjonene som kartla større deler av passasjen.

Historisk trafikk[rediger | rediger kilde]

Den første til å seile hele passasjen var den norske oppdageren Roald Amundsen, som hadde heist anker i 1903 akkurat i tide for å unngå hissige kreditorer som ville stoppe ekspedisjonen. Reisen ble gjennomført på tre år med den lille ombygde fiskebåten «Gjøa». Den ekstreme tidsbruken hadde sin årsak i at han valgte en rute som var kommersielt upraktisk for gjennomfarten. I tillegg var passasjen tidvis meget grunn.

Den første krysning fra vest til øst var med skonnerten «St. Roch» i 1940 under kaptein Henry A. Larsen. Med samme skip var Larsen også den første til å ta seg igjennom passasjen på en enkelt årstid (1944).

Ved utgangen av 2018 hadde totalt 290 skip krysset hele Nordvestpassasjen fra Atlanterhavet til Stillehavet eller omvendt. Båtene hadde benyttet ni forskjellige ruter øst for Beauforthavet:[4]

Rute Farvann Karakteristikk Antall vestgående Antall østgående Antall totalt Første gang
Rute 1 Davisstredet, Lancastersundet, Barrowstredet, Melvillesundet, McCluresundet, Prince of Wales-stredet, Amundsenbukta kortest og dypest. 3 0 3 2001
Rute 2 Davisstredet, Lancastersundet, Barrowstredet, Melvillesundet, Prince of Wales-stredet, Amundsenbukta unngår de vanskeligste isforholdene i McCluresundet. 13 4 17 1944
Rute 3 Davisstredet, Lancastersundet, Barrowstredet, Peelsundet, Franklinstredet, Victoriastredet, Coronationbukta, Amundsenbukta vanligste rute for større skip. Minste dybde er 14 meter. 40 30 70 1967
Rute 4 Davisstredet, Lancastersundet, Barrowstredet, Peelsundet, Rae-stredet, Simpsonstredet, Coronationbukta, Amundsenbukta egnet for mindre fartøy når Victoriastredet er blokkert av is. Simpsonstredet er bare 6,5 meter dypt, og har skjær og vanskelige strømforhold. 45 11 56 1903−1906
Rute 5 Davisstredet, Lancastersundet, Prince Regent Inlet, Bellotsundet, Franklinstredet, Victoriastredet, Coronationbukta, Amundsenbukta ofte brukt av østgående fartøy når det er lite is i Bellotsundet. 22 36 58 1969
Rute 6 Davisstredet, Lancastersundet, Prince Regent Inlet, Bellotsundet, Rae-stredet, Simpsonstredet, Coronationbukta, Amundsenbukta brukt av mindre fartøy når Victoriastredet er blokkert av is. 34 42 76 1940−1942
Rute 7 Hudsonsundet, Foxesjøen, Fury og Heclastredet, Bellotsundet, Franklinstredet, Victoriastredet, Coronationbukta, Amundsenbukta noen ganger brukt av østgående fartøy. Isforholdene er vanligvis vanskelige i østenden av Fury og Heclastredet. 1 7 8 1975
Rute 8 Davisstredet, Lancastersundet, Prince Regent Inlet, Bellotsunddet, McClintock-kanalen, Prince of Wales-stredet, Amundsenbukta 1 1 2012
Rute 9 Davisstredet, Lancastersundet, Barrowstredet, Peelsundet, Rae-stredet, Simpsonstredet, Coronationbukta, Amundsenbukta, Prince of Wales-stredet, McCluresundet 1 1 2011

Grensedisputt[rediger | rediger kilde]

Passasjen er opphavet til en uenighet mellom Canada og USA. USA ser på passasjen som internasjonalt farvann, mens Canada mener at det er canadisk område. Skip som vil seile gjennom passasjen må ha tillatelse fra canadiske myndigheter.

Sommeren 2000 dro flere skip nytte av tynnere sommeris i passasjen og tok seg igjennom. Det er mulig at global oppvarming kommer til å gjøre passasjen farbar i større deler av året, noe som gjør passasjen attraktiv som shippingrute. Skip som skal fra Asia til Europa sparer 4000 km ved å benytte passasjen i motsetning til dagens shippingruter gjennom Panamakanalen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Merriam-Webster Online Dictionary definition
  2. ^ The Northwest Passage Thawed Arkivert 30. juli 2007 hos Wayback Machine.
  3. ^ IHO Codes for Oceans & Seas, and Other Code Systems Arkivert 3. juli 2006 hos Wayback Machine., including IHO 23-3rd: Limits of Oceans and Seas, Special Publication 23, 3rd ed. (1953), published by International Hydrographic Organization.
  4. ^ «Transits of the Northwest Passage to the end of the 2018 navigation season Atlantic Ocean − Arctic Ocean − Pacific Ocean» (PDF) (engelsk). Scott Polar Research Institut. 1. desember 2018. Besøkt 1. juli 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]