h-moll

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
h-moll
h-moll
Parallelltoneart D-dur
Varianttoneart B-dur
Toner i skalaen H, ciss, D, E, fiss, G, A, H

h-moll en toneart som bygger på grunntonen h. Tonearten er skrevet med to kryss; F og C. Grunnakkorden består av tonene H, D og F. På engelsk benevnes h-moll som B minor (Bm).

Mange komponister fra barokken og senere forbant dette toneleiet med triste stemninger, lidelse og død. Teoretikeren Christian Friedrich Daniel Schubart anså h-moll for å være en melankolsk toneart, egnet til å uttrykke en stille, elegisk aksept av skjebnen, eksempelvis Johann Sebastian Bachs bruk av tonearten i St. Johns Pasjonen. Ludwig van Beethoven omtalte den som «die schwarze Tonart» da han arbeidet med sin h-Moll-Sinfonie.[1][2][3] Siden Beethovens tid har oppfatningen av h-moll endret seg betydelig: Francesco Galeazzi skrev at h-moll ikke var forenlig med god musikalsk smak. Edvard Grieg så den som himmelsk og et uttrykk for sfærisk harmoni, jf. musikken til Mor Aases død. Endringer som trengs for de melodiske og harmoniske versjonene av skalaen er skrevet inn med de hendelser som er nødvendig.

Både The Eagles' Hotel Californiaog Pink Floyds Comfortably Numb " er sterkt emosjonelle sanger, skrevet i h-moll. Andre sats av Rodrigos Concierto de Aranjuez, en av de mest kjente komposisjoner for klassisk gitar, er også skrevet i h-moll. Tonearten er velegnet for gitarister fordi flere av de åpne eller løse strengene inngår i h-mollskalaen.

Berømte klassiske verk i h-moll[rediger | rediger kilde]

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Xinh's JS Bach B-Minor Mass Balance.
  2. ^ Michael C. Tusa, "Beethoven's "C-Minor Mood": Some Thoughts on the Structural Implications of Key Choice" I: Beethoven Forum 2, Christoph Reynolds, ed. Lincoln: University of Nebraska Press (1993): 2 – 3, n. 5
  3. ^ Ibid, 2, n. 3