Afghanistans historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Afghanistans historie, interne politiske utvikling, forholdet til utlandet, eksistens som uavhengig stat har stort sett blitt avgjort av landets geografiske plassering i krysspunktet av sentral-, vest- og sør-Asia. Gjennom århundrene har bølger av folkeslag vandret gjennom regionen, som er beskrevet av historikeren Arnold Toynbee som «en rundkjøring i den antikke verden», og forlot et puslespill av etniske og språklige grupper. I moderne tid, som i antikken, har store hærer passert gjennom denne regionen i Asia, har for en kort tid etablert lokal kontroll og ofte dominert Iran og nord-India.

Selv om det var scenen for store imperier og blomstrende handel i over 2000 år, har områdets forskjellige grupper ikke vært bundet i en enkel politisk enhet før styret til Ahmed Shah Durrani, som i 1747 grunnla monarkiet som styrte landet inntil 1973. I det 19. århundre lå Afghanistan i mellom de ekspanderende rikene til Russland og Storbritannia. I 1900 kunne Abdur Rahman KhanJernemiren») se tilbake på sitt 20 års styre og hendelsene i det foregående århundre og lure på hvordan hans land som stod «som en geit mellom disse løvene (Storbritannia og Russland) eller som et hveteaks mellom to sterke kvernsteiner i møllen, (kunne) stå i midten av steinene uten å bli knust til støv?»

Islam spilte også en nøkkelrolle i grunnleggelsen av Afghanistans historie. Til tross for mongolenes invasjon av det som i dag er Afghanistan i det 13. århundre som har blitt beskrevet å ligne «mer som en voldelig katastrofe av de blinde naturkreftene enn et fenomen av menneskenes historie,» kunne ikke en så formidabel kriger som Dsjengis Khan rykke den islamske sivilisasjonen opp med roten, og innen to generasjoner hadde hans etterkommere blitt muslimer. En lite anerkjent hendelse som likevel spilte en viktig rolle i Afghanistans historie var oppkomsten av et sterkt sunni-dynasti, Ghaznavidene. Deres makt hindret den østlige spredningen av shia-retningen og forsikret dermed at majoriteten av muslimer i Afghanistan og Sør-Asia ble sunni-muslimer.

Tiden før islam (før 651)[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Tiden før islam

Aleksander den store gikk inn i området som vi i dag kjenner som Afghanistan i 328 f.Kr. for å erobre Baktria (dagens Balkh). Det var da en del av det persiske riket. Invasjoner av skytherne, hepalittene og goktyrkerne i de følgende århundrene.

Den islamske erobringen av Afghanistan (642–1747)[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Den islamske erobringen av Afghanistan

I 642 invaderte araberne hele regionen og introduserte islam. Arabisk styre åpnet raskt veien for perserne som kontrollerte området til det ble erobret av Ghaznavid-riket i 998. Mahmud av Ghazni (9981030) konsoliderte erobringene til hans forgjengere og gjorde Ghazna (Ghazni) til et stort kulturelt senter så vel som en base for stadige angrep inn i India. Ghaznavid-dynastiet ble slått i 1146 av ghuridene (Ghor). Forskjellige prinser og seljuk-herskere prøvde å styre deler av landet inntil sjah Muhammed II av Khwarezmid-riket erobret hele Persia i 1205. Innen 1219 hadde riket falt til mongolene.

Ledet av Dsjengis Khan resulterte invasjonen i massiv nedslaktning av befolkningen, ødeleggelse av mange byer, inkludert Herat, Ghazni og Balkh og ødeleggelse av fruktbare landbruksområder. Etter Dsjengis Khans død i 1227 fulgte en rekke med småhøvdinger og prinser som sloss om overtaket inntil sent på 1300-tallet, da en av hans etterkommere, Timur Lenk innlemmet det som i dag er Afghanistan inn i hans enorme asiatiske imperium. Babur, en etterkommer av Timur og grunnleggeren av Indias mogul-riket på begynnelsen av det 16. århundre, gjorde Kabul til hovedstad i en afghansk provins.

Durrani-riket (1747–1826)[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Durrani-dynastiet

Ahmed Shah Durrani etablerte sitt styre i 1747. Durrani var pashtoer og ble valgt til konge i den første loya jirga etter mordet på den persiske herskeren Nadir Shah ved Khabushan samme år. Gjennom sitt styre samlet Durrani høvdingene, småstater styrt av prinser og fragmenterte provinser til ett land. Hans styre strakte seg fra Mashad i vest til Kashmir og Delhi i øst, og fra elva Amu-Darja i nord til det Arabiske hav i sør. Med unntak av en nimåneders periode i 1929, har alle herskerene frem til det marxistiske kuppet i 1978 vært fra Durranis pashto stammekonføderasjon, og alle var medlemmer av Mohammedzai-klanen etter 1818.

Europeisk innflytelse i Afghanistan (1826–1919)[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Europeisk innflytelse i Afghanistan
Abdur Rahman Khan

Dost Mohammed Khan tok kontroll i Kabul. Kollisjon mellom de ekspanderende britiske og russiske imperiene influerte Afghanistan gjennom det 19. århundre i det som ble kalt «det store spillet». Britenes bekymring over Russlands framvekst i Sentral-Asia kulminerte i to anglo-afghanske kriger. Den første (183942) resulterte i ødeleggelsen av en britisk hær, den er husket som et eksempel på intensiteten av afghansk motstand mot fremmede styre. Den andre anglo-afghanske krig (187880) ble utløst av at emir Shir Ali Khan nektet å akseptere britisk nærvær i Kabul. Konflikten brakte emiren Abdur Rahman Khan til den afghanske tronen. I løpet av hans styre (18801901), etablerte britene og russerene offisielt grensene til det som skulle bli det moderne Afghanistan. Britene beholdt kontrollen over Kabuls utenrikspolitikk.

Afghanistan forble nøytralt under første verdenskrig, til tross for tyske forsøk på å vekke de antibritiske følelsene og afghanske opprør langs grensen til britenes India. Den afghanske kongens nøytralitetspolitikk var ikke allment akseptert innen landet.

Habibullah Khan, Abdur Rahmans sønn og etterfølger, ble drept i 1919, trolig av familiemedlemmer som var imot britenes innflytelse. Hans tredje sønn, Amanullah Khan, tok tilbake kontrollen over utenrikspolitikken etter å ha satt i gang den tredje anglo-afghanske krig med et angrep på India samme år. I løpet den påfølgende konflikten, oppga de krigstrette britene kontrollen over afghansk utenrikspolitikk ved å underskrive Rawalpindi-traktaten i august 1919. Til minne om denne hendelsen, feirer afghanerene sin frigjøringsdag 19. august.

Amanullah Khans reformer og borgerkrig (1919–1929)[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Amanullah Khans reformer og borgerkrig

Kong Amanullah (191929) forsøkte å gjøre slutt på landets tradisjonelle isolasjon i årene etter den tredje anglo-afghanske krig. Han etablerte diplomatiske forbindelser med de fleste betydelige landene og, etter å ha besøkt Europa og Tyrkia der han merket seg Atatürks modernisering og sekularisering, introduserte flere reformer som skulle modernisere Afghanistan. Noen av disse, som å avskaffe de tradisjonelle muslimske slørene for kvinner og åpningen av skoler for begge kjønn, skjøv vekk mange stamme- og religiøse ledere. Da han stod ovenfor massiv væpnet motstand, var han tvunget til å abdisere i januar 1929 etter at Kabul ble erobret av Bacha-i-Saqao, en tadsjiker som var medlem av en røverbande.

Nadir Shahs og Zahir Shahs styre (1929–1973)[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Nadir Shahs og Zahir Shahs styre

Prins Mohammed Nadir Khan, en fetter av Amanullah, nedkjempet Bacha-i-Saqao i oktober samme år og, med betydelig støtte fra pashtoene, ble erklært kong Nadir Shah. Han begynte å konsolidere sin makt og å gjenbygge landet. Han omgjorde reformene til Amanullah Khan til fordel for en mer gradvis tilnærming til moderniseringen. I 1933, derimot, ble han myrdet i et hevndrap av en student i Kabul.

Mohammed Zahir Shah, Nadir Khans 19 år gamle sønn, overtok tronen og regjerte fra 1933 til 1973. Inntil 1946 styrte Zahir Shah med hjelp av sin onkel Sardar Mohammed Hashim Khan, som holdt stillingen som statsminister og fortsatte politikken til Nadir Shah. I 1946 overtok en annen onkel som statsminister, Sardar Shah Mahmud Khan. Han begynte et eksperiment som tillot større politisk frihet, men forsøkte å reversere politikken da den gikk lenger enn forventet. I 1953 ble han erstattet som statsminister av Mohammed Daoud Khan, kongens fetter og svigerbror. Daoud forsøkte å få til et nærere forhold til Sovjetunionen og en mer fiendtlig holdning til Pakistan. Uenigheter med Pakistan førte til en økonomisk krise og han ble bedt om å trekke seg i 1963. Fra 1963 til 1973 tok Zahir Shah en mer aktiv rolle.

I 1964, gjorde kong Zahir Shah kjent en liberal grunnlov som innførte et tokammers parlament der kongen utpekte en tredjedel av representantene. Folket valgte en tredjedel og resten ble valgt indirekte gjennom provinssamlinger. Selv om Zahirs «demokrati-eksperiment» produserte få reformer som ble værende, tillot det fremvoksten av uoffisielle ekstreme parti på både høyre og venstresiden. Disse inkluderte det kommunistiske Afghanistans Demokratiske Folkeparti (ADFP), som hadde tette ideologiske bånd til Sovjet. I 1967 ble ADFP splittet i to store rivaliserende fraksjoner: Khalq (mengden)-fraksjonen ble ledet av Noor Mohammed Taraki og Hafizullah Amin og støttet av elementer innen militæret, og Parcham (flagget)-fraksjonen ledet av Babrak Karmal. Splittelsen reflekterte etniske, klasse og ideologiske delinger innen afghansk samfunn.

Daouds afghanske republikk (1973–1978)[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Daouds afghanske republikk

Midt i beskyldninger mot kongefamilien om korrupsjon og vanstyre og dårlig økonomisk tilstand pga den alvorlige tørken i 197172, tok tidligere statsminister Mohammed Daoud Khan makten i et militærkupp 17. juli 1973. Zahir Shah flyktet fra landet og fant tilslutt tilflukt i Italia. Daoud avskaffet monarkiet, annullerte grunnloven av 1964 og erklærte Afghanistan en republikk med ham selv som den første presidenten og statsminister. Hans forsøk på å gjennom føre sårt trengte økonomiske og sosiale reformer møtte lite suksess, og den nye grunnloven i februar 1977 klarte ikke dempe den kronisk politiske ustabiliteten.

27. april 1978 satte FDPA i gang ett blodig kupp som endte med at Daoud ble kastet og drept sammen med store deler av hans familie. Noor Mohammed Taraki ble generalsekretær og statsminister av den nylig etablerte Afghanistans Demokratiske Republikk med sterk støtte av Sovjetunionen.

Sovjetisk intervensjon i Afghanistan (1978–1992)[rediger | rediger kilde]

ADFP gjennomførte jordreformer, gav kvinner stemmerett, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære og marxistiske. Regjeringen inviterte Sovjetunionen til å hjelpe til med å modernisere landets økonomiske infrastruktur (hovedsakelig leting og utvinning av sjeldne mineraler og naturgass). Sovjet sendte også personell for å bygge veier, sykehus, skoler og grave vannbrønner. De trente og utrustet også den afghanske hæren.

Disse reformene ble møtt med et solid tilbakeslag, delvis ledet av medlemmer av det tradisjonelle etablementet. Mange av disse dannet grupper i et forsøk på å snu Afghanistans avhengighet, noen tok til voldelige aksjoner og saboterte landets industri og infrastruktur. Regjeringen svarte på angrepene med hard hånd ved hjelp av hæren og arresterte, utviste og henrettet mange mujahedin, «hellige muslimske krigere».

Taraki ble drept og erstattet av Hafizullah Amin. 25. desember 1979 gikk den røde arme inn i Kabul for å rydde opp i kaoset i redsel for at Amin skulle vende seg til USA.

Det afghanske regimet ledet av Babrak Karmal og støttet av Sovjet førte så en brutal krig mot ulike muslimske og etniske opprørsgrupper. Amerikanske CIA og Pakistan støttet opprørsstyrkene finansielt pga deres motstand mot det kommunistiske regimet. Saudi-Arabia støttet også gruppene finansielt pga gruppenes muslimske tilhørighet.

Maktab al-Khadamat (MAK) ledet av den rike saudi-araberen Osama bin Laden førte penger, våpen og muslimske krigere inn i landet med støtte og hjelp fra regjeringene i USA, Pakistan og Saudi-Arabia. I 1988 brøt Laden sammen med sine mer militante medlemmer med MAK og grunnla al-Qaida for å utvide motstanden mot Sovjet til hele verden.

Sovjetunionen trakk sine styrker ut av Afghanistan i februar 1989, men fortsatte å støtte regjeringen, nå ledet av Mohammed Najibullah. CIA og Saudi-Arabia fortsatte også å støtte mujahedin. Etter at Sovjet kollapset, ble regjeringen kastet 18. april 1992 og Den Islamske staten Afghanistan ble opprettet.

Borgerkrig og internasjonal intervensjon (1992–)[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Afghanistans historie etter 1992

Da de seirende mujahedin inntok Kabul for å overta kontrollen over byen og regjeringen, brøt interne kamper ut mellom forskjellige militser som hadde et vanskelig samarbeid under den sovjetiske okkupasjonen. Da deres felles fiende forsvant, kom militsenes klantilhørighet, etniske, religiøse og personlige vansker til overflaten og borgerkrigen fortsatte.

Et islamsk jihad interimråd kom på plass, først ledet av Sibghatullah Mojadeddi i to måneder, så av Burhanuddin Rabbani. Kampene mellom de rivaliserende fraksjonene ble intensivert.

Delegater applauderer valget av Hamid Karzai som interimpresident i juni 2002.

I reaksjon til det anarkiet og krigsherrene som herjet landet, og mangelen på pashto-representanter i regjeringen i Kabul, vokste en bevegelse av religiøse lærde frem, mange av dem var tidligere mujahedin. Taliban hadde kontroll over 90% av landet i løpet av 1998, og begrenset opposisjonen for det meste til et lite, hovedsakelig tadsjikisk hjørne i nordøst og i Panjshir-dalen. Opposisjonen dannet Nordalliansen, som fortsatte å motta diplomatisk anerkjennelse i FN som Afghanistans regjering.

Som svar på terrorangrepet 11. september 2001 satte USA og dets koalisjonsallierte i gang et vellykket angrep for å fjerne Talibans regjering. Sponset av FN møtte afghanske fraksjoner hverandre i Bonn og valgte en 30 medlemmer stor interimadministrasjon ledet av Hamid Karzai. Etter å ha ledet landet i seks måneder, kalte den tidligere kongen Zahir Shah sammen en loya jirga som valgte Karzai til president og gav ham autoritet til å styre videre i to år. Karzai ble så landets første valgte president i Den islamske republikk Afghanistan 7. desember 2004 etter valget som var 9. oktober. På tross av dette har regjeringen lite makt utenfor selve Kabul, med regionale krigsherrer som er minimalt lojale mot den sentrale regjering.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anthony Arnold, Afghanistan's Two-Party Communism
  • Henry S. Bradsher, Afghanistan and the Soviet Union
  • Louis Dupree, Afghanistan
  • Arnold Charles Fletcher, Afghanistan: Highway of Conquest
  • Vartan Gregorian, The Emergence of Modern Afghanistan: Politics of Reform and Modernization, 1840-1946
  • Kawun Kakar Hasan, Government and Society in Afghanistan: The Reign of Amin 'Abdal-Rahman Khan
  • W. Kerr Fraser-Tytler, Afghanistan: A Study of Political Developments in Central and Southern Asia
  • Raiz Muhammad Khan, Untying the Afghan Knot: Negotiating the Soviet Withdrawal
  • Richard S. Newell, The Politics of Afghanistan
  • Leon B. Poullada, Reform and Rebellion in Afghanistan, 1919-1929
  • Olivier Roy, Islam and Resistance in Afghanistan
  • Barnett Rubin, The Fragmentation of Afghanistan: State Formation and Collapse in the International System
  • Donald Newton Wilber, Afghanistan
  • Bernard, P. 1994. “The Greek Kingdoms of Central Asia.” In: History of civilizations of Central Asia, Volume II. The development of sedentary and nomadic civilizations: 700 B.C. to A.D. 250. Harmatta, János, ed., 1994. Paris: UNESCO Publishing., pp. 99-129.
  • Hill, John E. 2003. "Annotated Translation of the Chapter on the Western Regions according to the Hou Hanshu." 2nd Draft Edition.[1]
  • Hill, John E. 2004. The Peoples of the West from the Weilue 魏略 by Yu Huan 魚豢: A Third Century Chinese Account Composed between 239 and 265 CE. Draft annotated English translation. [2]
  • Sarianidi, V. I. 1971. “The Lapis Lazuli Route in the Ancient East.” V. I. Sarianidi. Archaeology Magazine, January 1971, pp. 12-15.
  • Sarianidi, Victor. 1985. The Golden Hoard of Bactria: From the Tillya-tepe Excavations in Northern Afghanistan. Harry N. Abrams, New York.
  • Sarianidi, Victor. 1989. “Early Kushan Jeweller's Art.” International Association for the Study of the Cultures of Central Asia Information Bulletin, Issue 15. Moscow, Nauka Publishers, pp. 124-134.
  • Sarianidi, V. 1990-1992 “Tilya Tepe: The Burial of a Noble Warrior.” PERSICA XIV, 1990-1992, pp. 103-130.
  • Watson, Burton. Trans. 1961. Records of the Grand Historian of China: Translated from the Shih chi of Ssu-ma Ch'ien. Chap. 123. The Account of Ta-yüan. Columbia University Press.
  • Wood, John. 1872. A Journey to the Source of the River Oxus. New Edition, edited by his son, with an essay on the "Geography of the Valley of the Oxus" by Henry Yule. John Murray, London.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]