Sentral-Asias historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Sentral-Asia som viser tre mulige grenser for regionen

Sentral-Asias historie defineres hovedsakelig av områdets klima og geografi. Regionens tørre klima gjorde landbruk vanskelig og dens avstand fra sjøen la hindringer på handel. Derfor utviklet få store byer seg i regionen, istedet var området i årtusener dominert av nomader fra steppene som var avhengige av hester.

Forholdet mellom steppenomadene og bosatte mennesker i og rundt Sentral-Asia var lenge preget av konflikt. Den nomadiske livsstilen var godt tilpasset til krig, og rytterne fra steppene ble noen av de mest militaristiske folkene i verden, kun begrenset av deres manglende interne enhet. I perioden klarte store ledere eller forandrende forhold å samle flere stammer i en styrke, noe som skapte en nesten ustoppelig kraft. Disse inkluderte hunnernes invasjon av Europa, Wu Hu-angrepene på Kina og den mongolske erobringen av store deler av Eurasia.

Nomadenes dominans tok slutt i det 16. århundre da skytevåpen lot bosatte folk få kontroll over regionen. Russland, Kina og andre makter ekspanderte inn i regionen og hadde erobret hoveddelen av Sentral-Asia på slutten av et 19. århundre. Etter den russiske revolusjon ble de fleste sentral-asiatiske regionene innlemmet i Sovjetunionen. Bare Mongolia forble nominelt uavhengig, selv om den var en sovjetisk satellittstat. De sovjetiske områdene i Sentral-Asia opplevde industrialisering og oppbygning av infrastruktur, men også undertrykking av lokal kultur, hundretusenvis døde på grunn av feilslått kollektiviseringsprogram og en varende arv av etnisk spenning og miljøproblemer.

Med Sovjetunionens fall fikk fem sentral-asiatiske land sin uavhengighet. I alle de nye statene har tidligere embetsmenn i kommunistparti beholdt makten som lokale sterke menn. Ingen av de nye republikkene kan betegnes som funksjonelle demokrati. Andre regioner av Sentral-Asia forblir del av Kina.