Dost Mohammed Khan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dost Mohammed Khan

Dost Mohammed Khan (født 23. desember 1793, død 9. juni 1863) grunnla Barakzai-dynastiet i Afghanistan.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Hans eldre bror, høvdingen av barakzaiene, Fatteh Khan, tok et viktig steg i å hjelp Mahmud Shah til den afghanske tronen i 1800 og i å få ham tilbake til tronen i 1809. Mahmud takket Fatteh Khan for hjelpen ved å henrette ham i 1818, og dermed vekket vreden til hans stamme. Etter en blodig konflikt, ble Mahmud frarøvet alle sine besittelser unntatt Herat. Resten av hans områder ble delt mellom Fatteh Khans brødre. Av disse fikk Dost Mohammed Ghazni, men han la til Kabul, den rikeste av provinsene i Afghanistan.

Fra begynnelsen av sitt styre ble han involvert i konflikter med Ranjit Singh, sikhenes hersker av Punjab, som brukte den avsatte saduzai-prinsen Shuja-ul-Mulk som sitt instrument. I 1834 gjorde Shuja et siste forsøk på å ta tilbake sitt kongedømme. Han ble slått av Dost Mohammed under Kandahars murer, men Ranjit Singh benyttet muligheten til å annektere Peshawar. Gjenoppbyggingen av denne festningen ble den afghanske emirens store bekymring.

Han avslo innledende samtaler med Russland, forsøkte å forme en allianse med Storbritannia og ønsket Alexander Burnes velkommen til Kabul i 1837. Burnes, derimot, var ikke i stand til å nå frem hos generalguvernøren Lord Auckland for å svare på emirens forslag. Dost Mohammed var villig til å oppgi forsøket på å gjenerobre Peshawar, og å plassere sin utenrikspolitikk under britisk veiledning. Til gjengjeld fikk han bare løfter om beskyttelse mot Ranjit Singh, som han ikke hadde noe å frykte fra. Han svarte med å fornye sine forbindelser med Russland, og i 1838 satte Lord Auckland sine britiske tropper i bevegelse mot ham.

I mars 1839 gikk de britiske troppene under sir Willoughby Cotton gjennom Bolan-passet og den 26. april nådde hæren Kandahar. Sjah Shuja ble proklamert emir, og gikk inn i Kabul den 7. august, mens Dost Mohammed søkte tilflukt i de ville Hindu Kush. Tette fulgt av britene ble Dost drevet til det ekstreme og den 4. november 1840 overga han seg som fange. Han forble i fangenskap gjennom den britiske okkupasjonen, gjennom den forferdelige tilbaketrekningen av okkupasjonsarméen i januar 1842 og inntil Kabul ble gjenerobret høsten 1842.

Han ble da satt fri pga løftet fra den britiske regjeringen om å oppgi forsøk på å intervenere i intern politikk i Afghanistan. Da han returnerte fra Hindustan, ble Dost Mohammed mottatt i triumf i Kabul, og han satte i gang med å gjenbygge sin autoritet. Fra 1846 fornyet han sin fiendtlige politikk mot britene og allierte seg med sikhene. Men etter hans alliertes nederlag ved Gujarat 21. februar 1849, forlot han sine idéer og ledet sine tropper tilbake til Afghanistan. I 1850 erobret han Balkh,[1] og i 1854 fikk han kontroll over de sørlige afghanske stammene ved å erobre Kandahar.

30. mars 1855 snudde Dost Mohammed sin tidligere politikk ved å inngå en allianse med britiske myndigheter. I 1857 erklærte han krig mot Persia i samråd med britene, og i juli ble en traktat underskrevet som fastslo at Herat-provinsen skulle settes under en barakzai-prins. I løpet av det indiske mytteriet, avstod Dost Mohammed fra å hjelpe opprørerne. Hans senere år ble preget av problemer i Herat og i Bukhara. Disse ordnet han selv en tid, men i 1862 ankom en persisk armé som opererte sammen med Ahmad Khan og gikk mot Kandahar. Den gamle emiren tilkalte britene til sin bistand, plasserte seg fremst i kamphandlingene og drev fienden fra sine grenser. 26. mai 1863 tok han Herat, men den 9. juni døde han plutselig midt i seieren etter å ha spilt en stor rolle i den sentral-asiatiske historie i 40 år. Han utnevnte sin sønn, Shir Ali Khan, som etterfølger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Persia, Arabia, etc. (1852). Besøkt 27. juli 2013.