Den store røde flekken: Forskjell mellom sideversjoner

Jupiters nordpol
	; Jordens omtrentlige størrelse i år 2000 sammenlignet med den store røde flekken. Foto: Cassini (29. desember 2000)

Bla gjennom historikken interaktivt

← Forrige endring Neste endring →

Slettet innhold Innhold lagt til

VisuellWikitekst

På linje

Sideversjonen fra 6. jul. 2023 kl. 02:13

Den store røde flekken er et rød-/orangefarget høytrykksområde, som produserer en antisyklonsk storm i planeten Jupiters atmosfære. Flekken er det mest gjenkjennelige trekket på Jupiter, og er den største stormen i solsystemet. Den er så stor at to jordkloder kan få plass der, og den kan observeres fra jorden med relativt små teleskoper.

Dens opprinnelse er fortsatt ukjent, og man vet ikke hvordan slike strukturer kan bestå over så lang tid. Den ble observert i juli 1665 og har således eksistert i minst 357 år.

Stormen ligger ved den 22. breddegraden sør for Jupiters ekvator, og produserer vindhastigheter på opp til 432 km/t. Infrarøde observasjoner og rotasjonsretningen tyder på at flekkens skytopper er betydelig høyere og kaldere enn de omgivende regionene.

Man har kjent til andre lignende, mindre flekker i flere tiår (se for eksempel artikkelen Oval BA). Det kan ha vært lignende strukturer på Saturn (jmf den store hvite flekken) og Neptun (jmf Neptuns mørke flekker). Flekken antas av mange forskere å være borte om minst 50–100 år ettersom den har begynt å bli mindre.

Observasjonshistorie

Den store røde flekken er en vedvarende antisyklonsk storm, som befinner seg 22° sør for Jupiters ekvator; observasjoner fra jorden etablerer en minimum levetid på 357 år.^{[W 1]}^{[W 2]}

Den første observasjonen blir noen ganger kreditert Robert Hooke (1635–1702), som beskrev en flekk på planeten i mai 1664. Det er likevel mulig at Hooke's flekk var i det nordlige ekvatorbelte, mens den store røde flekken er i det sørlige ekvatorbelte. Det er også mulig at flekken som Hooke beskrev i virkeligheten var månen Callisto.^{[W 3]}^{[W 4]} Mer overbevisende er Cassini's beskrivelse i det påfølgende år.^{[L 1]}

Stormen ble beskrevet som en «permanent flekk» av Giovanni Cassini (1625–1712) etter å ha observert den i juli 1665 sammen med sin instrumentmaker Eustachio Divini (1610–1685).^{[L 2]} Ifølge en rapport av Giovanni Battista Riccioli (1598–1671) fra 1635, observerte Leander Bandtius — som Riccioli identiserte som abbeden av Dunisburgh som hadde et «ekstraordinært teleskop», en stor flekk som han beskrev som «en oval, som tilsvarte 1/7 av Jupiters diameter på sitt lengste.» Ifølge Riccioli's beskrivelse, «er disse egenskaper sjelden sett, og da bare med et teleskop med eksepsjonell kvalitet og forstørrelse».^{[L 3]}

Et oljemaleri fra 1700 av rokokkomaleren Donato Creti (1671–1749), som er utstilt i Vatikanstaten,^{[L 4]}^{[L 5]} er en del av en serie bilder av forskjellige himmellegemer som tjener som bakgrunn for ulike italienske scener; bildene ble kontrollert for sin nøyaktighet av astronomen Eustachio Manfredi (1674–1739). Maleriet er den første avbildning av flekken som rød. Ingen jovianske fenomener ble offisielt beskrevet som rød før på slutten av 1800-tallet.^{[L 5]}

Med synlige fluktuasjoner ble flekken observert fra 1665 til 1713. Den var ute av syne ved flere anledninger mellom 1665 og 1708.^{[W 5]}^{[L 6]}^{[L 7]}

Den store røde flekk ble sett i 1830 og ble godt studert etter sin tydelige tilsynekomst i 1879. Et gap på 118 år skiller observasjoner etter 1830 fra tidligere observasjoner; vi vet ikke om flekken forsvant, eller om observasjonene er dårlig dokumentert.^{[L 8]} På observasjoner før 1830 hadde flekken en langsommere bevegelse, og det har vært spekulert i om at dette er samme flekken.^{[L 4]}

Den store røde flekken har blitt observert nesten kontinuerlig siden 5. september 1831. I 1879 hadde mer enn 60 observasjoner blitt nedtegnet.^{[L 9]} Siden 1879 har flekken blitt observert kontinuerlig. Den ble registrert som svinnende igjen i 1883 og i begynnelsen av det 20. århundre.^{[W 5]}

Den 25. februar 1979, da romsonden Voyager 1 var 9.2 millioner km fra Jupiter, overførte sonden det første detaljerte bildet av den store røde flekken. Skyer og detaljer så små som 160 km var synlige. De fargefulle skymønstrene til venstre for flekken er dens kjølvann, med komplekse og variable skybevegelser. Den hvite ovale stormen rett under den store røde flekken har omtrent samme diameter som jorden. Flekken var stor nok til å inneholde to eller tre planeter på størrelse med jorden.^{[L 10]}

Romsonden Juno, som gikk inn i en polarbane omkring Jupiter i 2016, fløy over den store røde flekk under sin nærmeste passering av Jupiter den 11. juli 2017. Den tok flere bilder av flekken i en avstand på omkring 8 000 km over overflaten.^{[W 6]}^{[W 7]} Juno har studert sammensetningen og evolusjonen av Jupiter's atmosfære, deriblant den store røde flekken.^{[W 6]}

Flekkens størrelse

I begynnelsen av 2004 hadde flekken omkring halve lengden som den hadde for et århundre siden, da den var 40 000 km i diameter. Med sin nåværende fart i reduksjon, kan flekken bli sirkulær i 2040, selv om dette ikke er sannsynlig på grunn av den forstyrrende effekt fra tilgrensende jetstrømmer.^{[L 11]} Det er ikke kjent hvor lenge flekken vil vare, eller hvorvidt forandringen er et resultat av normale fluktuasjoner.^{[L 12]}

Den store røde flekken minker i størrelse. Bildene viser størrelsen i 1995, 2009 og 2014.^{[W 8]}
Foto: NASA, ESA, and A. Simon (Goddard Space Flight Center) (Mellom 1995 og 15. mai 2014)

Ifølge et studium av forskere ved University of California, Berkeley, mistet flekken 15 % av sin diameter sammen med dens store akse mellom 1996 and 2006. Xylar Asay-Davis, som var i forskerteamet, merket seg at flekken ikke forsvant. Han skrev: «Hastigheten er en mer robust form for måling fordi skyene som er tilknyttet den røde flekken også er sterkt påvirket av flere andre fenomener i den tilgrensende atmosfære.»^{[W 9]}

På slutten av 1800-tallet var flekken omkring 25 500 km bred. Under forbiflyvningen til romsondene Voyager i 1979, hadde stormen en lengde på 14 500 km og en bredde på omkring 8 000 km.^{[L 13]}

Observasjoner i 1995 av teleskopet Hubble viste at den hadde minket i bredde til 13 020 km, og observasjoner i 2009 viste at bredden var 11 130 km. I 2015 hadde stormen en bredde på 16 500 km og en lengde på 10 940 km,^{[L 13]} og minsket i lengde på omkring 930 km hvert år.^{[W 10]}^{[W 11]}

Fra 1930-tallet frem til 2015 hadde den røde flekk minket til en tredel av størrelsen.^{[W 12]}

I 2019 begynte den store røde flekken å «avskalle» langs kantene, og fragmenter av stormen begynte å bryte av og forsvinne.^{[W 13]} Krympingen og «avskallingen» fyrte opp under spekulasjonene om at den store røde flekk kunne forsvinne om 20 år.^{[W 14]}

Andre astronomer tror at flekkens tilsynelatende størrelse reflekterer dens skydekke og ikke størrelsen på den faktiske, underliggende virvelen. De tror at «avskallingen» kan forklares som interaksjoner med andre sykloner eller antisykloner, deriblant ufullstendige absorberinger av mindre systemer; hvis dette er tilfelle, kan det bety at flekken ikke er i ferd med å forsvinne.^{[W 15]}

Egenskaper

Intern dynamiskk

Den store røde flekken roterer med klokken, i en periode på seks jorddager^{[L 14]} eller 24 jovianske dager.

Infrarøde data har lenge indikert at flekken er kaldere (og har en høyere altitude) enn de fleste andre skyene på planeten;^{[L 15]} skytoppene til flekken er omkring 8 km over de tilgrensende skyene. Flekkens sirkulasjon mot klokken ble oppdaget i 1966 – observasjoner av Voyager forbiflyvninger bekreftet dette.^{[L 16]}

Flekken er romlig begrenset av en moderat østlig rettet prograd jetstrøm sør for flekken og av en svært sterk retrograd vestlig strøm nord for flekken.^{[L 17]} Vindene rundt kanten av flekken er opp mot 432 km/t, eller 120 m/s. Strømmene på innsiden er mer stagnerende, med liten innflyt og utflyt.^{[L 18]} Rotasjonsperioden til flekken har minsket over tid, kanskje som et direkte resultat av dens stadige reduksjon i størrelse.^{[W 16]}

I 2010 fotograferte astronomer den store røde flekken i det fjerne infrarøde spektrum (fra 8.5 til 24 μm) med en høyere oppløsning enn noensinne. De fant at dens sentrale, rødaktige region er 3–4 kelvin varmere enn omgivelsene. De varme massene befinner seg i den øvre delen av troposfæren og har et trykk på 200–500 mbar. Denne varme og sentrale delen av flekken roterer langsomt mot klokken. Trolig skyldes den langsomme rotasjonen en svak innsynkning i midten av flekken.^{[L 19]}

Jupiter's Great Red Spot rotates counterclockwise, with a period of about 4.5 Earth days,^[1] or 11 Jovian days, in 2008. Measuring 16 350 km (10 160 mi) in width as of 3 April 2017, Jupiter's Great Red Spot is 1.3 times the diameter of Earth.^[2] The cloud-tops of this storm are about 8 km (5 mi) above the surrounding cloud-tops.^[3] The reason the storm has continued to exist for centuries is that there is no planetary surface (only a mantle of hydrogen) to provide friction; circulating gas eddies persist for a very long time in the atmosphere because there is nothing to oppose their angular momentum.^[4]

Infrared data has long indicated that the Great Red Spot is colder (and thus higher in altitude) than most of the other clouds on the planet.^[5] The upper atmosphere above the storm, however, has substantially higher temperatures than the rest of the planet. Acoustic (sound) waves rising from the turbulence of the storm below have been proposed as an explanation for the heating of this region.^[6] The acoustic waves travel vertically upwards to a height of 800 km (800 000 m) above the storm where they break in the upper atmosphere, converting wave energy into heat. This creates a region of upper atmosphere that is 1 600 K (1 330 °C; 2 420 °F)—several hundred Kelvin warmer than the rest of the planet at this altitude.^[6] The effect is described as being like "crashing [...] ocean waves on a beach".^[7]

Careful tracking of atmospheric features revealed the Great Red Spot's counter-clockwise circulation as far back as 1966, observations dramatically confirmed by the first time-lapse movies from the Voyager fly-bys.^[8] The spot is confined by a modest eastward jet stream to its south and a very strong westward one to its north.^[9] Though winds around the edge of the spot peak at about 432 km/t (268 mph), currents inside it seem stagnant, with little inflow or outflow.^[10] The rotation period of the spot has decreased with time, perhaps as a direct result of its steady reduction in size.^[11]

Breddegrad

Flekken befinner seg 22° sør for Jupiters ekvator i det sørlige tropiske belte (STB).^{[L 20]}

Flekkens breddegrad har vært omtalt som stabil i nedtegnelser av observasjoner, og varierer typisk med omkring en grad. Dens lengdegrad er derimot gjenstand for konstant variasjon.^{[L 20]}^{[L 21]} Fordi Jupiters synlige egenskaper ikke roterer med samme hastighet i alle breddegrader, har astronomene definert tre forskjellige systemer for å definere lengdegrad:^{[L 22]}

System I gjelder fra breddegradene 10° N til 10° S, og perioden er planetens korteste med 9 t, 50 min og 30,0 s.^{[L 22]}
System II gjelder alle breddegrader nord og sør for disse og har en periode på 9 t, 55 min og 40,6 s.^{[L 22]}
System III ble først definert av radioastronomer og tilsvarer rotasjonen til planetens magnetosfære. Dens periode er Jupiters offisielle rotasjon.^{[L 22]}

System II var opprinnelig basert på gjennomsnittsrotasjonen til den store røde flekk på 9t 55m 42s.^{[L 23]}^{[L 24]} På tross av dette har flekkens rotasjon i System II endret seg minst 10 ganger siden begynnelsen av det 19. århundre. Avdriftshastigheten har endret seg dramatisk over årene og har blitt knyttet til lysheten i STB, og nærværet eller fraværet av en sørlig tropisk forstyrrelse.^{[L 25]}

Intern dybde, varmeforskjeller og struktur

Den store røde flekken er en elliptisk antisyklon, som befinner seg 22 grader under ekvator på Jupiter's sørlige halvkule.^{[L 26]} Med sin bredde på ~16 000 km, er det den største antisyklon i solsystemet. Dens interne dybde og struktur er lite kjent.^{[L 27]}

Avbilding med synlig lys og sporing av skyene fra in-situ observasjon har bestemt omløpshastigheten og identifisert flekkens virvel. Virvelen er lokalisert i en tynn antisyklonisk ring 70–85% av radiusen og er lokalisert langs Jupiter's raskeste vestvendte jetstrøm.^{[L 28]} I 2016 innhentet Juno data om tyngdekraften og termiske data gjennom infrarød fotografering.^{[L 28]}^{[L 29]}^{[L 29]} Dette ga innsikt i den strukturelle dynamikken og dybdene til flekken.^{[L 27]}^{[L 28]}

I juli 2017 utførte Juno sin andre passering av flekken, og samlet data gjennom sitt magnetometer. Dette skulle bestemme hvor langt flekken strakk seg henimot overflaten til det kondenserte H₂O-laget.^{[L 27]} Målingene antydet at flekkens vertikale dybde er ~240 km under skydekket, med et estimert atmosfæretrykk på 100 bar.^{[L 27]}^{[L 28]} To analysemetoder ble brukt for å avgrense de innsamlede data: Analyser av massekonsentrasjonen fant en dybde på ~290 km, og Slepian-metoden viste at stormens vinder strakk seg til ~310 km.^{[L 27]} Disse metoder, sammen med data om tyngdekraften, viser at flekkens sonale vinder fortsetter å øke med omkring 50% av omløpsghastigheten ned til begynnelsen av det atmosfæriske laget, før vinden avtar ved de laveste nivåer. Den avtagende vindhastigheten og data om gravitasjonen data viser at flekkens dybder er mellom 200 og 500 km.^{[L 27]}

Infrarød fotografering og spektroskopiske målinger av flekken ble utført av romsondene Galileo og Cassini i årene 1995–2008, for å dokumentere varmeforskjeller innenfor den interne strukturelle virvelen til flekken.^{[L 28]} Tidligere infrarøde varmekart fra sondene Voyager, Galileo og Cassini viser at flekken er en antisyklon og en virvel med en kald kjerne innenfor en oppvellende varmere annulus; dataene viser gradsforskjeller i temperaturen til flekken.^{[L 26]}^{[L 28]} Bedre forståelse av Jupiter's atmosfæriske temperatur, aerosol (finkornet) partikkel opasitet, og sammensetninger av ammoniakkgass ble vist gjennom infrarøde varmebilder, Slik ble en direkte korrelasjon mellom de synlige skylagenes reaksjoner, termisk gradient, målinger og observasjoner samlet over tiår.^{[L 26]}^{[L 28]} I desember 2000 viste høyoppløsningsbilder fra Galileo et atmosfærisk turbulent område nordvest for flekken, og avdekket en varmeforskjell mellom den varmeste regionen i flekken og regioner øst og vest for flekken.^{[L 30]}

Den vertikale temperaturen i flekken er avgrenset innenfor trykkområdet 100–600 mbar; den vertikale temperaturen til flekkens kjerne er i trykkområdet ~400 mbar. Temperaturen er 1.0–1.5 kelvin varmere enn regioner øst-vest for kjernen, og 3.0–3.5 kelvin varmere enn regioner nord og sør for kjernen.^{[L 28]} Dette bekreftes av bilder som VISIR (VLT Mid-Infrared Imager Spectrometer) på ESO Very Large Telescop, tok i 2006; bildene viser at flekken var fysisk tilstede i ulike høyder som har et atmosfærisk trykk i området 80 - 600 mbar, og bekrefter de infrarøde varmebildene.^{[L 28]}^{[L 29]}^{[L 31]} Bilder fra Cassini's infrarøde spektrometer (CIRS), såvel som fra bakkebaserte teleskoper, har gjort det mulig å koble sammen sammensetningen av fosfin, ammoniakkaerosoler (PH₃, NH₃) og 4-hydroksybenzosyre med den antisykloniske sirkulasjonen til flekken.^{[L 28]}^{[L 32]} Bildene fra CIRS og bakkebaserte teleskoper sporer vertikale bevegelser i Jupiters atmosfære til tilstedeværelsen av PH₃ og NH₃.^{[L 26]}^{[L 28]}

De høyeste konsentrasjonene av PH₃ og NH₃ er funnet nord for flekkens perifere rotasjon. De hjalp til med å bestemme den søradgående jetbevegelsen og viste bevis for en økning i høydeforskjellen i søylen av aerosoler med et stmosfæretrykk i området 200–500 mbar.^{[L 28]}^{[L 33]} Dataene om NH₃ viser likevel at det er en større uttynning av NH₃ under det synlige skylaget i den sørlige perifere ringen til flekken; denne lavere ugjennomsiktighet er relativ til et smalere bånd av atmosfærisk innsynkning.^{[L 28]} Den lave midterste infrarøde aerosolopasitet, sammen med tmperaturgradienter, høydeforskjellene og den vertikale bevegelsen til de sonale vindene, er involvert i virvelens utvikling og bærekraft.^{[L 28]} Den sterkere atmosfæriske subsidens og sammensetningenes asymmetri i flekken viser at den fremviser en grad av tilting fra den nordlige til den sørlige randen av flekken.^{[L 28]}^{[L 34]} Flekkens dybde og interne struktur har forandret seg konstant over tiår;^{[L 27]} det er likevel ingen logisk grunn til at den er 200–500 km dyp, men jetstrømmene som forsyner kraften til flekken er godt under strukturens basis.^{[L 27]}^{[L 28]}

Farge og sammensetning

Det er ikke kjent hva som forårsaker rødfargen til den store røde flekken. Laboratorie-eksperimenter foretatt av Mark Loeffler og Reggie Hudson ved Goddard Institute for Space Studies tyder på at fargen blir forårsaket av komplekse organiske molekyler (ammoniumhydrosulfid^{[W 17]} og acetylen), rød fosfor, eller en annen svovelkomponent. Fargetonen varierer fra nesten mursteinrød til svakrosa eller endog hvit. Den høyere temperaturen i den rødeste sentrale regionen er beviset på at fargen påvirkes av omkringliggende faktorer.^{[L 19]}

I november 2014 viste en analyse av data fra Cassini at rødfargen trolig er et produkt av kjemiske stoffer som brytes ned av ultrafiolett stråling fra solen i planetens øvre atmosfære. Den store høyden til forbindelsene bidrar således til fargen. Dette produserer komplekse organiske komponenter kalt tholiner.^{[W 18]}^{[W 19]}^{[L 35]}^{[W 20]}

Den store røde flekk er tidvis bare synlig gjennom den røde flekkens grop, som er i dens nærmiljø i det sørlige tropiske belte (STB). Flekkens synlighet er tydelig knyttet til dette beltet. Når beltet er lyst og hvitt, er flekken vanligvis mørk, og når beltet er mørkt, er flekken vanligvis lys. Flekkens lyse og mørke perioder inntreffer ved irregulære intervaller. Fra 1947 til 1997 var flekken mørkest i periodene 1961–1966, 1968–1975, 1989–1990 og 1992–1993.^{[L 36]}

Lignende flekker

Utdypende artikler: Den store hvite flekken, Neptuns mørke flekker og Oval BA

Utdypende artikkel: WISEP J190648.47+401106.8

Lignende flekker har blitt observert både i og utenfor solsystemet vårt. Den store mørke flekken må ikke forveksles med en annen stor mørk flekk, som ble observert nær Jupiters nordpol i år 2000 av Cassini–Huygens.^{[W 21]}

Den må heller ikke forveksles med «den røde babyflekken», som kolliderte med den store røde flekken fra 28. juni til 8. juli 2008. Oval BA er enda en flekk som oppstod i mars 2000 etter en sammensmelting av tre mindre hvite stormer som kan spores tilbake til 1939.^{[L 37]}

Et fenomen i atmosfæren til planeten Saturn kalles «den store hvite flekk». Dette er periodiske stormer som kommer og går, og som første gangen ble observert av Asaph Hall (1829–1907) i 1876.^{[L 38]}

Et fenomen i atmosfæren til planeten Neptun ble også kalt «den store mørke flekk». Den ble fotografert av romsonden Voyager 2 den 25. august 1989, og kan ha vært et atmosfærisk hull snarere enn en storm. Den var forsvunnet i november 1994, men en lignende flekk hadde oppstått lenger nord.^{[L 39]}

En lignende flekk er observert rundt den brune dvergen WISEP J190648.47+401106.8, som befinner seg i stjernetegnet Lyren omkring 53.3 lysår fra Solen. Denne brune dvergstjernen er av spektralklasse L, og ble oppdaget i 2011 av romteleskopet Wide-field Infrared Survey Explorer. I 2013 ble det observert en storm på stjernen som har størrelse med den store røde flekken, og i 2015 ble observasjonen bekreftet.^{[W 22]}

En kunstners fremstilling av den brune dvergstjernen WISEP J190648.47+401106.8.
Laget av: NASA/JPL-Caltech (10. desember 2015)
Den store hvite flekken på planeten Saturn.
Foto: NASA/JPL-Caltech/SSI (11. mars 2012)
Planeten Neptuns «store mørke flekk». Flekken ble oppdaget i 1989, men var forsvunnet i 1994.
Foto: NASA/Voyager 2 (25. august 1989)

Se også

Referanser

^ Rogers (1995), s. 6.
^ Rogers (1995), s. 81.
^ Graney (2010), s. 266
^ ^a ^b Rogers (1995), s. 188.
^ ^a ^b Hockey (1999), s.40-51
^ Rogers (2008), s. 111-122
^ Beebe (1997)
^ Beebe (1997), s. 1.
^ Denning (1899)
^ Smith et al. (1979), s. 951-972
^ Irwin (2003), side 171
^ Beatty (2002)
^ ^a ^b Simon (2015)
^ Smith et al. (1979), s. 954
^ Rogers (1995), s. 191.
^ Rogers (1995), s. 194-196.
^ Beebe (1997), s. 35.
^ Rogers (1995), s. 195.
^ ^a ^b Fletcher (2010), s. 306
^ ^a ^b Reese (1966)
^ Rogers (1995), s. 192-193.
^ ^a ^b ^c ^d Ridpath (1998)
^ Stone (1974)
^ Rogers (1995), s. 48-193.
^ Rogers (1995), s. 193.
^ ^a ^b ^c ^d Bjoraker (2018)
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Parisi (2021)
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p Fletcher (2010)
^ ^a ^b ^c Choi (2007)
^ Sánchez-Lavega (2008)
^ Simon (2018)
^ Cho (2001)
^ Morales-Juberías (2013)
^ Flasar (1981)
^ Loeffer (2018)
^ Beebe (1997), s. 38-41.
^ Sanches (2001)
^ Kidger (1992)
^ Hammel (1995), s. 1740

Netthenvisninger

^ Staff (2007). «Jupiter Data Sheet – SPACE.com». Imaginova. Arkivert fra originalen .
^ Anonymous (10. august 2000). «The Solar System – The Planet Jupiter – The Great Red Spot». Dept. Physics & Astronomy – University of Tennessee. Arkivert fra originalen .
^ Karl Hille (4. august 2015). «Jupiter's Great Red Spot: A Swirling Mystery». NASA. Besøkt 18. november 2017.
^ «This Month in Physics History». www.aps.org (engelsk). Besøkt 29. desember 2021.
^ ^a ^b «SP-349/396 Pioneer Odyssey—Jupiter, Giant of the Solar System» (engelsk). NASA. august 1974. Besøkt 7. januar 2012.
^ ^a ^b Perez, Martin (12. juli 2017). «NASA's Juno Spacecraft Spots Jupiter's Great Red Spot». NASA (engelsk).
^ Chang, Kenneth (5. juli 2016). «NASA's Juno Spacecraft Enters Into Orbit Around Jupiter». The New York Times.
^ Harrington, J.D.; Weaver, Donna; Villard, Ray (15. mai 2014). «Release 14-135 - NASA's Hubble Shows Jupiter's Great Red Spot is Smaller than Ever Measured». NASA.
^ Britt, Robert Roy (9. mars 2009). «Jupiter's Great Red Spot Is Shrinking». Space.com. Arkivert fra originalen 11. mars 2009.
^ White, Greg (25. november 2015). «Is Jupiter's Great Red Spot nearing its twilight?». Space.news.
^ Doctor, Rina Marie (21. oktober 2015). «Jupiter's Superstorm Is Shrinking: Is Changing Red Spot Evidence Of Climate Change?». Tech Times.
^ Science News: Jupiter's Great Red Spot is Shrinking, NASA Science, 15. mai 2004
^ Paul Scott Anderson (10. juni 2019). «Is Jupiter's Great Red Spot disintegrating?». EarthSky.
^ Urrutia, Doris Elin. «Jupiter's Great Red Spot Could Disappear Within 20 Years». Space.com. Besøkt 30. april 2023.
^ Philip Marcus (26. november 2019). «Jupiter's Great Red Spot may not be disappearing». Astronomy.
^ Rogers, John (30. juli 2006). «Interim reports on STB (Oval BA passing GRS), STropB, GRS (internal rotation measured), EZ(S. Eq. Disturbance; dramatic darkening; NEB interactions), & NNTB». British Astronomical Association.
^ «Jupiter's Great Red Spot: A Swirling Mystery». NASA. 4. august 2015. «Goddard scientists Mark Loeffler and Reggie Hudson have been performing laboratory studies to investigate whether cosmic rays, one type of radiation that strikes Jupiter's clouds, can chemically alter ammonium hydrosulfide to produce new compounds that could explain the spot's color.»
^ NASA.com (28. november 2014). «Is Jupiter's Great Red Spot a Sunburn?».
^ NASA.com (11. november 2014). «Jupiter's Red Spot is Likely a Sunburn, Not a Blush».
^ «What makes Jupiter's Red Spot red?». EarthSky. 11. november 2014. Besøkt 13. mars 2019.
^ Phillips, Tony (12. mars 2003). «The Great Dark Spot». Science at NASA. Arkivert fra originalen . Besøkt 20. juni 2007.
^ «NASA Telescopes Detect Jupiter-Like Storm on Small Star». Jet Propulsion Laboratory. 10. desember 2015.

Kilder

Beatty, J.K. (2002). «Jupiter's Shrinking Red Spot». Sky and Telescope. 103 (4): 24. Bibcode:2002S&T...103d..24B. Arkivert fra originalen 27. mai 2011. Besøkt 27. april 2023.
Beebe, R. (1997). Jupiter the Giant Planet (2 utg.). Smithsonian Books, Washington. ISBN 978-1-56098-685-0. OCLC 224014042.
Bjoraker, G. L.; Wong, M. H.; Pater, I. de; Hewagama, T.; Ádámkovics, M.; Orton, G. S. (20. august 2018). «The Gas Composition and Deep Cloud Structure of Jupiter's Great Red Spot». The Astronomical Journal. 156 (3): 101. Bibcode:2018AJ....156..101B. arXiv:1808.01402 . doi:10.3847/1538-3881/aad186.
Cho, James Y-K.; de la Torre Juárez, Manuel; Ingersoll, Andrew P.; Dritschel, David G. (25. mars 2001). «A high-resolution, three-dimensional model of Jupiter's Great Red Spot». Journal of Geophysical Research: Planets. 106 (E3): 5099–5105. Bibcode:2001JGR...106.5099C. doi:10.1029/2000JE001287.
Choi, David S.; Banfield, Don; Gierasch, Peter; Showman, Adam P. (1. mai 2007). «Velocity and vorticity measurements of Jupiter's Great Red Spot using automated cloud feature tracking». Icarus. 188 (1): 35–46. Bibcode:2007Icar..188...35C. arXiv:1301.6119 . doi:10.1016/j.icarus.2006.10.037.
Denning, William Frederick (Juni 1899). «Early history of the great red spot on Jupiter». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society. Royal Astronomical Society. 59 (10): 574. Bibcode:1899MNRAS..59..574D. doi:10.1093/mnras/59.10.574.
Flasar, F. Michael; Conrath, Barney J.; Pirraglia, Joseph A.; Clark, Patrick C.; French, Richard G.; Gierasch, Peter J. (30. september 1981). «Thermal structure and dynamics of the Jovian atmosphere 1. The great red spot». Journal of Geophysical Research: Space Physics. 86 (A10): 8759–8767. Bibcode:1981JGR....86.8759F. doi:10.1029/JA086iA10p08759.
Fletcher, Leigh N.; Orton, G.S.; Mousis, O.; Yanamandra-Fisher, P.; m.fl. (2010). «Thermal structure and composition of Jupiter's Great Red Spot from high-resolution thermal imaging» (PDF) (1): 306–328. Bibcode:2010Icar..208..306F. doi:10.1016/j.icarus.2010.01.005.
Graney, C. M. (2010). «Changes in the Cloud Belts of Jupiter, 1630–1664, as reported in the 1665 Astronomia Reformata of Giovanni Battista Riccioli». Baltic Astronomy. 19 (3–4): 266. Bibcode:2010BaltA..19..265G. arXiv:1008.0566 . doi:10.1515/astro-2017-0425. s2cid=117677021.
Hammel, H.B.; Lockwood, G.W.; Mills, J.R.; Barnet, C.D. (1995). «Hubble Space Telescope Imaging of Neptune's Cloud Structure in 1994». Science. 268 (5218): 1740–1742. Bibcode:1995Sci...268.1740H. doi:10.1126/science.268.5218.1740. pmid=17834994 , s2cid=11688794.
Hockey, T. (1999). Galileo's Planet: Observing Jupiter Before Photography. Institute of Physics Publishing, Bristol, Philadelphia. ISBN 978-0-7503-0448-1. OCLC 39733730.
Kidger, Mark (1992). «The 1990 Great White Spot of Saturn». The 1993 Yearbook of Astronomy (engelsk). New York: W.W. Norton & Company. s. 176–215. ISBN 0-393-03454-2.
Loeffer, Mark J.; Hudson, Reggie L. (2018). «Coloring Jupiter's clouds: Radiolysis of ammonium hydrosulfide (NH4SH)». Icarus. 302: 418–425. Bibcode:2018Icar..302..418L. doi:10.1016/j.icarus.2017.10.041.
Morales-Juberías, Raúl; Dowling, Timothy E. (1. juli 2013). «Jupiter's Great Red Spot: Fine-scale matches of model vorticity patterns to prevailing cloud patterns». Icarus. 225 (1): 216–227. Bibcode:2013Icar..225..216M. doi:10.1016/j.icarus.2013.03.026.
Parisi, Marzia; Kaspi, Yohai; Galanti, Eli; Durante, Daniele; Bolton, Scott J.; Levin, Steven M.; Buccino, Dustin R.; Fletcher, Leigh N.; Folkner, William M.; Guillot, Tristan; Helled, Ravit (19. november 2021). «The depth of Jupiter's Great Red Spot constrained by Juno gravity overflights». Science. 374 (6570): 964–968. Bibcode:2021Sci...374..964P. PMID 34709940. doi:10.1126/science.abf1396.
Ridpath, Ian (1998). Norton's Star Atlas (engelsk) (19 utg.). Prentice Hall. ISBN 0-582-35655-5.
Reese. E.J.; Solberg, H.G. (1966). «Recent measures of the latitude and longitude of Jupiter's red spot». Icarus. 5 (1–6): 266–273. doi:10.1016/0019-1035(66)90036-4. bibcode=1966Icar....5..266R, hdl=2060/19650022425.
Sanchez-Lavega, A.; m.fl. (februar 2001). «The Merger of Two Giant Anticyclones in the Atmosphere of Jupiter». Icarus. 149 (2): 491–495. Bibcode:2001Icar..149..491S. doi:10.1006/icar.2000.6548.
Sánchez-Lavega, A.; Hueso, R.; Eichstädt, G.; Orton, G.; Rogers, J.; Hansen, C. J.; Momary, T.; Tabataba-Vakili, F.; Bolton, S. (18. september 2018). «The Rich Dynamics of Jupiter's Great Red Spot from JunoCam: Juno Images». The Astronomical Journal. 156 (4): 162. Bibcode:2018AJ....156..162S. doi:10.3847/1538-3881/aada81.
Simon, A. A. ; Wong, M. H. ; Rogers, J. H. ; Orton, G. S. ; de Pater, I. ; Asay-Davis, X. ; Carlson, R. W. ; Marcus, P. S. (mars 2015). Dramatic Change in Jupiter's Great Red Spot. 46th Lunar and Planetary Science Conference. March 16–20, 2015. The Woodlands, Texas. Bibcode:2015LPI....46.1010S.
Simon, Amy A.; Tabataba-Vakili, Fachreddin; Cosentino, Richard; Beebe, Reta F.; Wong, Michael H.; Orton, Glenn S. (13. mars 2018). «Historical and Contemporary Trends in the Size, Drift, and Color of Jupiter's Great Red Spot». The Astronomical Journal. 155 (4): 151. Bibcode:2018AJ....155..151S. doi:10.3847/1538-3881/aaae01.
Smith, B.A.; Soderblom, L.A.; Johnson, T.V. (1979). «The Jupiter system through the eyes of Voyager 1». Science. 204 (4396): 951–957, 960–972. Bibcode:1979Sci...204..951S. doi=10.1126/science.204.4396.951, pmid=17800430, s2cid=33147728.
Stone, P.H. (1974). «On Jupiter's Rate of Rotation». Journal of the Atmospheric Sciences. 31 (5): 1471–1472. Bibcode:1974JAtS...31.1471S. doi:10.1175/1520-0469(1974)031<1471:OJROR>2.0.CO;2.

Eksterne lenker

Jupitersimuleringer

^ Rogers, John (2008). «The accelerating circulation of Jupiter's Great Red Spot». Journal of the British Astronomical Association. 118 (1): 14–20. Bibcode:2008JBAA..118...14R.
^ Perez, Martin (12. juli 2017). «NASA's Juno Spacecraft Spots Jupiter's Great Red Spot». NASA (engelsk).
^ Jupiter, the Giant of the Solar System. The Voyager Mission. NASA. 1979. s. 5.
^ «Jupiter's Atmosphere and Great Red Spot». www.astrophysicsspectator.com. 24. november 2004.
^ Rogers (1995), 191.
^ ^a ^b O'Donoghue, J.; Moore, L.; Stallard, T. S.; Melin, H. (27. juli 2016). «Heating of Jupiter's upper atmosphere above the Great Red Spot». Nature. 536 (7615): 190–192. Bibcode:2016Natur.536..190O. PMID 27462811. doi:10.1038/nature18940.
^ «Jupiter's Great Red Spot Likely a Massive Heat Source». NASA. NASA. 27. juli 2016.
^ Rogers (1995), 194-6.
^ Beebe (1997), 35.
^ Rogers (1995), 195.
^ Rogers, John. «Interim reports on STB (Oval BA passing GRS), STropB, GRS (internal rotation measured), EZ(S. Eq. Disturbance; dramatic darkening; NEB interactions), & NNTB». British Astronomical Association. Besøkt 15. juni 2007.

[Rogers6-5] Rogers (1995), s. 6.

[Rogers1-6] Rogers (1995), s. 81.

[Graney266-7] Graney (2010), s. 266

[Rogers188-8] Rogers (1995), s. 188.

[Hockey50-9] Hockey (1999), s.40-51

[Rogers111-11] Rogers (2008), s. 111-122

[Beebe-12] Beebe (1997)

[Beebe1-13] Beebe (1997), s. 1.

[Denning1899-14] Denning (1899)

[Smith951-15] Smith et al. (1979), s. 951-972

[Irwin171-18] Irwin (2003), side 171

[Beatty2002-19] Beatty (2002)

[Simon2015-22] Simon (2015)

[Smith1998-29] Smith et al. (1979), s. 954

[Rogers191-30] Rogers (1995), s. 191.

[Rogers194-31] Rogers (1995), s. 194-196.

[Beebe35-32] Beebe (1997), s. 35.

[Rogers195-33] Rogers (1995), s. 195.

[Fletcher306-35] Fletcher (2010), s. 306

[Reese-47] Reese (1966)

[Rogers192-48] Rogers (1995), s. 192-193.

[Ridpath1998-49] Ridpath (1998)

[Stone1974-50] Stone (1974)

[Rogers48-51] Rogers (1995), s. 48-193.

[Rogers193-52] Rogers (1995), s. 193.

[Bjoraker2018-53] Bjoraker (2018)

[Parisi2021-54] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Parisi (2021)

[Fletcher-55] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p Fletcher (2010)

[Choi2007-56] Choi (2007)

[Sánchez-Lavega2008-57] Sánchez-Lavega (2008)

[Simon2018-58] Simon (2018)

[Cho2001-59] Cho (2001)

[Morales-Juberías2013-60] Morales-Juberías (2013)

[Flasar1981-61] Flasar (1981)

[Loeffer2018-65] Loeffer (2018)

[Beebe38-67] Beebe (1997), s. 38-41.

[Sanches2001-69] Sanches (2001)

[Kidger1992-70] Kidger (1992)

[Hammel1740-71] Hammel (1995), s. 1740

[Jupiter_Data_Sheet-1] Staff (2007). «Jupiter Data Sheet – SPACE.com». Imaginova. Arkivert fra originalen .

[Anonymous2000-2] Anonymous (10. august 2000). «The Solar System – The Planet Jupiter – The Great Red Spot». Dept. Physics & Astronomy – University of Tennessee. Arkivert fra originalen .

[mystery-3] Karl Hille (4. august 2015). «Jupiter's Great Red Spot: A Swirling Mystery». NASA. Besøkt 18. november 2017.

[month-4] «This Month in Physics History». www.aps.org (engelsk). Besøkt 29. desember 2021.

[den_store_røde_flekken-10] «SP-349/396 Pioneer Odyssey—Jupiter, Giant of the Solar System» (engelsk). NASA. august 1974. Besøkt 7. januar 2012.

[junospots-16] Perez, Martin (12. juli 2017). «NASA's Juno Spacecraft Spots Jupiter's Great Red Spot». NASA (engelsk).

[Chang2016-17] Chang, Kenneth (5. juli 2016). «NASA's Juno Spacecraft Enters Into Orbit Around Jupiter». The New York Times.

[NASA-20140515-20] Harrington, J.D.; Weaver, Donna; Villard, Ray (15. mai 2014). «Release 14-135 - NASA's Hubble Shows Jupiter's Great Red Spot is Smaller than Ever Measured». NASA.

[Britt2009-21] Britt, Robert Roy (9. mars 2009). «Jupiter's Great Red Spot Is Shrinking». Space.com. Arkivert fra originalen 11. mars 2009.

[white-23] White, Greg (25. november 2015). «Is Jupiter's Great Red Spot nearing its twilight?». Space.news.

[techtimes20151021-24] Doctor, Rina Marie (21. oktober 2015). «Jupiter's Superstorm Is Shrinking: Is Changing Red Spot Evidence Of Climate Change?». Tech Times.

[shrinking-25] Science News: Jupiter's Great Red Spot is Shrinking, NASA Science, 15. mai 2004

[disintegrating-26] Paul Scott Anderson (10. juni 2019). «Is Jupiter's Great Red Spot disintegrating?». EarthSky.

[urrutia-27] Urrutia, Doris Elin. «Jupiter's Great Red Spot Could Disappear Within 20 Years». Space.com. Besøkt 30. april 2023.

[may_not-28] Philip Marcus (26. november 2019). «Jupiter's Great Red Spot may not be disappearing». Astronomy.

[Rogers-34] Rogers, John (30. juli 2006). «Interim reports on STB (Oval BA passing GRS), STropB, GRS (internal rotation measured), EZ(S. Eq. Disturbance; dramatic darkening; NEB interactions), & NNTB». British Astronomical Association.

[goddard-62] «Jupiter's Great Red Spot: A Swirling Mystery». NASA. 4. august 2015. «Goddard scientists Mark Loeffler and Reggie Hudson have been performing laboratory studies to investigate whether cosmic rays, one type of radiation that strikes Jupiter's clouds, can chemically alter ammonium hydrosulfide to produce new compounds that could explain the spot's color.»

[Sunburn-63] NASA.com (28. november 2014). «Is Jupiter's Great Red Spot a Sunburn?».

[Sunburn2-64] NASA.com (11. november 2014). «Jupiter's Red Spot is Likely a Sunburn, Not a Blush».

[EarthSky-66] «What makes Jupiter's Red Spot red?». EarthSky. 11. november 2014. Besøkt 13. mars 2019.

[Phillips-68] Phillips, Tony (12. mars 2003). «The Great Dark Spot». Science at NASA. Arkivert fra originalen . Besøkt 20. juni 2007.

[WISEP_J190648.47+401106.8-72] «NASA Telescopes Detect Jupiter-Like Storm on Small Star». Jet Propulsion Laboratory. 10. desember 2015.

[36] Rogers, John (2008). «The accelerating circulation of Jupiter's Great Red Spot». Journal of the British Astronomical Association. 118 (1): 14–20. Bibcode:2008JBAA..118...14R.

[junospots-37] Perez, Martin (12. juli 2017). «NASA's Juno Spacecraft Spots Jupiter's Great Red Spot». NASA (engelsk).

[38] Jupiter, the Giant of the Solar System. The Voyager Mission. NASA. 1979. s. 5.

[39] «Jupiter's Atmosphere and Great Red Spot». www.astrophysicsspectator.com. 24. november 2004.

[40] Rogers (1995), 191.

[Heating_of_Jupiter's_upper_atmosphe-41] O'Donoghue, J.; Moore, L.; Stallard, T. S.; Melin, H. (27. juli 2016). «Heating of Jupiter's upper atmosphere above the Great Red Spot». Nature. 536 (7615): 190–192. Bibcode:2016Natur.536..190O. PMID 27462811. doi:10.1038/nature18940.

[42] «Jupiter's Great Red Spot Likely a Massive Heat Source». NASA. NASA. 27. juli 2016.

[43] Rogers (1995), 194-6.

[44] Beebe (1997), 35.

[45] Rogers (1995), 195.

[46] Rogers, John. «Interim reports on STB (Oval BA passing GRS), STropB, GRS (internal rotation measured), EZ(S. Eq. Disturbance; dramatic darkening; NEB interactions), & NNTB». British Astronomical Association. Besøkt 15. juni 2007.

[W 1]

[W 2]

[W 3]

[W 4]

[L 1]

[L 2]

[L 3]

[L 4]

[L 5]

[W 5]

[L 6]

[L 7]

[L 8]

[L 9]

[L 10]

[W 6]

[W 7]

[L 11]

[L 12]

[W 8]

[W 9]

[L 13]

[W 10]

[W 11]

[W 12]

[W 13]

[W 14]

[W 15]

[L 14]

[L 15]

[L 16]

[L 17]

[L 18]

[W 16]

[L 19]

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[L 20]

[L 21]

[L 22]

[L 23]

[L 24]

[L 25]

[L 26]

[L 27]

[L 28]

[L 29]

[L 30]

[L 31]

[L 32]

[L 33]

[L 34]

[W 17]

[W 18]

[W 19]

[L 35]

[W 20]

[L 36]

[W 21]

[L 37]

[L 38]

[L 39]

[W 22]

@@ Linje 48: / Linje 48: @@
 ==Egenskaper==
+===Intern dynamiskk===
 Den store røde flekken roterer med klokken, i en periode på seks jorddager<ref name="Smith1998" group="L"/> eller 24 jovianske dager.
@@ Linje 55: / Linje 56: @@
 I 2010 fotograferte astronomer den store røde flekken i det fjerne infrarøde spektrum (fra 8.5 til 24&nbsp;μm) med en høyere oppløsning enn noensinne. De fant at dens sentrale, rødaktige region er 3–4&nbsp;kelvin varmere enn omgivelsene. De varme massene befinner seg i den øvre delen av troposfæren og har et trykk på 200–500&nbsp;mbar. Denne varme og sentrale delen av flekken roterer langsomt mot klokken. Trolig skyldes den langsomme rotasjonen en svak innsynkning i midten av flekken.<ref name="Fletcher306" group="L"/>
+Jupiter's Great Red Spot rotates counterclockwise, with a period of about 4.5 Earth days,<ref>{{cite journal |last1=Rogers |first1=John |title=The accelerating circulation of Jupiter's Great Red Spot |journal=Journal of the British Astronomical Association |date=2008 |volume=118 |issue=1 |pages=14–20 |bibcode=2008JBAA..118...14R |url=https://ui.adsabs.harvard.edu/abs/2008JBAA..118...14R/abstract |access-date=2022-08-28}}</ref> or 11 Jovian days, in 2008. Measuring {{convert|16350|km|mi|abbr=on}} in width as of 3 April 2017, Jupiter's Great Red Spot is 1.3 times the diameter of Earth.<ref name="junospots">{{Cite news|url=http://www.nasa.gov/feature/jpl/nasa-s-juno-spacecraft-spots-jupiter-s-great-red-spot|title=NASA's Juno Spacecraft Spots Jupiter's Great Red Spot|last=Perez|first=Martin|date=2017-07-12|work=NASA|language=en}}</ref> The cloud-tops of this storm are about {{convert|8|km|mi|0|abbr=on}} above the surrounding cloud-tops.<ref>{{cite book | title=Jupiter, the Giant of the Solar System | work=The Voyager Mission | page=5 | publisher=NASA | date=1979 | url=https://books.google.com/booksf?id=KuBYXLt4K9MC&pg=PA5 }}</ref> The reason the storm has continued to exist for centuries is that there is no planetary surface (only a mantle of [[hydrogen]]) to provide friction; circulating gas eddies persist for a very long time in the atmosphere because there is nothing to oppose their angular momentum.<ref>{{cite web |date=24. november 2004 |title=Jupiter's Atmosphere and Great Red Spot |url=http://www.astrophysicsspectator.com/topics/planets/JupiterGreatRedSpot.html |publisher=www.astrophysicsspectator.com}}</ref>
+[[Infrared]] data has long indicated that the Great Red Spot is colder (and thus higher in altitude) than most of the other clouds on the planet.<ref>Rogers (1995), 191.</ref> The upper atmosphere above the storm, however, has substantially higher temperatures than the rest of the planet. [[Acoustic wave|Acoustic (sound) waves]] rising from the turbulence of the storm below have been proposed as an explanation for the heating of this region.<ref name="Heating of Jupiter's upper atmosphe">{{cite journal |last1=O'Donoghue |first1=J. |last2=Moore |first2=L. |last3=Stallard |first3=T. S. |last4=Melin |first4=H. |title=Heating of Jupiter's upper atmosphere above the Great Red Spot |journal=Nature |date=27. juli 2016 |volume=536 |issue=7615 |pages=190–192 |doi=10.1038/nature18940|pmid=27462811 |bibcode=2016Natur.536..190O |hdl=2381/38554 |s2cid=4462322 |url=https://figshare.com/articles/journal_contribution/10122821 |hdl-access=free }}</ref> The acoustic waves travel vertically upwards to a height of {{cvt|800|km}} above the storm where they break in the upper atmosphere, converting wave energy into heat. This creates a region of upper atmosphere that is {{convert|1600|K}}—several hundred Kelvin warmer than the rest of the planet at this altitude.<ref name="Heating of Jupiter's upper atmosphe" /> The effect is described as being like "crashing [...] ocean waves on a beach".<ref>{{cite web |date=27. juli 2016 |title=Jupiter's Great Red Spot Likely a Massive Heat Source |url=https://www.nasa.gov/feature/jupiter-s-great-red-spot-likely-a-massive-heat-source |website=NASA |publisher=NASA}}</ref>
+Careful tracking of atmospheric features revealed the Great Red Spot's counter-clockwise circulation as far back as 1966, observations dramatically confirmed by the first time-lapse movies from the ''Voyager'' fly-bys.<ref>Rogers (1995), 194-6.</ref> The spot is confined by a modest eastward [[jet stream]] to its south and a very strong westward one to its north.<ref>Beebe (1997), 35.</ref> Though winds around the edge of the spot peak at about {{convert|432|km/h|mph|abbr=on}}, currents inside it seem stagnant, with little inflow or outflow.<ref>Rogers (1995), 195.</ref> The rotation period of the spot has decreased with time, perhaps as a direct result of its steady reduction in size.<ref>{{cite web
+ |last=Rogers |first=John
+ |url=http://www.britastro.org/jupiter/2006report09.htm
+ |title=Interim reports on STB (Oval BA passing GRS), STropB, GRS (internal rotation measured), EZ(S. Eq. Disturbance; dramatic darkening; NEB interactions), & NNTB
+ |publisher=British Astronomical Association
+ |access-date=2007-06-15 }}</ref>
 ===Breddegrad===