Herren og hans tjenere
Herren og hans tjenere | |||
---|---|---|---|
Generell informasjon | |||
Sjanger | Drama | ||
Utgivelsesår | 1959 | ||
Prod.land | Norsk | ||
Lengde | 1 t. 23 min. | ||
Språk | Norsk | ||
Aldersgrense | 12 (Norge) | ||
Bak kamera | |||
Regi | Arne Skouen | ||
Produsent | Arild Brinchmann | ||
Manusforfatter | Axel Kielland (skuespill) Arne Skouen | ||
Musikk | Gunnar Sønstevold | ||
Sjeffotograf | Finn Bergan | ||
Klipp | Bjørn Breigutu | ||
Foran kamera | |||
Hovedrolle(r) | Claes Gill Wenche Foss Georg Løkkeberg | ||
Annen informasjon | |||
Filmformat | Agascope Svart-hvitt | ||
Prod.selskap | Norsk Film AS | ||
Premiere | 19. februar 1959 (Norge) | ||
Eksterne lenker | |||
IMDb · Norsk Filmografi |
Herren og hans tjenere er en norsk dramafilm fra 1959, basert på Axel Kiellands skuespill fra 1955, som igjen bygger på «Helander-saken» i Sverige. Kielland spiller dommeren i filmen som ble regissert av Arne Skouen. Hovedrollene spilles av Claes Gill, Wenche Foss og Georg Løkkeberg.[1] Filmen er i sort-hvitt.
Handling
[rediger | rediger kilde]Like etter at Sigurd Helmer er ordinert til biskop, leverer hans erkerival Tornkvist et brev til politiet som hevder at Helmer har ervervet embetet på uærlig vis. Dermed starter en maktkamp mellom de to åndshøvdingene, som får store konsekvenser for Helmers liv. Brevet beviser at Helmer har tusket til seg embetet ved hjelp av anonyme brev som bakvasker Tornkvist. Senere, på festmiddagen på bispegården, lar han anklagene falle som en bombe blant gjestene. Samtidig offentliggjør han sin forlovelse med biskop Helmers datter Agnes som tar parti mot sin far og forlater sitt barndomshjem med Tornkvist. Festbordet oppløses i full forvirring, og tilbake står en fortvilet Helmer og hans kone som slites mellom kjærligheten til mannen og den kristne tro. Hun vil han skal ta på seg skylden som en riktig kristen. Etter hvert blir det klart at det er Helmers sekretær som har skrevet brevene. Hun forsøker å ta sitt eget liv etter å ha skrevet en tilståelse.
Bakgrunn for filmen og skuespillet
[rediger | rediger kilde]Virkelighetens biskop het Dick Helander, og i 1954 ble hans anke avvist, og hans utnevnelse til biskop i Strängnäs stift i 1953 tilsidesatt. Før bispevalget hadde prestene i stiftet mottatt anonyme brev som roste kandidaten fra Uppsala, Dick Helander, og svertet de andre. Kort tid etter at han var innsatt som biskop, ble han mistenkt for å ha skrevet brevene. Flere indisier pekte i Helanders retning, som at han hadde kjøpt en skrivemaskin i falskt navn. Han ble dømt for ærekrenkelse. I 1964 ble avsettelsen opphevet i Svea hovrätt, men han ble fortsatt funnet skyldig.[2] Avsettelsesdommen ble imidlertid erstattet med en liten bot, og regjeringen tilkjente Helander etterbetaling av lønn fra avsettelsen i 1953 til pensjonsalder i 1963, og full pensjon fra dette tidspunktet. Våren 2002 avslørte DNA-analyser av brevene at Helander ikke var den som hadde slikket igjen konvoluttene som inneholdt de over 30 anonyme brevene dommen var basert på. Brevene var skrevet av - iallfall gjenklistret av - en og samme person som ikke var Helander.[3] Det ble reist spørsmål om Helanders kone eller sekretær kunne ha gjort dette, men en kjønnsbestemmelse ble foretatt og påviste at spyttet skrev seg fra en mann. Helanders fingeravtrykk ble funnet på to av i alt 235 brev, og brevene var skrevet på en skrivemaskin han disponerte. Helander forsikret så lenge han levde at han var uskyldig i saken, blant annet i bøkene I domkyrkans skugga og Oskyldigt dömd. Han hevdet selv å vite hvem den skyldige var, men at hans taushetsplikt som prest hindret ham i å røpe vedkommende. Hadde DNA-analyse vært tilgjengelig på 1950-tallet, ville retten ha frikjent ham.[4]
Han ble dømt for ærekrenkelser i en av de mest omtalte rettssakene i Sverige på 1900-tallet. Også i Norge fulgte man med på saken. Et par år etter dommen skrev forfatter og Dagbladet-journalist Axel Kielland skuespillet Herren og hans tjener. Det ble stor suksess på Nationaltheatret og andre teatre, også i Sverige og Finland. Deretter ble stykket satt opp som hørespill, før det endelig ble filmatisert i 1959.[1]
Om filmen
[rediger | rediger kilde]Filmen fikk til dels god kritikk av Arbeiderbladets Knut W. Nordal da den kom. Han roste særlig skuespillerprestasjonene, men skrev også: «Mer betenkelig er det at den kampglade, politiserende kirkehøvding, som er dramaets hovedperson, har mistet en god del av sin skarpeste kanter under bearbeidelsen.» Dagbladets anmelder Arne Hestenes var enda mer begeistret og skrev blant annet: «...Aldri før har en norsk film hatt en nerve som denne.» Men han skriver også at «Claes Gill er for edel, han virker for sanddru og prektig, og ikke et øyeblikk tror man han har skrevet de famøse brevene.»[5] Kielland lar dramaets bakgrunn være en uforsonlig strid mellom to retninger innenfor den svenske kirken: en åpen og liberal kristendomsforståelse, representert ved biskop Helmer, og en ortodoks, streng og fordømmende retning, representert ved hans rival til stillingen og kommende svigersønn, dr. Tornquist.
Priser
[rediger | rediger kilde]Filmen ble i 1959 nominert til Gullbjørnen ved Filmfestivalen i Berlin. Wenche Foss ble samme år tildelt Filmkritikerprisen for sin innsats i filmen.
I rollene
[rediger | rediger kilde]
|
|
Radiohørespillversjonen
[rediger | rediger kilde]I 1957 kom en norsk radiohørespillserie basert på boka. Rolleliste
- Sigurd Helmer – August Oddvar
- Margrethe Helmer – Ella Hval
- Agnes – Maja Lise Rønneberg
- Leif – Toralv Maurstad
- Dr. Arvid Tornkvist – Børseth Rasmussen
- Frøken Monsen – Gøril Havrevold
- Statsadvokaten – Olafr Havrevold
- Forsvareren – Kolbjørn Buøen
- Dommeren – Axel Thue
- Politimesteren – Einar Sissener
- Verksmester Jens Gren – Tryggve Larssen
- Vaktmester Gunnar Berg – Sigurd Magnussøn
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b NRK. «"Herren og hans tjenere"». NRK (på norsk). Besøkt 16. juni 2017.
- ^ Kristianstadsbladet
- ^ Store norske leksikon (2005-07): «Helander-saken» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. april 2024 fra [1]
- ^ Anders Frigell og Maria Allen: DNA kunde ha friat dömd biskop
- ^ Braaten, Lars Thomas (1995). «Norske kinofilmer». Filmen i Norge. Ad Notam Gyldendal. s. 223. ISBN 82-417-0195-0.
- ^ Nationalteatret om Herren og hans tjenere
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Herren og hans tjenere på Internet Movie Database
- (no) Herren og hans tjenere i Nasjonalbibliotekets filmografi
- (no) Herren og hans tjenere hos Filmfront
- (no) Herren og hans tjenere på NRK TV
- (sv) Herren og hans tjenere i Svensk Filmdatabas
- (en) Herren og hans tjenere på AllMovie
- (nl) Herren og hans tjenere på MovieMeter
- (en) Herren og hans tjenere på The Movie Database – film