Sauer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Villsauer)
Hopp til navigering Hopp til søk
Sauer
Tykkhornsau (O. canadensis)
Tykkhornsau (O. canadensis)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ovis
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: sauer,
villsauer,
saueslekten m.m.
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Klovdyr
Familie: Kvegdyr
Underfamilie: Sauer og geiter
Antall arter: 7
Habitat: terrestrisk, berggrunn med gressganger
Utbredelse: Eurasia og Nord-Amerika naturlig, men utsatt i alle verdensdeler, unntatt i Antarktis
Arter:
For andre betydninger, se: Sauer (andre betydinger)

Sauer eller villsauer (Ovis) er en slekt som består av seks ville og én domestisert art, som alle hører hjemme i gruppen sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae).[1] Hannen kalles bukk, sauebukk eller vær, hunnen søye eller tikke og avkommet lam. Selve fødselen kalles lamming. Unge søyer som ikke har lammet ennå kalles gimmer,[2] og unge værer kalles risbit.[3] Villsau skiller seg fra tamsau gjennom sin overlegne fysikk og sine økologiske adapsjoner til bestemte biotoper i økosystemene.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Muflon er tamsauens progenitor
Dalasau er en norsk tamsaurase som nå inngår i rasen norsk kvit sau

Sauer er mellomstore drøvtyggende pattedyr, som fra naturens side er tilpasset et liv i fjellene. Det er typisk betydelig kjønnspreg mellom kjønnene, siden værene ofte blir nær dobbelt så store som søyene. Størst av alle er nominatformen av argalisau, altajargali (O. ammon ammon), der værene ofte blir opp mot 175 kg tunge og opp mot 120 cm i skulderhøyde.[1]

Værene bærer dessuten store horn på hodet, som typisk vokser opp fra skallen og krøller bakover i ei nedovervendt bue. De fleste søyene bærer også horn, men ikke alle. Noen er også naturlig kollet. Søyenes horn er dessuten mye mindre enn værens, som imidlertid kan imidlertid kan variere ganske mye mellom både artene og individene. Lengst horn av alle sauer har også argalisau, i det horna til underarten marcopolosau (O. ammon polii) kan måle opptil 190 cm.[1] Den enorme hornpryden er svært ettertraktet og gjør de store værene til offer for troféjakt.[1]

Domestisering[rediger | rediger kilde]

Sau og geit har fulgt tilnærmet like evolusjonære baner fram til domestiseringen av dem. Deres ville aner er henholdsvis muflon (tamsau) og besoargeit (tamgeit), og begge linjene anses som domestiserte i Midtøsten for cirka 10 500 år siden, der deres ville aner fortsatt lever.[4]

Genom fra 140 ville og domestiserte individer fra lokale, tradisjonelle og foredlede raser ble sekvensert av forskere, og sammenligninger av DNA-sekvenseringen førte til at det for hver av artene (sau/geit) ble oppdaget omkring 40 regioner der det domestiserte genomet skiller seg fra forfedrenes ville genom. Disse genomiske regionene inkluderer gener som er involvert i funksjonen av nervesystemet eller responsen til immunforsvaret, eller knyttet til særlige avlstrekk. Den store oppdagelsen var imidlertid at 20 av disse regionene var felles for sau og geit, men for flere av dem varierte mekanismene som lå til grunn for differensieringen mellom ville og domestiserte dyr etter arten.[4]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Urial kalles også steppesau

Antallet arter har vært og er fortsatt omdiskutert. I dag regner de fleste med sju arter. En studie fra 2010 regner imidlertid med seks arter,[5] men noen autoriteter regner med mange flere arter.[1] Argumentene for inndeling handler blant annet om forskjeller i antallet kromosomer. Basert på antallet kromosomer og forskjeller i den geografiske distribusjonen hevdet blant annet Nadel m. fl. (1973) og Geist (1991) at det var seks arter. Men til tross for ulikt antall kromosomer kan altså disse dyra pare seg og få fertilt avkom, derfor har antallet forblitt uavklart.

Det er flere teorier omkring hvordan tamsauen oppsto. Allikevel er de fleste enige om at den oppsto fra villsau av muflontypen. Mest aktuell har Ovis aries vært, men også Ovis ammon har blitt nevnt. I det siste har det også blitt konkludert med at muflon (54 kromosomer) og urial (58 kromosomer) er to selvstendige arter, basert på forskjeller i antallet kromosomer. Rezaei et al. (2010) demonstrerte også at disse to artene danner to sterkt monofyletiske grupper.[5]

En type muflon lever i fjellstrøkene i Lilleasia og sør i Iran. En annen på Sardinia og Korsika. Det finnes imidlertid flere, men det er knyttet usikkerhet til om man skal regne dem som egne arter eller underarter. Spesielt når antallet kromosomer differensierer. Noen kan til og med vise seg å være varianter. Typene er utvilsomt nært beslektet og skiller seg bare gjennom mindre forskjeller. For eksempel er den asiatiske muflonen noe rødere og har litt annerledes horn enn den europeiske. Noen har hevdet at den europeiske populasjonen kan være et resultat av forvillet tamsau, herunder at den asiatiske derfor må regnes som stamfar til både denne og tamsauen. Andre, eksempelvis B. Grzimek[6], mener at det er omvendt.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013),[7] med enkelte justeringer i henhold til nyere forskning, som Mori, Nerva & Lovari (2019).[8][9]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 458–465. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  2. ^ Odd Vangen (2014a) gimmer i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. oktober 2020 fra https://snl.no/gimmer
  3. ^ Odd Vangen (2014b) risbit i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. oktober 2020 fra https://snl.no/risbit
  4. ^ a b Alberto, F.J., Boyer, F., Orozco-terWengel, P. et al. Convergent genomic signatures of domestication in sheep and goats. Nat Commun 9, 813 (2018). https://doi.org/10.1038/s41467-018-03206-y
  5. ^ a b Hamid Reza Rezaei, Saeid Naderi, Ioana Cristina Chintauan-Marquier, Pierre Taberlet, Amjad Tahir Virk, Hamid Reza Naghash, Delphine Rioux, Mohammad Kaboli, François Pompanona. 2010. Evolution and taxonomy of the wild species of the genus Ovis (Mammalia, Artiodactyla, Bovidae). Molecular Phylogenetics and Evolution, Volume 54, Issue 2, February 2010, Pages 315–326. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.ympev.2009.10.037 Besøkt 2014-09-21
  6. ^ Grzimek, B. 1990. «Grzimek's Encyclopedia of Mammals». NY: McGraw-Hill. ISBN 0-07-909508-9
  7. ^ Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166
  8. ^ Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262.
  9. ^ Michel, S. & Ghoddousi, A. 2020. Ovis gmelini. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T54940218A22147055. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T54940218A22147055.en. Downloaded on 10 October 2020.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]