Japansk kjempeveps
| Japansk kjempeveps | |||
|---|---|---|---|
 Japansk kjempeveps utmerker seg både med størrelsen og det store hodet.
| |||
| Nomenklatur | |||
| Vespa mandarinia Smith, 1852 | |||
| Populærnavn | |||
| Japansk kjempeveps, mandarinveps | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Vepser | ||
| Familie | Vepsefamilien | ||
| Slekt | Vespa | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | på land | ||
| Utbredelse: | Sentral- og Øst-Asia; innført til Nord-Amerika ikke i Europa | ||
Japansk kjempeveps, mandarinveps eller nordlig kjempeveps, Vespa mandarinia, er en asiatisk art – den største av alle – i familien stikkeveps. Den tilhører samme slekt som vår norske geithams (V.crabro) og minner om denne i levevis. Underarten Vespa mandarinia japonica hører hjemme i Japan.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Som hos alle stikkeveps varierer størrelsen mye. Arbeiderne blir 24–45 mm lange, mens dronningene blir opptil 55 mm. En arbeider veier gjennomsnittlig ca. 3,5 g – omtrent som 6-7 vanlige geithamser eller 20-40 jordveps eller honningbier. Vepsen er kraftig, med stort og bredt hode og store kjever også i forhold til insektets størrelse. Som de fleste andre stikkeveps har den en stripet kropp med tydelige advarselsfarger, i gult, oransje, brunt og sort. Hodet er oransje – likeså kjevene, men med to sorte tenner. Øynene er brune. En mørk variant har svart kropp, men med oransje bakkroppspiss og noen tynne oransje striper.
Utbredelse og tilholdssted[rediger | rediger kilde]
Arten er påvist i Japan, Russland, Korea, Kina, Taiwan, Indokina, Nepal, India og Sri Lanka. Den finnes både i tempererte og tropiske skoger, oftest i høyere strøk opp til over 2000 moh[1]. Som vår geithams bygger den ofte bol i hule trær.
En invaderende art[rediger | rediger kilde]
Den japanske kjempeveps er etablert i Nord-Amerika, kanskje etter at befruktede dronninger ble fraktet over Stillehavet med skip. I desember 2019 ble den sett i USAs delstat Washington, noe som vakte oppstyr i mediene[2][3] Siden har den spredt seg på begge sider av grensen mellom USA og Canada (British Columbia) på den nordamerikanske vestkysten. Analyser av mitokondrisk DNA tyder på at bestandene har opphav i henholdsvis Sør-Korea og Japan. I staten Washington planlegges det å sette ut 1000 feller hvert år for å utrydde den invaderende arten.[4]. Kjempevepsen må ikke forveksles med den betydelig mindre asiatiske geithamsen Vespa velutina, som også tar bier, og som har kommet seg til Sør-Frankrike og har spredt seg i Europa.
Japansk kjempeveps er ikke sikkert påvist i Europa eller Australia, men er påstått sett flere steder, bl.a. i Frankrike[5]. Birøktere og forskere frykter at den også kan dukke opp i Norge, eller spre seg til Norge hvis den får fotfeste i Europa.[6]
Levevis og livsløp[rediger | rediger kilde]
Artens livsløp er typisk for geithamser og andre sosiale stikkeveps. I strøk med markerte årstider er vepsesamfunnene ettårige, omtrent som hos stikkevepsene i Norge. Bare dronningene overvintrer, for så å grunnlegge et nytt vepsesamfunn om våren. Til å begynne med er bolet svært lite, med noen få celler hvor hun legger ett egg i hver. Eggene klekkes innen en uke, og etter ytterligere ca. to uker kryper sesongens første arbeidere ut av puppehylsteret. Nå begynner vepsesamfunnet å vokse for alvor, og sensommers kan det bestå av ca. 700 arbeidere.[7] På denne tiden begynner avkommet å utvikle seg til hanner (av ubefruktede egg) og forplantningsdyktige hunner. Disse kjønnsindividere parer seg. Deretter dør hannene forholdsvis snart, mens hunnene søker et sted å overvintre, for så å grunnlegge et nytt samfunn neste vår. Også den gamle dronningen dør, vepsesamfunnet går i oppløsning, og arbeiderne dør i løpet av høsten.
Som hos andre sosiale stikkeveps er kjempevepsens arbeider et energisk insekt, som er på vingene en stor del av tiden på jakt etter mat til larvene. Kjempevepsen er rask og utholdende og kan fly 100 km om dagen med en fart på opptil 40 km/t.[8]
Ernæring[rediger | rediger kilde]
Som andre stikkeveps tar japansk kjempeveps store mengder insekter og andre smådyr for å fôre larvene. Størrelsen og den tykke huden gjør at den gjerne går løs på byttedyr som de mindre stikkevepsene sjelden eller aldri gir seg i kast med. Den tar blant annet andre vepser, bier og knelere. Knelerne er selv blant de største rovinsektene. De fanger andre insekter ved å sakse dem med forbena, for så å spise dem. Men det har hendt en slik sakset veps i stedet har drept den langt større kneleren.
Angrep på honningbier...[rediger | rediger kilde]
Som andre store veps plyndrer den også bikuber – både for larver, pupper og honning. Kjempevepsens hud er så tykk at biene ikke kan stikke gjennom den – og den europeiske honningbien, som er innført til Japan pga. sin høye honningproduksjon, er hjelpeløs overfor kjempevepsen. Når en speiderveps kommer over en bikube, sender den duftsignaler (feromoner) til andre veps, så de kan angripe i samlet flokk. Én veps kan drepe 40 bier i minuttet ved å knuse dem mellom kjevene, og noen få kjempeveps kan utrydde et helt bifolk på et par timer. Den japanske honningbien (Apis cerana japonica) er en vanskeligere motstander: Som andre honningbier har den skiltvakter foran inngangen til kuben. Hvis en veps nærmer seg, vrikker de med bakkroppen for å signalisere at vepsen er oppdaget, og at den blir drept hvis den angriper. Noen ganger trekker den seg tilbake.[9] Andre ganger angriper vepsen likevel. Hundrevis av bier klamrer seg til den langt større vepsen slik at de omslutter vepsen som en ball, mens de bruker vingemusklene. Dermed stiger temperaturen til ca. 46 °C, samtidig som CO2-innholdet øker. I motsetning til biene tåler ikke vepsen dette – og dør. Før det kommer så langt, kan den ha drept flere hundre bier.
...og veps[rediger | rediger kilde]
Den japanske kjempevepsen angriper også vepsebol, først og fremst for å ta larver og pupper. Den kan tilmed angripe bolet til andre geithamser. Dermed kan de også kvitte seg med en konkurrent om maten. Men disse vepsene setter seg så kraftig til motverge at angrepet kan mislykkes, eller iallfall koste betydelige tap.
Regnes også som nyttig[rediger | rediger kilde]
Til tross for herjingene i bikubene og det kraftige stikket oppfattes ikke kjempevepsen som udelt skadelig. Den tar ofte mengder av skadeinsekter når disse har masseforekomster – bl.a. fluer og larver er enklere byttedyr enn hissige bier. Mange steder i Asia er det dessuten tradisjon for å spise insekter, ikke minst i form av sprøstekt geithams; særlig larvene regnes som en delikatesse.[10] Også kjempevepsen spises stekt i noen japanske fjellandsbyer.
Utveksling av næring med larvene[rediger | rediger kilde]
Larvene av sosiale stikkeveps er mer enn passive mottagere av mat. Når arbeiderne fôrer larvene med store mengder proteinrik kjøttmat – som de visstnok ikke er i stand til å fordøye selv – får de noen dråper med energirik væske tilbake. Iallfall hos kjempevepsen synes denne væsken å ha stor betydning for energiutfoldelsen. Siden 1990-årene er den også fremstilt syntetisk og markedsført som energidrikk, særlig i forbindelse med utholdenhetsidrett. Da Naoko Takahashi vant OL-maraton i 2000, ble seieren tilskrevet dette produktet.[11] Stoffet markedsføres under navn som «Hornet Juice» og «Hornet Performance Nutrition»[12] (engelsk hornet = geithams).
Ved stoffskiftet bidrar også larvene til å holde temperaturen oppe i bolet på kjølige dager.
Stikket og giften[rediger | rediger kilde]
I likhet med vår geithams og andre stikkeveps er japansk kjempeveps sjelden aggressiv overfor mennesker. Den stikker sjelden – unntatt hvis den blir klemt eller tråkket på, og særlig hvis den føler seg truet ved bolet. Skal vi tro forsøk med mus, er giftvirkningen sterkere enn for giften til vår geithams, men svakere enn for honningbienes gift. Hvis kjempevepsen først stikker, er følgene ofte alvorlige fordi giftmengden er langt større enn hos mindre veps. Stikkene er meget smertefulle – og beskrevet som om en får kjørt en glohet spiker inn i kjøttet. De kan også være farlige selv for folk, særlig barn, som ikke er allergiske. I henhold til forsøk med mus har giften en LD50 på 4,1 mg/kg (LD50 av engelsk Lethal Dose 50, den giftmengde som fører til en dødelighet på 50 %). Hvis erfaringene med mus kan overføres til mennesker, er altså dødeligheten for en person på 50 kg 50 % hvis han får i seg 205 mg gift (giften til en honningbie har en LD50 på 1,2 mg/kg).[13] I Japan dør ca. 40 mennesker i året etter stikk av kjempevepsen, mens ca. 10 dør av slangebitt (de farligste slangene, som kongekobra og brilleslange, mangler i Japan). Hverken denne statistikken eller beregninger av giftens virkning sier noe om sjokkvirkningen, eller at folk dør fordi de tror stikket er farlig (noceboeffekt).
Giften inneholder en rekke kjemikalier som dels er typiske for vepsegift, dels ikke er kjent fra andre veps. Som hos andre stikkeveps inneholder giften et cytolytisk (dvs. at det bryter ned cellevev) peptid, og dessuten et neurotoxin som er gitt navnet mandaratoxin (MDTX),[14]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ The Asian Giant Hornet; Vespa mandarinia Smith, 1852
- ^ https://www.livescience.com/murder-hornets-in-washington-state.html
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. juni 2020. Besøkt 5. juni 2020.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. juli 2022. Besøkt 15. juli 2022.
- ^ (identification) Vespa mandarinia?, fransk diskusjonsforum
- ^ https://forskning.no/biologisk-mangfold-insekter-naturressursforvaltning/kjempevepser-kan-true-norsk-honningproduksjon/1926036
- ^ Asian Giant Hornet, A-z-animals
- ^ «Hornets: Gentle Giants! Bad press - what is true?» Vespa-crabro.de
- ^ «Honningbier og gedehamse i åben krig», Videnskab.dk 16. februar 2012
- ^ food stuffed with things, Thorn Tree forum, Lonely Planet
- ^ The Asian Giant Hornet Vespa mandarinia Smith, 1852
- ^ Hornet Performance Nutrition Arkivert 27. mai 2015 hos Wayback Machine. på Facebook
- ^ Schmidt, J.O.; Yamane, S.; Matsuura, M.; Starr, C.K. (1986): «Hornet venoms: lethalities and lethal capacities» i: Toxicon 24 (9): 950–4. DOI:10.1016/0041-0101(86)90096-6. PMID 3810666.
- ^ Abe, T., Kawai, N., Niwa, A. (1982): «Purification and properties of a presynaptically acting neurotoxin, mandaratoxin, from hornet (Vespa mandarinia)» i: Biochemistry 21, s. 1693-1697
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Japansk kjempeveps i Encyclopedia of Life
- (en) Japansk kjempeveps i Global Biodiversity Information Facility
- (en) Japansk kjempeveps i Global Biodiversity Information Facility
- (en) Japansk kjempeveps hos Fossilworks
- (en) Japansk kjempeveps hos NCBI
- (en) Kategori:Vespa mandarinia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Vespa mandarinia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Vespa mandarinia – detaljert informasjon på Wikispecies
