Vegaekspedisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over ekspedisjonens rute

Vegaekspedisjonen under ledelse av Adolf Erik Nordenskiöld var den første ekspedisjonen som fant og seilte gjennom hele Nordøstpassasjen.

Allerede på midten av 1700-tallet var det antatt at det fantes en sjøvei mellom Europa og Asia gjennom Nordishavet. Etter en strabasiøs og problemfylt reise fikk Vegaekspedisjonen en lykkelig avslutning og ble ansett for å være blant de fremste svenske vitenskaplige bragder.

Planlegningen[rediger | rediger kilde]

A. E. Nordenskiöld

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De første utforskningene omkring en mulig seilbar rute til Asia nord om Sibir ble foretatt allerede på slutten av 1500-tallet av blant andre nederlenderen Willem Barents. På 1600-tallet nådde russiske pelsjegere lengre og lengre frem mot nord og Nordishavet. Russeren Semjon Dezjnjov ble i 1648 den første til å seile gjennom sundet mellom Alaska og Sibir[1] (det nåværende Beringstredet) og i 1742 oppdaget russeren Semjon Tsjeluskin det nordligste punktet på det euroasiatiske kontinentet som bærer hans navn Kapp Tsjeluskin.

Også den dansk-russiske Vitus Bering gjennomførte forskningsreiser i området. På midten av 1700-talet skrev den sveitsiske geografen Samuel Engel en avhandling hvor han la fram sin teori om eksistensen av en Nordøstpassasje.[2]

Forberedelser[rediger | rediger kilde]

Nordenskiöld hadde allerede gjennomført flere forskningsreiser i de arktiske trakter, blant annet til Svalbard, Vestgrønland, Karahavet og på elven Jenisej.

Nordenskjöld startet med sine forebredelser til ekspedisjonen for å finne Nodøstpassasjen i 1877 og i juli la han fram en detaljert plan til kong Oscar II.[3] Kongen aksepterte forslaget. Nordenskiold fikk flere vitenskapelige selskaper i Sverige interessert og gav ekspedisjonen finansiell støtte.

Til ekspedisjonen ble det anskaffet en eldre selfanger «Vega» som ble ombygget og utrustet for offentlige midler ved marineverftet i Karlskrona .[3]. En mindre dampbåt «Lena», ble utrustet for å følge som hjelpefartøy ekspedisjonen fram til Lenalven.

Ekspedisjonens medlemmer[rediger | rediger kilde]

Til kaptein ble valgt en erfaren sjømann med erfaring fra flere arktiske ekspedisjonen, Louis Palander.

Videre bestod ekspedisjonens medlemmer av vitenskapsmenn fra ulike fakulteter, hydrograf. meteorolog, botaniker, zoolog, xylograf, tolk og skipslege, samt et befal og en besetning på 21 erfarne sjøfolk.[4][5]

Flere av ekspedisjonens medlemmer var hyret fra andre land, noe som førte til at ekspedisjonen fikk oppmerksomhet utenfor Sverige

Ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

Fartyget Vega

Den 22. juni 1878 forlot «Vega« havnen i Karlskrona med kurs for Tromsø via København og Gøteborg. Nordenskiöld selv sluttet seg til først i Tromsø i juli[3].

1878[rediger | rediger kilde]

Den 21. juli 1878 forlot begge fartøyer, «Vega» og «Lena» havnen i Tromsø med kurs mot nord og deretter gjennom Karahavet og man passerte Vajgatjøn den 30. juli. Etter et opphold i Dikson den 6. august fortsatte reisen østover gjennom Nordenskiöldøyene og man nådde fram til Kapp Tsjeluskin hvor fartøyene kastet anker den 20. august[1][3]. Nordenskiöld skrev: "Vi hade nu nått ett stort, under århundraden förgäfves eftersträfvadt mål. För första gången låg ett fartyg förankradt utanför den gamla verldens nordligaste udde. Färden hade hittills förlöpt väl tack vare god planering och Nordenskiölds stora erfarenhet av arktiska expeditioner".

Etter et opphold fortsatte ekspedisjonen videre mot nord, men ble tvunget til igjen å sette kurs mot sør og den isfrie rennen langs Tajmyrhalvöns østre kyst til man nådde Lenaflodens munning natten mellom den 27. - 28. august. Her skiltes fartøyene og «Lena» fortsatte oppover elven mot Jakutsk[3] mens «Vega» fortsatte videre mot øst og seilte gjennom de Nysibirøyene rundt den 3. september[3] og Medvezjiøyene, eller Bjørnøyene noe senere. Ismassene økte og ferden gikk langsommere fordi man ikke tok sjansen på å seile om natten. Mellom den 12. - 18. september måtte ekspedisjonen stoppe opp for å vente på at isforholden skulle bli bedre. Nordenskiöld skriver: "att seglatsen längs Asiens nordkust började blifva något enformig. Äfven den ifrigaste polarfarare kan i längden ledsna på idel is, grund och dimma och idel dimma, grund och is".

Ferden fortsatte i et noe tregere tempo, men den 28. september frøs fartøyet til slutt fast nær en bosetning «Pitlekaj» ved «Koljutjinskaya guba» (Koljutjinskayaviken), den nordlige odde på Tjuktjerhalvøya kun en knapp dagsreise fra Uelen. Nordenskiöld skriver: "Det var en oväntad motgång, så mycket svårare att med jemnmod fördraga, som det var ögonskenligt, att vi skulle hafva undgått densamma, om vi kommit några timmar tidigare till östra sidan af Koljutschin-bay. Talrika tillfällen hade under den föregående delen af resan funnits, då dessa timmar kunnat besparas". Selv om om Nordenskiöld nå følte mismot ved å måtte avbryte seilasen for vinteren, hadde risikoen for overvintring inngått i hans planer og fartøyet hadde proviant for to år.

Overvintringen ble benyttet til forskning og spesielt Nordqvists etnologiske studier av tjuktjerfolket.

1879[rediger | rediger kilde]

Vegas overvintringsplass , den store viken nordvest av Uelen er Koljutjinkayaviken

Kystlandet rundt «Vega»s overvintringsplass var øde og monotont, men det var ikke ubebodd. En liten tjuktjisk bosetning, «Pitlekaj» lå et par kilometer fra fartøyet og lengre bort fantes flere lignende bosetninger. Ekspedisjonens medlemmer hadde hyppig og god kontakt med innbyggerne på plassen og tjuktjernene kom daglig på besøk i båten. Besetningen og forskerne ble holdt sysselsatt under hele overvintringen med gjøremål som innebar studier på land.

Ekspedisjonen gjorde flere forsøk på å få gitt beskjed til omverdenen om hvor den befant seg og om overvintringen. I begynnelsen av oktober ble det sendt et brev med tjuktjerne. Først den 10. mai 1880 (etter et halvt år) kom brevet frem til Irkutsk som var det nærmeste sted på russisk side med regulær postgang, og ytterligere en uke innen brevet nådde Stockholm, hvor man nå var begynt å tenke på å sende ut unnsetningsekspedisjoner.

Den strenge kulden holdt seg til langt ut på våren. Enda i midten av april ble det ofte registret 40 minusgrader. Isen omkring båten økte i tykkelse. Langt inn i juni var det fortsatt atskillige minusgrader. Den 20 juni hadde en råk åpnet seg noen mil øst for båten, men det skulle drøye ytterligere en måned før isen løsnet rundt «Vega». Ved middagstider den 18. juli begynte isen endelig å løsne og Nordenskiöld skriver: "Under middagen märktes plötsligt, att fartyget kom i en svag gungning; Palander rusade upp på däck, såg att isen var i rörelse, lät elda på maskinen, som länge sedan blifvit, i förväntan på denna stund, iordningstäld, och två timmar derefter, den 18 juli kl. 3 t. 30 min. e.m., var Vega flaggbeprydd under ånga och segel åter på väg mot målet".

Etter 10 måneders opphold fortsatte nå ferden mot Stillehavet og allerede den 20. juli nådde man Beringstredet og rundet det Euroasiatiske kontinents østligste odde Kap Dezjnjov[3] Nordøstpassasjen var nå gjennnomseilet.

Deretter utforsket ekspedisjonen «St. Lawrenceviken» (Zaliv Lavrentija) og «Port Clarenceviken» i Alaska[3]. Så fortsatte man mot St. Lawrenceøya dit man ankom den 31. juli.

Den 2. september ankom ekspedisjonen Yokohama og nå kunne man endelig få gitt omverdenen beskjed via telegram at Nordøspassasjen hadde for første gang blitt gjennomseilet. Mottagelsen i Japan var overveldende. Nordenskiöld og hans forskere fikk audiens hos keiseren, Meiji og fikk innbydelser til en rekke steder overalt i Japan. Ekspedisjonen ble værende i Yokohama nesten to måneder, meget på grunn av at båten ble tatt inn for overhaling innen tilbakereisen til hjemlandet.

Tømmermannen ombord var den av mannskapet som skrev dagbok. Boken var mest formet som et brev til hans hustru hjemme i Karlskrona. Andersson mistet dagboken i Nagasaki og deretter ble dens skjebne ukjent. Dagboken var forsvunnet i 20 år innen den den kom til rette. En svensk sjøkaptein kom over den i en bruktforretning i Shanghai i Kina i april 1898. Kapteinen overleverte boken til den svenske handelsattasjeen for Øst-Asia og via London havnet tilslutt i Sverige 1908 og inngår idag i Kungliga Vetenskapsakademiens samlingar.[6] Boken ble utgitt posthumt 1979. Et hundre år etter at den ble skrevet.

Hjemreisen ble et triumftog via Asia og Middelhavet og ekspedisjonen fikk fortsatt storartet mottagelse under opphold i Hongkong, Labuan, Singapore og Ceylon. «Vega» forlot Galle på Ceylon den 22. desember.

1880[rediger | rediger kilde]

Vegas hjemkomst

Ekspeditsjonen ankom Aden den 7. januar og fartøyet ble hilset med 21 skudd fra saluttkonon. Den 9. januar fortsatte reisen gjennom Rødehavet og «Vega» ankom Suez den 27. januar. Herfra ble det foretatt en utflukt til Kairo og den 3. februar fortsatte hjemreisen genom Suezkanalen og man nådde Port Said den 5. februar[7]

Den 14. februar ankom ekspedisjonen Napoli som første anløp i Europa og også her ble mottagelsen overveldende ikke minst på grunn av at en av deltagerne var italiener.

Efter besøk i Rom forlot «Vega» Napoli den 29. februar og den 9. mars seilte man gjennom Gibraltar og mot Lisboa hvor man ankret opp den 11. mars. Den 16. mars fortsatte reisen med anløp av Falmouth den 25. mars. Også her ble det en rekke innbydelser. Herfra gjorde ekspedisjonsmedlemmene en utflukt til Paris. Den 3. april forlot selskapet Paris og tok seg til den nederlandske byen Vlissingen dit fartøyet var seilt.

Den 16. april nådde man København med nye overveldende festligheter, ikke minst på grunn av det danske besetningsmedlem. Den 20. april forlot «Vega» København og den 24. april kl 08:00 ble Vaxholm passert og tilslutt kunne man kaste anker Stockholms red kl. 22:00 etter en reise på 22 189 nautiske mil[7].

Hele Stockholm var i festrus da «Vega» anløp og hele Stockholms slott strålte i et hav av lys og fyrverkeri. Alle ekspedisjonsmedlemmers navn, fra Nordenskiölds til yngste matros, lyste i ildskrift fra slottets fasade. Hele den kongelige familie tok imot ekspedisjonens medlemmer; Nordenskiöld skriver: "Fyrverkerier afbrändes och kanoners dån blandade sig med skallande hurrarop från tusentals åskådare. Sedan vi ytterligare vid Kastellholmen helsats med salut, fäldes ankaret på Stockholms ström kl. 10 e.m."

Resultat[rediger | rediger kilde]

Ekspedisjonen hadde oppnådd sitt formål ved å finne Norøstpassasjen, men samtidig bevise at ruten ikke kunne brukes som en handelsvei, eller en praktisk farbar rute mellom Europa og Asia. Ekspedisjonenens vitenskaplige verdi ble de omfattende geografiske, geologiske, botaniske, zoologiske og etnografiske studier som ble utført under reisens vinteropphold.

Ekspedisjonens studier ble publisert i en rekke vitenskaplige rapporter og en skriftlig redegjørelse for ekspedisjonens skjebne, eventyr og strabaser ble utgitt i et fem-binds verk; ( 1882-1887). Noen måneder etter hjemkomsten ble det arrangert en utstilling om ekspedisjonen på Stockholms slott og materialet fra ekspedisjonen ble også stilt ut under Verdensutsillingen i Stockholm 1897 Senere publiserte Nordenskiöld og kaptein Palander sine egne dagbøker.

I 1880 ble Vegamedaljen innstiftet og siden 1902 er den den 24. april blitt feiret som «Vegadagen».

Først i 1915 seilte den russiske Boris Vilkitskij påny igenom Nordøstpassasjen, men denne gang fra øst til vest i forbindelse med den store hydrografiske kartleggningsekspedisjonen av Nordishavet som pågikk i årene 1910 till 1915.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vegas färd kring Asien och Europa, 2 bind. av Adolf Erik Nordenskiöld, – Stockholm 1880
  • N.O.-passagen förbi Sibiriens nordkust och genom Beringssundet utförd under svenska ishafsexpeditionen åren 1878-79 / af befälhafvaren å expeditionens fartyg «Vega» av Louis Palander, Carlskrona 1879
  • Vega: en aktualisering av händelserna kring Vega-expeditionen 1878-1880 av Gösta Skoog,
Wasatryckeriet, Göteborg 1965
  • Sven Anderssons journal förd å ångfartyget Vega under expeditionen åt Norra Ishavet, åren 1878-1879av Sven Andersson, v/Bengt Garting, Carlskrona 1979

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b [1], Populär Historia 1999
  2. ^ [2], Universitätsbibliothek Bern
  3. ^ a b c d e f g h [3], Nordisk familjebok, artikel Polarexpeditioner
  4. ^ [4], Gränna, Visingsö och Ornlandet, lista over besättningen
  5. ^ [5], Spray, lista over besättningen
  6. ^ [6], GRM.se Vega-Sven
  7. ^ a b [7], Vegas färd kring Asien och Europa, 2.a bandet, kapitel 20

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]