St. Lawrence Island
| St. Lawrence Island | |||
|---|---|---|---|
| Sivuqaq (Sibirsk yupik) | |||
 | |||
| Land |  USA | ||
| Delstat | Alaska | ||
| Fylke | Nome Census Area | ||
| Areal | 4 640,1 km² | ||
| Befolkning | 1 475 (2020) | ||
| Bef.tetthet | 0,26 innb./km² | ||
| Etniske grupper | Sibirsk yupik | ||
| Språk | Engelsk, sibirsk yupik | ||
| Høyde o.h. | 672 meter | ||
Posisjonskart   St. Lawrence Island St. Lawrence Island (Alaska) | |||
 St. Lawrence Island 63°21′44″N 170°16′02″V | |||
St. Lawrence Island (Sibirsk yupik: Sivuqaq, russisk: Остров Святого Лаврентия) ligger vest for Alaskas fastland i Beringhavet, like sør for Beringstredet. Landsbyen Gambell, som ligger på den nordvestlige delen av øya, er 50 nautiske mil (93 km) fra Tsjuktsjerhalvøya i Russlands fjerne østen. Øya er en del av Alaska, men er geografisk nærmere Russland og Asia enn den er fastlandet i Alaska og Nord-Amerika. St. Lawrence Island antas å være en av de siste gjenværende delene av landbroa som en gang kobla sammen Asia og Nord-Amerika under pleistocen-perioden.[1] Det er den sjette største øya i USA og den 113. største øya i verden. Den regnes som en del av Bering Sea Volcanic Province.[2] Saint Lawrence Island-spissmusa (Sorex jacksoni) er en spissmus som er endemisk til St. Lawrence Island.[3] Øya eies av de to sibirske yupik-landsbyene Gambell og Savoonga, som er de to viktigste bosetningene på øya.[4][5]
Geografi[rediger | rediger kilde]
Øyas overflod av sjøfugler og sjøpattedyr skyldes i stor grad Anadyrstrømmen, en havstrøm som bringer kaldt, næringsrikt vann fra dypet ved Beringhavets sokkelkant.
Sør på øya var det et vedvarende polynja i 1999, som ble dannet da de sterke vindene fra nord og øst blåste flytteisen bort fra kysten.[6]
Det høyeste punktet på øya er Atuk Mountain (630 moh).
Landsbyer[rediger | rediger kilde]
På øya er det to landsbyer: Savoonga og Gambell. Disse to landsbyene eier også hele øya. Øya er i dag for det meste bebodd av sibirske yupik som driver med jakt, fiske og reindrift. Som et resultat av at de har full eiendomsrett til landet, har yupik-folket lov til å selge fossilt elfenben og andre gjenstander som de finner på St. Lawrence Island.
Yupik-folket på St. Lawrence-øya er kjent for sine ferdigheter innen utskjæring, for det meste ved bruk av materialer fra sjøpattedyr (hvalrosselfenben og hvalbein). Den arktiske jojoen kan også ha utviklet seg på denne øya.
Historie[rediger | rediger kilde]
Forhistorie[rediger | rediger kilde]
På St. Lawrence Island er de tidligste bevisene for beboelse fra rundt 2000 til 2500 år siden. Gjenstander funnet på øya ligner Okvik (oogfik)-stilen. Arkeologiske funnsteder på Punuk-øyene, utenfor den østlige enden av St. Lawrence-øya, ved Kukulik, nær Savoonga og i bakkesider over Gambell, er alle bevis på Okvik-beboelse.
Europeernes ankomst[rediger | rediger kilde]
Øya kalles Sivuqaq av yupikene som bor der.[7] Den ble besøkt av den danske oppdageren Vitus Bering på St. Lawrence's Day, 10. august 1728, og dermed ble øya oppkalt etter dagen han besøkte den på. Øya er det første stedet i Alaska som det er kjent at europeiske oppdagelsesreisende besøkte.
Det bodde rundt 4000 Alaska-yupik og Sibir-yupik i flere landsbyer på øya på midten av 1800-tallet. De livnærte seg ved å jakte hvalross og hval og ved å fiske. Hungersnøden i 1878–1880 fikk mange til å sulte og mange andre til å forlate, og den desimerte øyas befolkning. Under et besøk til øya i 1880, ble det estimert at av 700 innbyggere ble 500 av de funnet døde av sult. Rapporter fra tiden la skylda på at handelsmenn forsynte folket med brennevin.[8] Nesten alle beboerne som var igjen på øya var sibirske yupik.
Reinsdyr ble introdusert til øya i 1900 i et forsøk på å styrke økonomien. Reinflokken vokste til rundt 10 000 dyr innen 1917, men har siden gått ned igjen. Reinsdyr har vært en kilde til livsnæring frem til i dag. I 1903 etablerte president Theodore Roosevelt et reinsdyrreservat på øya.[9] Dette førte til juridiske problemer i prosessen med å skaffe rettighetene til landet deres, under paragraf 19 i Alaska Native Claims Settlement Act (ANCSA) da de måtte bevise at reinsdyrreservatet ble satt opp for å støtte urbefolkningen og ikke for å beskytte reinsdyra.[10]
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Under andre verdenskrig tjenestegjorde mange øyboere i Alaska Territorial Guard (ATG). Etter oppløsninga av ATG i 1947, og med byggingen av den nye Northeast Cape Air Force Station i 1952, ble mange av øyboerne med i Alaska National Guard for å sørge for å opprettholde forsvaret av øya og militærstasjonen.
Den kalde krigen til nåtid[rediger | rediger kilde]
Den 22. juni 1955, under den kalde krigen, ble en US Navy P2V Neptune med et mannskap på 11 angrepet av to sovjetiske jagerfly langs den internasjonale datolinjen i internasjonalt farvann over Beringstredet, mellom Sibirs Kamtsjatkahalvøy og Alaska. P2V-en styrtet nordvest på øya, nær landsbyen Gambell. Landsbyboere redda mannskapet, 3 av dem ble skada av sovjetiske skudd og 4 av dem ble skada i selve krasjet.
Northeast Cape Air Force Station, i den andre enden av øya, var et United States Air Force-anlegg bestående av et Aircraft Control and Warning (AC&W)-radarsted, en lyttepost for United States Air Force Security Service; og et White Alice Communications System (WACS)-sted som var i operasjon fra ca 1952 til ca 1972. Området rundt Northeast Cape-basen hadde vært en tradisjonell leirplass for flere yupik-familier i århundrer. Etter at basen ble lagt ned på 1970-tallet, begynte mange av disse menneskene å oppleve helseproblemer. Selv i dag har folk som vokste opp ved Northeast Cape høye forekomster av kreft og andre sykdommer, muligens på grunn av PCB- eksponering rundt stedet.[11] Størstedelen av anlegget ble fjernet i en opprydding som kosta 10,5 millioner dollar i 2003. Overvåking av stedet vil fortsette i fremtiden.[12]
Etter vedtakelsen av Alaska Native Claims Settlement Act of 1971, valgte landsbyene Savoonga og Gambell å ikke selge landet sitt til regjeringen og slutte seg til et større regionalt selskap av innfødte. Til gjengjeld ble de lovet fullt eierskap over St. Lawrence Island. I 2016, etter å ha fullført en flere tiår lang landundersøkelse, overførte Bureau of Land Management permanent privat eierskap av øya til de to selskapene som representerte Savoonga og Gambell.[5][4]
Transport[rediger | rediger kilde]
Det er flyplasser i både Gambell og Savoonga.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Tools and Implements: St. Lawrence Island and the Bering Strait Region». Besøkt 24. mai 2006.
- ^ The 40Ar/39Ar chronology and eruption rates of Cenozoic volcanism in the eastern Bering Sea Volcanic Province, Alaska
- ^ «Wildlife Notebook Series: Shrews». Alaska Department of Fish and Game.
- ^ a b «St. Lawrence Island corporations get clear title to their land». Besøkt 9. januar 2023.
- ^ a b KTUU, Travis Khachatoorian /. «Million-acre St. Lawrence Island land title signed over to native population». Besøkt 9. januar 2023.
- ^ «St Lawrence Polynya». Besøkt 12. juni 2006.
- ^ «Arctic Studies». Arkivert fra originalen 28. april 2017. Besøkt 5. mars 2024.
- ^ «A Starving Population». The Cornishman. 11. november 1880. s. 3.
- ^ Government of Alaska 2018
- ^ Case & Voluck 2012
- ^ Coming Clean network. «PCB's in People of St. Lawrence Island». Arkivert fra originalen 18. juni 2006. Besøkt 12. juni 2006.
- ^ State of Alaska Department of Environmental Conservation. «St. Lawrence Island». Besøkt 12. juni 2006.