Elg (Milorg)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Elg var en av basene under Milorg som ble opprettet høsten 1944 med hovedkvarter i Vassfaret.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sjefen for basen ble major Paul M. Strande. Han hadde dekknavnet «Magnussen». senere ble Strande general. Sjef for basen, major Strande, var i tilfelle krigshandlinger tillagt operativ kommando for alle styrker i Vest-Oppland, Buskerud og deler av Vestfold. Området dekker omtrent det gamle IR 6.

Basen hadde fire underavdelinger. BA 1 som lå på Auståsen i Buvassfaret og har kvarter på Nystøl. Sjef på denne underbasen var løytnant Hugo Munthe-Kaas. Han hadde dekknavnet «Stål», og blir senere oberstløytnant. BA 2 ligger i Ådalsfjellene. BA 3 ligger inne i Hedalsvassfaret som er navnet som ble brukt på Vassfaret. BA 4 ligger nord for Eggedal.

Fenrik Bjarne Holth Larsen kommer til område Valdres sommeren 1944. han har dekknavnet «Håkon», og blir senere oberstløytnant. Oppgaven hans er å utdanne befal og skaffe utstyr og våpen. Han og radiotelegrafisten Eilif oppretter etter hvert kvarter på Lundehaugen ved Hølervatnet.

På ettersommeren 1944 ble det avholdt en serie Kleivakurs på en seter som heter Kleiva for gården Midt-Garthus. Instruksjonen på disse kursene var blant annet våpentrening. Standardvåpenene var skarpskyttergeværet Enfield P14, det gassopererte maskingeværet Brengun, maskinpistolen Stengun, amerikanske Colt M1911 og US-karabiner. Det ble også gitt instruksjon i bruk av håndgranater av typen Mills 36 og sprengstoff.

Flyslipp[rediger | rediger kilde]

Totalt blir det sluppet 75 flylaster med våpen og forsyninger til disse avdelingene. 40 av lastene ble sluppet i Hedalsvassfaret. De andre avdelingene håndterte resten. Avdelingen i Buvassfaret fikk 12 flylaster, noe som tilsvarer full utrustning for 150 mann og dagsrasjoner for 500 dager.

Første flyslipp var på ettervinteren 1944 inne på Golsfjellet. Utstyret gikk til fordeling på styrker i Hallingdal og Valdres. Materiell som skulle fordeles i Sør-Aurdal, som var kjerneområdet for den senere basen Elg, skulle hentes hos blikkenslager Odd Trygve Christiansen på Fagernes. Når NK for området kommer dit så har Gestapo slått til. Det har også vært en betydelig produksjon av våpen og granater og dette er også tatt. Christiansen ble senere henrettet på Trandum 30. oktober 1944[1]. Noe senere returnerer Gestapo og arresterer åtte nye mann. Styrkene er dermed uten våpen og utstyr og ny områdeledelse må bygges opp.

Totalt mottok basen 38 flyslipp, og hadde på slutten av krigen et lager av materiell og våpen for 2500 mann.

Buvassfaret og Begnadalen[rediger | rediger kilde]

I Begnadalen ble det organisert tre større motstandsbaser. De lå på Midt-Garthus, Piltingsrud og Sørum Hotell. Rasmus Piltingsrud var forsyningssjef for hele base Elg. To av hans brødre var piloter. Den ene, Gunnar, ble skutt ned over Frankrike på slutten av krigen, den andre, Arvid, fløy blant annet «postruta» mellom Sverige og England. Rasmus drev farsgården og produserte knott for knottgeneratorer til biler. Senere i krigen overtok Rasmus en drosjebevilling og kjørte rundt i en stor svart drosjebil. Svært få hadde råd til drosje og bilen var i stadig trafikk og Rasmus fikk ord på seg for å drive svartebørssalg og bilen ble døpt gangsterbilen.

NK i gruppa i Begnadalen er på dette tidspunktet Gulbrand V. Strømmen. På våren 1944 kommer Kaare Fønhus dit i rollen som tømmersjef ved en papirfabrikk på Hønefoss. Han tegner en kontrakt med Rasmus Piltingsrud om kjøp av tømmer på rot inne i Buvassfaret. Samtidig gjøres det en lignende avtale med Ola Garthus om hogst ved setera Kleiva. Fønhus har dermed lovlig grunn for å reise i området og blir brukt til stabsarbeid, som kurer og instruktør i gruppa. Senere på høsten overtar Milorg forlegningene som har blitt brukt under tømmertrafikken.

Sørum Hotell var fast stoppsted for rutebilene, og da de fleste av dem var med i motstandsarbeidet fungerte hotellet som postkontor for aktiviteten sør i Valdres og nordre del av Ådalen. Det ble også brukt som meldested om noe ekstra skjedde, og det ble organisert lytting på radio for å få greie på nytt om rassiaer.

På sommeren ble det tatt to russiske rømlinger i gruppas område. Disse prøvde først å motsette seg tilfangetagning, men når de så amerikanske våpen ga de seg. De ble senere sendt til Fagernes og videre til Sverige.

Den lokale motstandsgruppa var uavhengig av de som lå på basen inne i Buvassfaret.

Kamper[rediger | rediger kilde]

På slutten av krigen, 24. april 1945, støtte tyske tropper sammen med norske heimefrontkarer på kurs i Eggedal, sørvest i området til Elg. I basen var det 130 mann, og etter fire timers kamp ble de tyske styrkene og norske SS-skijegere drevet tilbake. De norske styrkene mistet 5 mann og hadde 3 sårede. De tyske styrkene mistet 29 mann og hadde omtrent like mange sårede. Milorgstyrken trakk seg nordover inn i kjerneområdet av basen og ble oppløst.

Etterord[rediger | rediger kilde]

Lensmann Skattebo samarbeidet med de lokale styrkene og utstedte falske pass og reisetillatelser. Under krigen meldte han seg inn i Nasjonal samling etter avtale med Hjemmestyrkene. Når han etter krigen ble tvunget til å gå av er dette blitt betegnet som justismord av deltagere i det lokale motstandsarbeidet.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Våre falne, bind 1. Oslo: Grøndahl. 1949. s. 413. 
  2. ^ * Fønhus, Kaare; Sagn og Soge i Søndre Ourdahl, 1998, side 74

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]