Svarteboka

En cyprianus fra 1916, Drømme- og Spaabog, med en astrologisk almanakk fra Tycho Brahes dager.

Svartebok er det norske navnet på trolldomsboken som i mange land går under navnet Cyprianus. I sagn og folketro er den selve grunnlaget for svartekunst, siden trylleformularene man kunne finne der, kunne gi utøveren makt over djevelen; samtidig som hen utsatte seg for stor risiko, for hen kunne, som Faust, bli hentet av djevelen om hen mislyktes i å skaffe seg av med boken før sin død.

Men svartebøkenes eiere var stort sett vanlige, kristne mennesker; det ses i flere av bøkene, der forfatteren innleder med en henvendelse til «alle Christne ærlige og Widenskabselskende lesere». Svartebøkene var i bruk i Norge frem til slutten av 1800-tallet, og er håndskrevne, med magiske råd påvirket av folkemedisinen. Den eldste er fra 1480 (Vinjeboka), funnet i nærheten av alteret i Vinje stavkirke i Telemark. De fleste bevarte norske svartebøker stammer fra Gudbrandsdalen, Østfold og Vestlandet.

Svartebøkenes innhold og repertoar

De fleste norske svartebøker er fra rundt 1750 og frem til slutten av 1800-tallet. De fem som oppbevares på Sogn folkemuseum, er ulike, og ingen er avskrift av de andre. Det må dermed ha vært mange typer svartebøker i omløp. Den ene er bare opptatt av jakt, med formler for å få dyret til å stå i ro. Svartebøker som har tilhørt offiserer har formler for «At vinde med Terninge», «At gjøre sig hård for Kuler og Sverd» – og ikke minst «Konst at en Pige straks skal lade dig få din Vilje med hende». En annen har formler til hjelp ved jordbruk, mens den fjerde inneholder formler fra før reformasjonen. Den femte, kaldt Ølmheimsboken etter funnstedet, er fra 1813 og inneholder svart magi. Det ble regnet som enkelt å mane frem djevelen, men ikke like enkelt å bli kvitt ham. Bokens eier har skrevet opp den formelen på siste side, trolig ut fra tanken om at hvis det skulle haste, var det best å ha denne lett tilgjengelig. Det man ønsket seg fra djevelen, var oftest penger og rikdom, eller evnen til å gjøre seg usynlig. Ølmheimsboken ble funnet i Sten Pedersen Ølmheims hus i Norum, stukket opp i torvtaket. Statsdyrlege S. Tillier i Bergen undersøkte boken i 1911, og gjenkjente da de flest trylleformlene fra biskop Bangs cyprianus, men i Ølmheimsboken var navn på helgener og demoner stavet mer korrekt. I bøker fra bondemiljø dominerer folkemedisinske råd ved sykdom på folk og fe, og det er langt mellom ren svartekunst.

Biskop Anton Christian Bang utga i 1901-02 en samling trylleformler. Her sies heller ikke stort om djevelen; tvertom påkalles Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Fra Thomas von Westen kjennes flere trylleformler han noterte som sogneprest i Veøy prestegjeld ved Molde. En var mot «grep» som var blåmerker i huden eller flere typer utslett; også sterk hodepine ble kalt «grep», ut fra tanken om at det var dødninger eller underjordiske som klemte den syke kroppsdelen. Mot grep:

Fadervår før og efter.

Jeg gjør aat dette Menneske for Berg-Greb, for Sø-Greb, for død Mands Greb, for alle de Greb, som falde mellem Himmel og Jord, i 3 Navn, med Gud Fader, Søn og Gud den Helligaand. Amen.

En svartebok fra 1830 tilhørte gårdbruker og stortingsmann Ole Rasmussen Sollied (1793-1873) som hadde notert seg oppskrifter på hvordan en skal identifisere en tyv og få ham til å bringe tilbake det stjålne. Godt fiske kunne en skaffe seg ved å slakte en svart høne og deretter følge en særlig fremgangsmåte.

Folkelige forestillinger om svartebokas utseende

Ifølge sagnet skal svartebøkene ha sorte og røde sider. I virkeligheten er det mer eller mindre forseggjorte avskriftsbøker på gulnet papir (de eldste på pergament), brettet og sydd sammen i ryggen eller i løsblad. Formatene er gjerne små; sedes, oktav og en sjelden gang i kvartformat. Noen få har omslag av papp eller papir som resten av boka med tittel og border, andre har et enkelt, brunt eller svart skinnbind. De fleste svartebøkene har ikke engang omslag, men de kan ha gått tapt eller fått en annen anvendelse i det en kvittet seg med materien.

Om opprinnelsen til svarteboka

De eldste norske svartebøkene sprang ut av en større, dels lærd tradisjon med røtter tilbake til antikken, renessansens nyplatonske mystikk og jødisk kabbalisme. Forbildet var da middelalderens grimoirer. Folkelige svartebøker var et fenomen fra 1800-tallet og har tilhørt jevne folk.

Byen Wittenberg der mange norske prester var utdannet, stod sentralt i folketroens tanker om «nedgangsskolen» og svarteboksprester.

De nordiske svartebøkene står i forbindelse med de kontinental-europeiske, særlig tyske svartebøker; men også den mer astrologisk funderte franske Clavicula Salomonis («Salomos nøkler») som ble sagt å ha gitt den bibelske kong Salomo innsikt i praktisk kabbala og åndenes besvergelse - slik som Ars Goetia, en typisk grimoire som utgjør første del av Clavicula Salomonis med 144 trylleformler samlet rundt 1650, men tydelig eldre, og omtale av de 72 demoner som kong Salomo angivelig holdt fanget i et messingkar.

Ifølge folketroen ble svarteboka skrevet av kirkefaderen Cyprianus – i middelalderen oppfattet som en stor trollmann. Boken kalles derfor av og til Cypriani Kunstbog, angivelig skrevet av en biskop kalt Johanes Leeb og først funnet på «Vittenbergs Academi» i 1722. Etter at den ble trykt, skal den ha blitt beslaglagt og brent, men gjenfunnet på Københavns slott i en marmorkiste, skrevet på pergament. Cyprianus Antiochenus (= fra Antiokia) som var svartebøkenes angivelige opphavsmann, ble omvendt til kristendommen, og forfatter av Cyprianus' bok, kalt svarteboka i nordiske land. Cyprianus prøvde forgjeves å forføre den kristne piken Justina ved hjelp av demoner, omvendte seg i stedet og hånte demonene. Han skal ha lidd martyrdøden i 304 sammen med Justina. Han ble strøket av helgenkalenderen i 1969.

De eldste vitnesbyrd om norske svartebøker

Utdypende artikkel: Vinjeboka

Vinjeboka oppbevares på Oslo katedralskole og er skrevet på en blanding av norsk, dansk og latin. Den ble funnet under et kirkegulv og har sannsynligvis tilhørt en geistlig. De andre bevarte svartebøkene er fra etter 1750; de fleste fra 1800-tallet. De nyeste er enkle hefter som har tilhørt folk i lavere sosiale lag.

Sagn og folkelige forestillinger om svarteboka

Mens virkelighetens svartebøker er enkle håndskrevne hefter, er sagnenes svartebok gjerne stor og innbundet. Formlene om demonbesvergelser og svartekunster – hvordan en løser og binder djevelen eller utspør de døde er forholdsvis beskjedent representert i svartebøkene. Men et populært vandresagn forteller om den ukyndige som tilfeldigvis leser i boken og uforvarende kommer til å påkalle djevelen («Ukyndig bruk av svarteboka» ML 3020), og må utvise stor kløkt for å bli kvitt ham - med ulike adynaton eller umulige oppgaver, som å lage tau av sand, telle sandkornene på stranda, rette ut et krøllet kjønnshår eller øse en fjordarm tom for vann, kunne en oppholde djevelen, til en kyndig person kom og jaget ham.

En annen type sagn forteller om svartebokeieren som ligger for døden, og som for alt i verden må kvitte seg med den før han dør. Det lar seg verken gjøre å drukne eller brenne den. Den kommer alltid tilbake. Derimot kunne en selge boka for mindre penger enn den var kjøpt for, eller som en har sett mange eksempler på: Den ble stukket inn under kirken, som tilfellet var med Vinjeboka.

Statue av Petter Dass der han rir djevelen til København så han rekker å preke for kongen juledag.

Sagnenes svartebokeiere er ikke sjelden prester. Uten at det nødvendigvis var noen reell grunn for det, ble enkelte prester omtalt som svarteboksprester. Et vanlig sagn, knyttet til flere historiske prester, forteller om teologistudenten som har gått på «nedgangsskolen» i Wittenberg og forsverget seg til djevelen for å motta svarteboka og kunnskaper om svartekunst. Kandidaten lurer den Onde til å påta seg skyggen i stedet for mannen – slik at svartebokpresten senere vandrer omkring skyggeløs. Petter Dass var blant de angivelig skyggeløse, og hadde også tatt seg til København med fanden som skysskar («Petter på skjæret»).

Noen svartebøker inneholder matoppskrifter og elskovsråd, og Guds navn forekommer ofte. De fleste som er bevart i Norge, er fra etter 1800. Så sent som i 1907 mottok Universitetsbiblioteket i Oslo en forespørsel fra en mann i Narvik som ba om å få kjøpe «de Mosebøkene som ikke kom med i Bibelen». En bok på flere hundre sider, håndskrevet av Hans Andreas Pedersen Tangen, starter 16. september 1779. Den er inneholder fabler og viser, blant annet om sjøhelten Tordenskjold, tips mot tannpine, og teksten «Om Atraae og Elskov». Her er mange magiske oppskrifter, såsom «at giøre Vand af Ild Luft og Jord», og «at fange Fugle eller Fisk med Haanden». Kilder er iblant oppgitt, f.eks «den tyske Bog». Det er råd om hvordan man kan komme til penger, støpe kuler som vil ramme målet, samt hvordan fjetre folk, fugler og dyr. Det er oppskrift på tekstiler og på forvandling av bly til gull. Ved å følge en mengde ritualer kan man også få en «Guds Engel» i tale. For dette trengs det aske av syv unge svaler blandet med saft av persille, eføy eller annet vintergrønt, samt rosenvann. Med denne blandingen skrives en del bokstaver. Ubegripelige ord skal fremsies ti ganger, så vil man høre en «sød og mild stemme, saa du maae græde af Glæde». Da kan du spørre om hva du vil og få svar på mange skjulte ting. For å unngå å bli full: «Tag Longen af et Faaer, og syd [kok] den vel og stød den med Peber og spis den saa bliver du ike Druken.» Ville man gjøre seg usynlig, måte man få tak i en vipeunge nylig ute av reiret, rive den i stykker og smøre hjerteblodet på sine øyenbryn om kvelden. Da blir man usynlig til vipeblodet fjernes.

Svarteboken i Suldal

Njell Drageson fra Suldal var bonde, men praktiserte også som «klok mann». Naboene fryktet ham, siden han åpenlyst skrøt av svarteboken sin, og av den makten den ga ham til å skade andre. Blant annet hevdet han at kunne «målbinde» folk. I 1640 ble han stevnet av presten Rasmus Mikkelsen som var overbevist om at Njell var skyld i de harde fødslene til prestekonen, og at to av barna deres var dødfødt. Njell hevdet i retten at han hadde kvittet seg med svarteboken sin. En gang han satt og drakk i lag med noen naboer, hadde han hentet den, men nektet å lese fra den, angivelig fordi de andre likevel ikke kom til å forstå noe av det. Men kanskje kunne han i virkeligheten ikke lese.

Kronvitnet Åsmund Nordmork forklarte at Njell hjemme hos ham hadde snakket om en hatt som herr Rasmus hadde kjøpt av ham: «Det skal bli presten en dyr hatt!» Åsmunds kone Margit Askellsdatter fortalte at de også hadde snakket om prestefruens harde fødsler. Da hadde Njell sagt: «Ja, fanden kryster sin mor!» - et grovt ærekrenkende utsagn. Han hadde også sagt at hvis herr Rasmus hadde betalt mer for hatten, ville prestefruen fått lettere fødsler. En gang hadde Njell skremt Margit Askellsdatter med at det var han som hadde forårsaket at hun hadde abortert.

Njell Drageson ble dømt til landsforvisning, og alt han eide, tilfalt kong Christan 4. - 73 daler, siden Njell hadde part i flere gårder og var en holden mann. Men også kronvitnet Åsmund Nordmork måtte bøte til kongen, ettersom han hadde tilkalt Njell da han var syk.

Se også

• Grimoire
• Skyggebok
• Trolldom
• Heks
• Heksesabbat
• Hekseprosessene
• Svartekunst
• Ganding
• Trollformel
• Spådomskunst

Litteratur

• A. Chr. Bang, Norske Hexeformularer og Magiske Opskrifter. Kristiania 1901-02. Ny utgave med nytt forord og registre av Velle Espeland Oslo 2005. Oslo 2005. ISBN 82-8147-000-3.
• Velle Espeland: Svartbok frå Gudbrandsdalen. Norsk Folkeminnelags skrifter 110. Universitetsforlaget. Oslo 1974. ISBN 82-00-27124-2.
• Oskar Garstein: Vinjeboka. Den eldste svartebok fra norsk middelalder. Solum Forlag. ISBN 82-560-0893-8. (Med anmeldelse av Reimund Kvideland i Tradisjon nr. 24-1994, (s. 128-129).
• Ronald Grambo: Norske trollformler og magiske ritualer. Universitetsforlaget. Oslo 1979. ISBN 82-00-01954-3.
• Velle Espeland: Svartebøker: fra Svarteboka til Necronomicon. Humanist forlag. Oslo 2014 ISBN978-82-82820-63-9
• Anbefalt litteratur om svartebøker, liste fra Universitetet i Oslo