Stephen Oppenheimer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Stephen Oppenheimer (født 1947) er en britisk lege, medlem av Green College ved University of Oxford, æresmedlem av Liverpools skole for tropisk medisin, og har utført og publisert forskning innenfor emnet genetikk.

Fra 1972 arbeidet Oppenheimer som en klinisk barnelege i Malaysia, Nepal og Papua New Guinea. Fra 1979 bevegde han seg inn i medisinsk forskning og undervisning med posisjoner i Liverpools skole for tropisk medisin, University of Oxford, en forskningssenter i Kilifi, Kenya, og Universiti Sains Malaysia i Penang. Fra 1990 til 1994 tjenestegjorde han som formann og sjef for kliniske tjenester i Departementet for pediatri ved Det kinesiske universitet i Hongkong (Chinese University of Hong Kong). Han arbeidet som seniorspesialist i pediatri i Brunei fra 1994 til 1996.

I 1996 dro Oppenheimer tilbake til England og begynte sin andre karriere som forsker og forfatter av populærvitenskap innenfor menneskelig forhistorie. Hans bøker om menneskelig genetikk knytter arkeologi, antropologi, lingvistikk og folkeminne sammen.

Bøker[rediger | rediger kilde]

Ut av paradiset[rediger | rediger kilde]

Hans bok Out of Eden, som ble utgitt i 2003, fokuserte på Oppenheimers hypotese at det moderne menneske oppsto og kom fra østlige Afrika i en enkel, betydelig utvandring som ikke besto av flere enn noen få hundre enkeltindivider. Denne lille gruppen av vandrere ble forfedrene til alle ikkeafrikanere og de fleste nordafrikanere. Deres etterkommere har siden strålet ut i et mangfold av fysiske trekk, språk, etnisitet og kulturer som vi ser i dag.

Paradiset i øst[rediger | rediger kilde]

I hans bok Eden in the East: The Drowned Continent of Southeast Asia, utgitt i 1998, fremmer Oppenheimer hypotesen om at eurasiere har opprinnelse i Sør-Asia, siterer bevis fra en rekke disipliner for å fremme sin sak: geologi, arkeologi, genetikk, lingvistikk og folkeminne. Ved å benytte geologisk bevis skriver han om økningen av havnivået som fulgte den avtakende istiden, så mye som opp til 150 meter, i løpet av tidsepoken 14 000 til 7 000 år siden, og forteller at dette senket kontinentalsokkelen utenfor kysten av sørøstlige Asia. Han, og andre, kaller dette tapte kontinentet for Sundaland og siterer arkeologiske bevis for en opprinnelig kultur i dette området. Økningen av havnivået førte til at denne kulturen ble spredt til alle kanter og Oppenheimer støtter denne tanken med de ovennevnte bevis fra genetikk, lingvistikk og folkeminne. Han merker seg, for eksempel, at disse kulturene i regioner hvor geologi har ført til nedsenket kontinentalsokkel også har myter om syndflod mens det er ingen myter om syndflod i Afrika ettersom landet ble relativt uberørt av økningen i havnivået.

Britenes opprinnelse[rediger | rediger kilde]

I hans bok fra 2006, The Origins of the British, revidert i 2007, argumenterte Oppenheimer for at hverken angelsaksere eller keltere hadde større påvirkningen på genetikken til innbyggerne på de britiske øyene, og isteden kan britene i hovedsak spore sin slekt tilbake paleolittiske folk fra Den iberiske halvøy, i dag best representert av baskere. Han har også argumentert at den skandinaviske tilførselen er undervurdert. Han publiserte en introduksjon til sin bok i tidsskriftet Prospect magazine[1], og besvarte en del av sine kritikere i ytterligere en artikkel i Prospect i juni 2007.[2]

Oppenheimer benytter seg av genetiske studier for å få innsikt i den genetiske opprinnelsen til folket på de britiske øyer og spekulerer på hvordan disse bevisene kan passe med annen dokumentasjon, lingvistisk og arkeologisk informasjon for å få kunnskap om opprinnelsen til britene, kelterne, engelske og norrøne folkegrupper. Oppenheimer benytter seg av DNA-databaser framskaffet av Weale et al., Capelli et al. og Rosser et al. for å få ny informasjon om spredningen av haplotyper i både hos den mannlige som kvinnelige slektslinjer til den britiske befolkningen i på de britiske øyer (foruten også vestlige Europa). Han har brutt ned R1b-haplogruppen til et detaljert sett av «klaner» (familier) som er udefinert.

Oppenheimer har fremmet en sak hvor geologi og klima har hatt en påvirkning på britenes genetikk og kultur på grunn av endringer i kystlinjene. Disse genetiske og kulturelle endringer stammer fra to hovedsoner av kontakt:

  1. Den atlantiske gruppe, hovedsakelig fra Spania og Portugal, til de vestlige britiske øyer.
  2. Nordlige Europa, opprinnelig over Doggerland til østlige England og fra Norge til nordlige Skottland.

Oppenheimer avleder mye av sin arkeologiske informasjon fra professor Barry Cunliffes tanker om handelsrutene mellom Spania og England langs Atlanterhavet, og fra Simon James,[3] Francis Pryor,[4] John Collis[5]og Colin Renfrew[6] Også arbeidene til genetikeren Peter Forster har stor grad påvirket Oppenheimers lingvistiske teorier. Han benytter beviset at den germanske genetiske bidraget til østlige England har sin opprinnelse fra før den angelsaksiske innvandring eller erobring av store deler av England, noe som antyder muligheten at flere av innbyggerne faktiske snakket germanske språk i god tid før den såkalte «mørke tidsalder».[7]

Blant de tenker som Oppenheimer fremmer er:

  • Viktigheten av Cunliffes Atlanterhavsruter for bosetning i Britannia.
  • Ettersom store deler av det britiske genetiske materialer daterer til bosetningen av Britannia etter istiden skjedde alle påfølgende invasjoner/folkevandringer i en relativ liten skala og erstattet ikke den opprinnelige britiske befolkningen.
  • Opprinnelsene til de keltiske kulturer ligger sørvestlige Europa. Sentral-Europa-teorien for keltisk opprinnelse (La Tène-kulturen) har intet grunnlag. Keltisk kultur kom til de britiske øyer før jernalderen og involverte kun begrenset forflytning av mennesker, hovedsakelig til øst for England. Det er en del forskjeller mellom mannlige og kvinnelige opprinnelser i den britiske befolkningen, men den er relativ liten.
  • En del genetisk støtter Colin Renfrews teori at indoeuropeisk opprinnelse kom med jordbruket.
  • Genetisk bevis antyder at forskjellen mellom vestlige og østlige England begynte ikke med angelsaksisk invasjon/innvandring, men har sin bakgrunn i de to betydeligste rutene for genetisk flyt, – den ene opp langs Atlanterhavskysten, den andre fra naboområder fra kontinentale Europa. Dette skjedde straks etter den siste istid (Last Glacial Maximum, LGM). Det er en glidende skala mellom øst og vest, heller enn en skarp deling.
  • Norsk innflytelse, sterkere enn antatt, kan ha veiet mer enn vest-germansk innflytelse.
  • En genetisk forskjell eksisterte mellom saksiske områder av England og anglske områder. Oppenheimer formoder at den såkalte angelsaksiske invasjonen egentlig besto hovedsakelig av anglsk streiftog.
  • Engelske som er innfødte i østlige Britannia kan forklare mangelen på keltisk innflytelse på tidlige engelske og det genetiske skillet mellom øst og vest.
  • Klassiske kilder skiller mellom gallisk/keltiske og belgiske (belgae). Kilder hevder at en del av de (nordlige) belgiere hadde germansk opprinnelse. Ulike arkeologiske og lingvistiske bevis gir en svakere sak for keltisk tilstedeværelse i dagens Belgia og østlige England, enn i Gallia eller vestlige Britannia.

Ved å støtte seg på arbeidet til lingvister som Peter Forster og Alfred Toth som antyder at indoeuropeiske språk begynte å fragmentere for rundt 10 000 år siden (ved slutten av istiden). Oppenheimer mener at keltisk språk må ha skilt seg ut fra indoeuropeiske språk tidligere enn antatt, for rundt 6000 år siden, mens engelsk skilte seg fra germansk før den romerske tiden (se Forster, Polzin og Rohl.)

Utgivelser av Oppenheimer[rediger | rediger kilde]

En TV-dokumentar, The Real Eve, 2002, har tatt utgangspunkt i Stephen Oppenheimers bok med den amerikanske tittel av dokumentarens tittel.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oppenheimer, Stephen: «Myths of British ancestry», Prospect magazine, oktober 2006
  2. ^ Stephen Oppenheimer, «Myths of British ancestry revisited», Prospect magazine, juni 2007.
  3. ^ James, Simon: The Atlantic Celts – Ancient People or Modern Invention? ISBN 0299166740
  4. ^ Pryor, Francis: Britain B.C. : life in Britain and Ireland before the Romans ISBN 0007126921
  5. ^ Collis, John: The Celts : origins, myths & inventions ISBN 0752429132
  6. ^ Renfrew, Colin: Archaeology and Language – The Puzzle of Indo-European Origins ISBN 0521354323
  7. ^ De mørke århundrer refererer til tiden etter år 400 i tiden etter Romerrikets fall, og fram mot middelalderen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rosser, Z. et al., 2000: «Y chromosome diversity in Europe» i American Journal of Human Genetics 67, 1526.
  • Foster P & Toth A, 2003: «Towards a phylogenic chronology of ancient Gaulish, Celtic and Indo-European». Proc of the National Academy of Sciences of the USA 100, 9079.
  • Forster P, Polzin T & Rohl A, 2006: «Evolution of English basic vocabulary within the network of Germanic languages» i Forster & Renfrew (red.): Phylogenic Methods and the Prehistory of Languages (McDonald Institute).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]