Ut av Eden

Ut av Eden (engelsk Out of Eden) er en bok om menneskenes historie etter at de forlot Afrika. Boka er skrevet av Stephen Oppenheimer og ble utgitt i London i 2003. Den er utgitt i USA med tittelen The Real Eve (Den virkelige Eva) i 2004.

Boka baserer seg i stor grad på genetikk, som støttes opp med vurderinger basert på naturhistoriske undersøkelser og tolkninger, språkvitenskap og arkeologiske funn. Det er særlig mitokondrielt DNA som drøftes, men konklusjonene underbygges også av undersøkelser av Y-kromosomer.

Boka bygger på Discovery Channel-dokumentarfilmen The Real Eve fra 2002.

Boka beskriver Oppenheimers forsøk på å fortolke en del hovedpunkter i menneskenes historie. Andre forskere har andre forslag til hvordan utviklingen har vært, så dette temaet vil være gjenstand for vitenskapelige diskusjoner i mange år før en eventuelt oppnår noe som likner på konsensus.

Nedenfor gjengis en del hovedpunkter slik Oppenheimer ser utviklingen av menneskenes utbredelse utenfor Afrika.

Se også artikkelen Tidlige menneskelige folkevandringer.

Forhistorien

Boka starter med at det i Afrika for 100-200 000 år siden levde flere moderne mennesker med ulike grupper av mitokondrielle DNA og Y-kromosomer spredd over kontinentet.

Mennesker hadde en utvandring ut av Afrika til Levanten i en gunstig klimatisk periode for omkring 125 000 år siden, men døde ut da klimaet endret seg igjen for om lag 90 000 år siden.

En del afrikanere levde på nordøstkysten av Afrika, i hovedsak dagens Eritrea, Somalia og Etiopia. Noen levde av det de kunne fange, fiske og høste av sjømat langs strendene. Oppheimer kaller dem strandloffere (engelsk beachcombers).

Utvandringen fra Afrika til Jemen

Kryssing av Rødehavet fra Afrika til Jemen

For om lag 85 000 år siden var det istid på jorda. Isbreene bandt opp store mengder vann og vannstanden var ca 100m lavere enn i dag. Stredet ble da svært lite, og mennesker har krysset stredet over til Jemen. Hele Nord-Afrika var sammen med Midtøsten ørken, og uframkommelig for mennesker.

Det har trolig vært en gruppe, men på grunn av genetisk drift ble bare en kvinne (med haplogruppe L3, som Oppenheimer kaller Eva) og en mann (med haplogruppe M168, som Oppeheimer kaller Adam), stammor og stamfar til alle som senere bosatte seg utenfor Afrika. Eva var stammor til haplogruppene M og N. Adam var stamfar for haplogruppene C, D/E (også kalt YAP) og F.

Når mange mennesker med haplogruppe M i dag finnes i Nordøst-Afrika mener Oppenheimer at det var tilbakeflytting fra Midtøsten og tilbake til Afrika på et langt senere tidspunkt.

Strandlofferne

Når en først hadde krysset stredet var veien åpen langs kysten til resten av Asia, Australia og Amerika. Ifølge Oppenehimer "spiste" noen grupper seg framover av mat langs strendene, mens andre slo seg ned der det var rikelig med sjømat. Utvandrerne har trolig hatt utseende som likner på dagens østafrikanere.

Det er gjort funn av moderne mennesker flere steder i Sentral-Asia som er eldre enn et kraftig vulkanutbrudd fra Tobavulkanen på Sumatra for 74 000 år siden. Funnene lå under asken, og en har da en sikker minimumsdatering på hvor langt menneskene var kommet før vulkanutbruddet. Noen steder er det likevel ikke åpenbart om det var moderne mennesker eller andre menneskearter som brukte redskapene.

I dag mener Oppenheimer at en finner spor etter disse første utvandrerne – lofferne – flere stedet og de har klare negroide trekk. Det er på øyer i Pakistan, i Andamanene, aetafolket på Filippinene, aboriginene i Australia, noen mindre grupper i Japan og kanskje Ildlandet i Argentina. Aboriginene i Australia er den mest kjente av disse gruppene.

Bosetningen i Sentral-Asia og Sørøst-Asia

Fra Jemen har en etter hvert flyttet langs kysten til dagens Iran, og så østover til Pakistan og India og videre til Sørøst-Asia. Persiabukta var på denne tiden fastland, slik at en ikke trengte å dra til dagens Irak.

De fleste øyene vest for Bali i Indonesia var koblet sammen til et stort fastland på grunn av lav vannstand. De fleste menneskene har på denne tiden bodd på kyststripen fra Jemen til Sørøst-Asia, som nå er langt under havflaten.

En har arkeologiske funn etter moderne mennesker som er under vulkanasken fra Tobavulkanen (74.000 år siden) i India, Sørøst-Asia og Papua Ny-Guinea.

Bosetningen i Kina og Sibir

Ved lavere vannstand var det stort område i Øst-Asia som var landfast. Japan er nå en øy, men var lenge en del av fastlandet. Sibir og Alaska var forbundet med hverandre.

Steppene i Kina og Sibir var godt jaktterreng i mange tusen år. I den siste istiden ble deler av steppene omdannet til ørken. Folk fra steppene trakk mot kystene, og noen nordover mot Alaska. I Sør-Kina er de eldste funnene etter mennesker for 69 000 år siden. Noen av de eldste funnene etter mennesker i Sibir er ved Bajkalsjøen, for omkring 40 000 år siden.

Ved gjenerobringen av steppene etter at istidene fra ca 13 000 år siden var det menneskegrupper med mongolske trekk som ble de dominerende i området. Hvorfor denne gruppen ble den dominerende viser Oppenheimer til at det er mange teorier om. Oppenheimer mente at de kom fra Sørøst-Asia og flyttet nordover.

Bosetningen av Australia

På grunn av vannstanden var det bare et mindre strede mellom Indonesia og Australia, og denne strekningen har trolig vært krysset av mennesker for omkring 65 000 år siden. De eldste spor etter mennesker i Nord-Australia mener Oppenheimer er kring 60 000 år gamle.

Når havnivået siden økte ble Australia isolert, og befolkningen utviklet seg uavhengig av Sørøst-Asia.

Bosettingen av Europa

Klimaet ble bedre for om lag 50 000 år siden, noe som gjorde ferdsel mulig fra Persiabukta til Europa. Havnivået var steget kraftig. Persiabukta var igjen en bukt, og mennesker bosatte seg i de fruktbare dalene i Irak.

Fra Irak har mennesker dratt til Kaukasus og Lilleasia, og derfra inn i Europa. De første spor etter mennesker i Europa er om lag 47 000 år gamle. En gruppe har også dratt til Levanten.

I Europa har menneskene møtte menneskearten neandertalere, som de etter hvert ukonkurrerte, og døde ut for om lag 27 000 år siden. Oppenheimer mener at det i Europa foregikk en stor forbedring av steinredskaper og våpen i forhold til det andre mennesker og det neandertalere brukte på denne tiden, og at disse innovasjonen var en viktig grunn til at neandertalerne forsvant.

I siste istid (10 000 – 19 000 år siden) har menneskene søkt tilflukt i Sør-Europa og Øst-Europa, før de igjen dro nordover etter istiden. Hovedgruppene bodde i Spania, Rivieraen, Italia, Balkan og Ukraina. Sju ulike mitokondriegrupper overlevde i Europa på denne tiden.

Bosetningen av Amerika

Oppenheimer argumenterer i hovedsakelig ut fra genetiske studier at Amerika ble bosatt i flere bølger via Alaska for mer enn 22 000 år siden. Oppenheimer viser til området omkring Bajkalsjøen, Sør-Kina og Japan som de mest sannsynlige hjemlandene for gruppene.

Ved istidens maksimum (19 000 – 13 000 år siden) var muligheten for å komme til Amerika fra Sibir borte. Innbyggerne har søkt tilflukt i hovedsak i Sør-Amerika. Når istiden ble slutt har de igjen flyttet nordover og bosatt seg i Nord-Amerika.

Han argumenter også at det er større spredning i språkgrupper i Sør-Amerika enn i Nord-Amerika, og at det derfor har bodd mennesker der vesentlig lengre enn i nord.

Bosettingen i Nord-Afrika

Fra Spania har mennesker krysset stredet ved Gibraltar, og bosatt seg i Marokko.

Fra Levanten har en bosatt seg nord i dagens Egypt.

Fra bosetningene i Marokko og Egypt mener så Oppenheimer at resten av Nord-Afrika ble befolket.

Litteratur

• Stephen Oppenheimer: Out of Eden, The peopling of the world, London, 2003.

Eksterne lenker

• En visuell gjennomgang av hovedpunktene i boka kan en se her: http://www.bradshawfoundation.com/journey/