Hopp til innhold

Steinvikholm slott

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Steinvikholm Slott»)
Steinvikholm slott
Wenche Aakervik
Generelt
StedSkatval i Trøndelag
Byggeår1524–1532
Endringer1542, 1893–1900
Arkitektur
PeriodeRenessansen
MaterialeHovedsakelig kleberstein
Mål52,5 × 50 m[1]
2 625 m² grunnflate[1]
205 m i omkrets[1]
3,8–4,4 m murtykkelse[2]
Tårn20 og 16 m i diameter[2]
5,4 og 4,5 m murtykkelse[2]
Beliggenhet
Kart
Steinvikholm slott
63°32′38″N 10°48′48″Ø
Steinvikholm slott på Commons
Fugleperspektiv av Steinvikholm Slott
Steinvikholm Slott sett fra luften, tatt med drone

Steinvikholm slott er en slottsfestning[3] på Skatval i Stjørdal kommune i Trøndelag. Steinvikholm ligger i Åsenfjorden, en arm av Trondheimsfjorden. Slottet ble oppført av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson i Nidaros. På den tiden var slottet den sterkeste befestningen i landet, og det er det største byggverket oppført i norsk middelalder.[4][5]

I forhold til øvrige festningsverk i inn- og utland var Steinvikholm meget moderne for sin tid, men militær teknologi og strategi i rask endring gjorde det raskt foreldet.[6] Slottet har en nær rombisk grunnflate med runde tårn i de spisse hjørnene mot nordøst og sydvest.

Byggingen ble tidligst påbegynt sommeren 1524, og det hersker temmelig stor enighet om at slottet stod ferdig i 1532, altså etter om lag syv år, på rekordtid etter datidens målestokk.[5] Slottet var både et forsvarsverk og fast bosted for erkebiskopen, og det fungerte som den katolske kirkens siste skanse i Norge før erkebiskopen ble tvunget i landflyktighet ved reformasjonen i 1537. I perioden 1532–1556 bodde også lensherren fast på Steinvikholm, og Trondhjems len bar da navnet Steinvikholm len.[7] I 1542 ble slottet rammet av en brann, og det ble foretatt en del ombygginger. Under den nordiske syvårskrigen ble Steinvikholm beleiret og etter hvert oppgitt uten kamp. Lensherren hadde Steinvikholm som representasjonsbolig frem til 1575, da aktiviteten på slottet tilsynelatende opphørte for godt.

Slottet opplevde et betydelig forfall etter 1575, og både bygdefolket og byggherrer utenbygds benyttet det som et steinbrudd fra 1661.[8] Historien om erkebiskopens byggverk ble etter hvert glemt, og de fleste forbireisende geografer og historikere fant ruinen uinteressant. I 1849 ble det imidlertid foretatt mindre arkeologiske utgravninger etter initiativ fra Fortidsminneforeningen, som i 1893 kjøpte slottsruinen og påbegynte en svært omfattende utgravning og rekonstruering frem mot 1900. Derfor er slottsruinen, slik det fremstår i dag, i all hovedsak en rekonstruksjon fra årene 1893–1900. Det opprinnelige byggverket raget om lag tre ganger høyere enn denne. Fortidsminneforeningen i Trøndelag står som eier av ruinen.

Holmen

[rediger | rediger kilde]
Hovedbygningen på husmannsplassen Slottet ble reist i 1870. Plassen er senere fraflyttet og restaurert.
Foto: Halvor Vreim/Riksantikvarten
Steinvikholmen i mars 2009.
Foto: Frode Inge Helland
Steinvikholmen sett fra brua til øya.

Steinvikholm ligger ved grenden Steinvik på Skatval. Holmens opprinnelige navn skal ha vært Steinn,[9] så «holm» må ha blitt lagt til idet man glemte opphavet til navnet Steinvik.[10] Holmen er Skatvals nest største øy, etter Saltøya, men festningen opptar omtrent halvparten av alt tilgjengelig landareal. Selve holmen er temmelig berglendt. En liten slette beliggende i retning mot landsiden er det, og i enden av denne, nordøst på selve holmen, ligger den tidligere husmannsplassen Slottet, som var bebodd fra 1800-tallet og frem til 1950-årene. Mot nord ligger det en brygge.

En bro over til holmen er åpen fra mai til oktober hvert år, mens man også kan komme seg over på et landfast eide, som forbinder holmen og fastlandet ved fjære sjø. I slottets storhetstid lå landet to meter lavere, noe som gjorde folk avhengig av enten bro eller båt, og som i sin tur også begrenset holmens størrelse betraktelig.[11] Sletten nedenfor slottet oppstod ikke før på 1800-tallet.[1] Man har imidlertid holdt muligheten åpen for at holmen kan ha vært landfast deler av døgnet allerede på erkebiskopens tid.

Holmen er også et yndet badested om sommeren, da særlig ved bryggen og den nevnte sletten. På landsiden er det en sandstrand, til forskjell fra de sedvanlige steinfjærene i distriktet.

Oppførelse

[rediger | rediger kilde]
Reinhold Zieglers tegninger fra 1875.

Byggingen av slottet ble tidligst påbegynt sommeren 1524, da erkebiskopen kom hjem fra sin reise til Roma, og i et brev fra biskop Hans Rev i Oslo til erkebiskopen datert til 20. oktober 1525, er byggearbeidet for første gang omtalt: «Item her effther skall aldrig fortrydes, att Steenvigsholm bliffuer fulwell befested oc end met thet snareste, hwo som bygger udj fred han er thes tryggere udj wfred.»[12] Det primære byggematerialet var kleberstein, som ble fraktet til stedet med båt fra steinbrudd sør for Trondhjem, eksempelvis i Orkdal.

Brev datert til 1527 indikerer at slottet, på det tidspunktet, var stort sett ferdig, og det hersker stor enighet om at slottet var ferdig oppført i 1532, altså etter omtrent syv års bygging, noe som var rekordtid etter datidens målestokk, uten nåtidens redskaper og finansiering.[5] Det sies at erkebiskopen brukte alle de syv årenes skatteinntekter til å finansiere byggingen.[5]

Ingenting i erkebiskopens arkiv eller samtidige dokumenter understøtter antagelsen om at erkebiskopen hyret inn utenlandske fagfolk til byggingen.[13] En særegen detalj ved det steinhuggerarbeidet som ble utført på Steinvikholm, er at man har funnet bumerker fra steinhuggere, hvilket ikke er funnet på noe byggverk etter reformasjonen. Det gjør Steinvikholm slott til det yngste byggverket i Norge med innrissede bumerker.[12] Nettopp disse bumerkene gir svaret på hvem steinhuggerne var, nemlig norske steinhuggere fra lauget ved Nidarosdomen.[13] Den aktede trondhjemsborger og laugsmester Peter Steinhugger, som ledet arbeidet ved Nidarosdomen under erkebiskop Erik Walkendorf, kan ha vært byggmester på Steinvikholm.[13]

Motivasjon

[rediger | rediger kilde]
Fra Erkebispegården i Trondhjem, et geistlig og verdslig maktsentrum på 1500-tallet.
Foto: Alf Schrøder/Riksantikvaren

Olav Engelbrektsson var en kontroversiell mann og endatil i konflikt med kong Frederik I av Danmark og Norge i flere viktige spørsmål. Stridens kjerne var overherredømmet over Danmark, Sverige og Norge. Olav Engelbrektssons forgjenger i embetet, Erik Walkendorf, måtte fratre som følge av disse rivningene.[1] Den katolske kong Christian II av Danmark, Norge og Sverige, som erkebiskopen lovte troskap til, var blitt tvunget i landflyktighet i 1524. I kraft av embetet som erkebiskop var Olav Engelbrektsson også formann i det norske riksrådet. Hans iver for norsk selvstendighet ble underbygget gjennom allianser i riksrådet, ofte med dem som kjempet først og fremst for å øke egen makt og eiendom.

Hvorfor erkebiskopen ville bygge et slott med en så sterk befestning, er litt uklart, men det var urolige tider både i Norden og i kirken, og det kan late til at festningen skulle tjene som et tilfluktssted for erkebiskopen. Som festningsverk var ikke Erkebispegården optimal. I skriftlige kilder gav erkebiskopen aldri noen videre begrunnelse enn beskyttelse, hverken for oppførelsen eller for stedvalget.[14] Jon Leirfall har foreslått at erkebiskopen også kunne ha ønsket en mer storslagen residens.[3]

Lokaliseringen på Steinvikholm har antageligvis sin rot i flere forhold, men det er nærliggende på peke på mattilførselen fra de omkringliggende kirkegodsene Steinvik, Hammer og Fløan, nærheten til Erkebispegården, samt at holmen er såpass lett å forsvare at slottet rett etter oppførelsen måtte kunne regnes som uinntagelig.[15] Før reformasjonen eide kirken og klostrene 86 % av all jord i Stjørdal, kronen og adelen eide 10 %, mens 4 % var selveiere. Mange har vist til militærstrategiske mangler ved Erkebispegården i Trondhjem, men synene på hvorvidt Steinvikholm oppfyller disse kravene, er svært sprikende.[14] At erkebiskopen leide inn en flåte, tyder på at tilgangen til en isfri havn var viktig.[14] Det er også delte meninger om utsynet over fjorden hadde betydning for stedvalget.[14] Ut fra en religiøs overbevisning har Bodvar Schjelderup endog argumentert for at Steinvikholm måtte være et «utvalgt sted» på linje med Novgorod og Jerusalem, men ikke i en hierofanisk forstand.[14]

Mulige forbilder

[rediger | rediger kilde]
Riga festning er et mulig forbilde for Steinvikholm slott.
Illustrasjon: Johann Christoph Brotze

Det har vært påpekt at Olav Engelbrektsson besøkte paven i Roma og fikk møte militære rådgivere der, og at Leonardo da Vinci (død 1519) var en av pavens rådgivere i årene 1513–1516.[8] Man har der senere funnet en tegning som viser samme type festning som på Steinvikholm, altså en nært kvadratisk festning med tårn i to motstående ender, som Leonardo da Vinci tegnet da han bodde i Milano 1483–1499. Olav Engelbrektsson møtte paven syv år etter at Leonardo da Vinci var hans rådgiver, og erkebiskopen kan således fått sett tegningen.[8] Denne festningstypen var imidlertid alminnelig i Europa, og den hadde ved oppførelsen av Steinvikholm slott en flere hundre år gammel tradisjon bak seg. Av andre europeiske slott med samme planløsning kan nevnes Terpersie Castle i Aberdeenshire i Skottland og Château de Banne i Ardèche i Frankrike.[8]

En mer nærliggende mulighet er at erkebiskopen, eller andre i hans krets, på en av sine reiser har sett Riga festning, som ble ombygd ti år før Steinvikholm slott, eventuelt andre tilsvarende europeiske anlegg.[13] I norsk sammenheng er Steinvikholm enestående, men flere slott i Skåne, for eksempel Eriksholm slott, Torup slott og Vidskøvle slott, deler Steinvikholm slotts karakteristiske trekk.[13] At mange av slottene i Skåne er oppført etter Steinvikholm, utelukker allikevel ikke muligheten for at de kan ha en felles inspirasjonskilde eller ha påvirket hverandre under planlegging og oppførelse.[8] Fredrik B. Wallem har fremhevet Riga festning og ridderslottet i Rehden i dagens Polen som sannsynlige inspirasjonskilder.[13] Wallem bemerket et iøynefallende stort samsvar mellom grunnplanene og romdisposisjonene på Steinvikholm, i Riga og i Rehden.[13]

Utseende og bruk under erkebiskopen

[rediger | rediger kilde]
Plantegning for første etasje.
Illustrasjon: Fredrik B. Wallem

Byggverket har blitt omtalt under varierende betegnelser: Henrik Mathiesen, Fredrik B. Wallem, Fritz C. Skaar, Dag Johnson og Wilhelm Swensen har kalt det et «slott», Jon Leirfall har kalt det en «borg», mens Guthorm Kavli har kalt det en «festning».[16] Sæbjørg Walaker Nordeide har drøftet denne problemstillingen, men har også vist til at begrepsbruken kan være delvis kronologisk betinget.[17] Den mest utbredte navneformen er «Steinvikholm slott». Ved en sidestilling av byggverkets funksjoner som befestning og residens kan man benytte det kombinerende begrepet «slottsfestning».

Slottet måler ca. 52,5 × 50 meter i ytre mål, hvilket tilsvarer en omkrets på 205 meter og en grunnflate på 2 625 kvadratmeter.[1] Murene er 3,8–4,4 meter tykke, mens de to tårnene er henholdsvis 20 og 16 meter i diameter med henholdsvis 5,4 og 4,5 meter tykke murer.[2] Borggården var forholdsvis liten med ca. 17 × 24 meter, eller ca. 400 kvadratmeter.[1] Slottet hadde minst to etasjer, og i den nordvestre enden fant man også kjellere.[1]

Forsvarsverker

[rediger | rediger kilde]

Grunnet terrenget er restene av erkebiskopens egen fløy noe høyere oppe enn resten av borgen, nesten en hel etasje å regne, og i enden av denne fløyen ligger altså ett av de to tårnene, «Bonden». Bonden er det største tårnet, samt det som ligger høyest oppe, og det er 20 meter i diameter.[11] Det ser også ut til å ha vært det mest utrustede, da dette tårnet hadde skuddretninger mot landsiden, broen og ut mot fjorden. Det andre tårnet ligger altså lengre nede i terrenget, var mindre utrustet, og har skuddretninger mot Fættenfjorden, Åsen og deler av Åsenfjorden.

Representasjon

[rediger | rediger kilde]

Dagligliv

[rediger | rediger kilde]

Erkebiskopens flukt og død

[rediger | rediger kilde]

Under statskuppet i 1536-1537 søkte Olav Engelbrektsson ly i festningen, der han for øvrig hadde oppbevart St. Olavs skrin og andre kostbarheter siden 1534. Olav hadde nok satset på å motta militær støtte fra de habsburgske Nederlandene, slik han hadde blitt lovet av grev Fredrik II av Pfalz. Da pfalzgreven bare sendte to skip, valgte Olav å la hærføreren sin Christoffer Trondsen ta ham og 60 mann med seg og flykte sjøveien. 1. april 1537 stevnet derfor erkebiskopen ut fjorden for siste gang, før han dro videre til Sverige og senere til Lier i Nederlandene (nå Belgia). Der døde han allerede i februar året etter. De 80 soldatene som Olav lot bli igjen på Steinvikholm i vente på unnsetning, gav opp en drøy måned etter Olavs flukt. St. Olavs skrin på Steinvikholm ble snart ødelagt av danske styrker, mens den innerste trekisten med helgenkongens legeme ble værende på borgen til 1564. Da ble den flyttet tilbake til en da offentlig kjent grav i Nidarosdomen, inntil graven ble lukket i 1568 og etter hvert glemt.

Et relieff av Marit Wik ble avduket av Dronning Sonja i St. Gummarus-kirken, hvor Olav Engelbrektsson ligger begravd, den 21. mai 2003.[18]

Betydning og bruk etter reformasjonen

[rediger | rediger kilde]

Etter reformasjonen var det begrenset bruk av festningen, blant annet på grunn av vanskelighetene med å få ferskvann. Festningen ble ombygd etter en brann i 1542, hvor man gjorde flere forandringer innvendig.

Den nordiske syvårskrigen

[rediger | rediger kilde]

Festningen ble overgitt til svenskene uten kamp i den nordiske syvårskrigen, begrunnet med at det var lite vann, og at det var kvinner og barn på festningen.

Forfall og utgravninger

[rediger | rediger kilde]

Restaurering og ny bruk

[rediger | rediger kilde]
Se også: Olav Engelbrektsson (opera) og Steinvikholm Musikkteater
Scene og kulisser for operaen Olav Engelbrektsson i 2007.

Etter de omfattende arbeidene omkring 1900 har det også blitt foretatt større og mindre restaureringer på slottet, og Nidaros domkirkes restaureringsarbeider har vært involvert i mye av dette. Over noen år på 2000-tallet ble store deler av yttermurene restaurert, og mot slutten av samme tiår ble det lagt nye tak av kobber på tårnene.

Årlig blir operaen Olav Engelbrektsson, som dramatiserer erkebiskopens siste natt på slottet, oppført på Steinvikholm på sensommeren. Edvard Hoem har skrevet libretto, mens Henning Sommerro har stått for musikken. Urpremièren gikk av stabelen den 5. august 1993, dengang som musikkdramaet Lucie, og i 1996 ble musikkdramaet omskrevet til dagens operaforestilling. Oppsetningen er særlig kjent for sin bruk av lokale amatører og unge talenter i tillegg til profesjonelle aktører, og med årene har over 70 000 personer fra inn- og utland sett operaen.[19] I de siste årene har operaen blitt avviklet utenfor selve slottet i frykt for å tære for mye på ruinene. Operaen arrangeres av Steinvikholm Musikkteater.

I 1999 ble Steinvikholm Aquavit lansert. Denne akevitten henspiller på en forsendelse til erkebiskopen fra lensherren i Bergen, Eske Bille, datert til 13. april 1531. Med en flaske akevitt fulgte et brev hvor Bille skrev at han sendte «nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortes. Jeg ville gierne sendt Eders Naade mere deraf, men naa staaer ikke Urthene her at bekomm.»[20] Dette er den tidligste forekomsten av akevitt i skriftlige kilder i Norge. I ettertid har Eske fått æren som fremstiller av det første norske brennevinet, mens erkebiskopen har blitt tillagt æren for å ha tatt i bruk brennevinet som legemiddel i Norge.[20]

Steinvikholm slott eies fortsatt av Fortidsminneforeningens avdeling i Sør-Trøndelag av historiske årsaker. Selve holmen er delt mellom de to Steinvik-gårdene. Driften av omvisningstilbud og kiosksalg på stedet bestyres av foreningen Steinvikholms venner med tilskudd fra Stjørdal kommune.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h Nordeide, Sæbjørg Walaker (2000). Steinvikholm slott – på overgangen fra middelalder til nyere tid (PDF). Trondheim: Norsk institutt for kulturminneforskning. s. 9–11. ISBN 82-426-1120-3. Arkivert fra originalen (PDF) 15. august 2009. Besøkt 1. juli 2011. 
  2. ^ a b c d Leirfall, Jon (1969). Steinvikholm – borgen og byggherren. Steinvikholms venner. s. 16. 
  3. ^ a b Leirfall, Jon (1969). Steinvikholm – borgen og byggherren. Steinvikholms venner. s. 10. 
  4. ^ Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv. 5. Skatval Historielag. s. 433. 
  5. ^ a b c d Leirfall, Jon (1969). Steinvikholm – borgen og byggherren. Steinvikholms venner. s. 3. 
  6. ^ Nordeide, Sæbjørg Walaker (2000). «Steinvikholm slott». SPOR – Nytt fra fortiden. 15 (2): 4–8. 
  7. ^ Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv. 5. Skatval Historielag. s. 524. 
  8. ^ a b c d e Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv. 5. Skatval Historielag. s. 436. 
  9. ^ Wallem, Fredrik B. (1917). Steinvikholm. Erkebisp Olav Engelbrektssøns faste slot. Trondhjem: F. Bruns Boghandels Forlag. s. 2. 
  10. ^ Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv. 5. Skatval Historielag. s. 27. 
  11. ^ a b Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv. 5. Skatval Historielag. s. 437. 
  12. ^ a b Wallem, Fredrik B. (1917). Steinvikholm. Erkebisp Olav Engelbrektssøns faste slot. Trondhjem: F. Bruns Boghandels Forlag. s. 22–23. 
  13. ^ a b c d e f g Wallem, Fredrik B. (1917). Steinvikholm. Erkebisp Olav Engelbrektssøns faste slot. Trondhjem: F. Bruns Boghandels Forlag. s. 11–18. 
  14. ^ a b c d e Nordeide, Sæbjørg Walaker (2000). Steinvikholm slott – på overgangen fra middelalder til nyere tid (PDF). Trondheim: Norsk institutt for kulturminneforskning. s. 26–29. ISBN 82-426-1120-3. Arkivert fra originalen (PDF) 15. august 2009. Besøkt 1. juli 2011. 
  15. ^ Leirfall, Jon (1969). Steinvikholm – borgen og byggherren. Steinvikholms venner. s. 12. 
  16. ^ Nordeide, Sæbjørg Walaker (2000). Steinvikholm slott – på overgangen fra middelalder til nyere tid (PDF). Trondheim: Norsk institutt for kulturminneforskning. s. 17. ISBN 82-426-1120-3. Arkivert fra originalen (PDF) 15. august 2009. Besøkt 1. juli 2011. 
  17. ^ Nordeide, Sæbjørg Walaker (2000). Steinvikholm slott – på overgangen fra middelalder til nyere tid (PDF). Trondheim: Norsk institutt for kulturminneforskning. s. 20. ISBN 82-426-1120-3. Arkivert fra originalen (PDF) 15. august 2009. Besøkt 1. juli 2011. 
  18. ^ Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv. 5. Skatval Historielag. s. 469. 
  19. ^ «Om operaen». Steinvikholm Musikkteater. Arkivert fra originalen 9. mai 2011. 
  20. ^ a b Auran, Per Agnar (2007). Skatval. Vår historiske arv. 5. Skatval Historielag. s. 427. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Beek, Dag Johan (2004). Erkebiskop Olav Engelbrektssons siste leveår 1533–1538. Et politisk sluttspill eller utgangspunkt for en norsk ‘motreformasjon’? (Hovedoppgave i historie). Universitetet i Bergen. 
  • Beek, Dag Johan (2013). I erkebiskopens tid. Maktkamp, miljø og mennesker i erkebiskop Olav Engelbrektssons tid. Kristiansand. ISBN 978-82-999312-0-5. 
  • Bull, Ida (red.) (2005). Trøndelags historie. 2. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2000-0. 
  • Ekroll, Øystein (2001). «Det gløymde inventariet. Steinvikholm 3. juni 1537». Nord-Trøndelag Historielags årbok. 76. Steinkjer. s. 123–136. 
  • Gravbrøt, Pia Maria (1993). Steinvikholm (Hovedoppgave i arkitektur). Universitetet i Trondheim. 
  • Johnson, Dag (1957). «Leonardo da Vinci og Steinvikholm slott». Volund, årbok for selskapet Norsk teknisk museum. Oslo. s. 117–123. 
  • Kavli, Guthorm (1987). Norges festninger – fra Fredriksten til Vardøhus. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-18430-7. 
  • Klüwer, Lorentz Diderik (1823). Norske Mindesmerker, aftegnede paa en Reise igjennem en del av det Nordenfjeldske. Christiania. 
  • Koht, Halvdan (1951). Olav Engelbriktsson og sjølstende-tapet 1537. Oslo: Aschehoug. 
  • Krefting, Otto (1887). «Undersøgelser i Steinviksholms ruiner 1886». Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring. Aarsberetning for 1886. Kristiania. 
  • Krefting, Otto (1894). «Beretning om udgravninger paa Stenviksholm 1893». Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Aarsberetning for 1893. Kristiania. s. 1–14. 
  • Leirfall, Jon, red. (1970). Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Stjørdal og Meråker kommuner. 
  • Leirfall, Jon (1969). Steinvikholm – borgen og byggherren. Steinvikholms venner. 
  • Mathiesen, Henrik (1906). Steinvikholm slot og dets bygherre. Trondhjem. 
  • Nordeide, Sæbjørg Walaker (2000). «Steinvikholm slott». SPOR – Nytt fra fortiden. 15 (2): 4–8. 
  • Nordeide, Sæbjørg Walaker (2000). Steinvikholm slott – på overgangen fra middelalder til nyere tid. Trondheim: Norsk institutt for kulturminneforskning. ISBN 82-426-1120-3. 
  • Skaar, Fritz C. (1953). «Steinvikholm slott». Hærmuseets Årbok 1951/52. Oslo. s. 22–95. 
  • Swensen, Wilhelm (1962). «Steinvikholm – slottet ved fjorden». Trondhjems turistforening, årbok 1960 (PDF). Trondheim. s. 27–39. 
  • Wallem, Fredrik B. (1917). Steinvikholm. Erkebisp Olav Engelbrektssøns faste slot. Trondhjem: F. Bruns Boghandels Forlag. 
  • Ziegler, R. (1876). «Om undersøgelsen af Stenviksholms slots ruiner i 1875». Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Aarsberetning for 1875. Kristiania. s. 20–30. 
  • Ødegård, Øyvind og Sylvester, Morten (2011). «Broen til Steinvikholm slott». SPOR – Nytt fra fortiden. 26 (1): 26–29. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Steinvikholm_slott&oldid=24395013»