Nordvestlandet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Nordvestlandet eller Nord-Vestlandet[1] er en region i Norge.

Det er ikke enighet om nøyaktig geografisk avgrensning. Regionen regnes ofte å grense til Trøndelag i nord og strekker seg sørover til enten Sogn og Fjordane eller til Hordaland. Området hvor det snakkes nordvestlandske dialekter er det langt større enighet om hvor er.

Områder[rediger | rediger kilde]

I sagalitteraturen[rediger | rediger kilde]

Historikerne bruker termen Nordvestlandet når de skriver om middelalderen.

Asbjørn Øverås og John Midgaard skriver «I siste helvta av 800-talet såg det helst ut til at det skulle bli 4 rike i Noreg: Håløygjarlane rådde for landet frå Lofoten til Nordmøre, Mørejarlane hadde Nordvestlandet og visstnok somme av Vesterhavsøyane, Rogaland var midstaden for eit vestlandsrike og vestfold for eit austlandsrike.»[2]

Per Sveaas Andersen peker på «kildenes magre historiske innhold» og hvordan dette skaper vanskeligheter for historikere ved hver eneste korsvei i eldre norsk middelalder og hvordan de ikke tillater sikre slutninger.[3]

Andreas Holmsen kaller grensene elastiske og viser hvordan vi ikke kan basere oss på Snorres beskrivelser av de steder Harald Hårfagre reiser.[4]

Grethe Authén Blom peker på at vi ikke vet hvor grensene nøyaktig gikk inne i landet.[5]

Med sentrum på Selja[rediger | rediger kilde]

Øya Selja nær Dragseidet lå i eldre tider mer sentralt til når ferdselen gikk over eidet på Stadtlandet og på Hove der Seljekyrkja står skal det har vært tingstad, gudehov og markedsplass for Nordvestlandet.[6] I juli 996 ble Seljemennenes messe innstiftet av Olav Tryggvasons misjonsfolk.[6] Dette viser til et lokalt kristningsvedtak for Nordvestlandet på Dragseidet ved Stad og dannet grunnlaget for Den norske kirkes tusenårsjubileum i 1996.[6]

Nordvestlandet som grenser til Vestlandet ved Stadt[rediger | rediger kilde]

I sitt læreverk fra 1942 Geografi for den høgre skolen kaller Einar Haffner og Einar Knutsen landsdelene sør for Trondheimsfjorden for Vest-Norge.[7] Læreboka konstaterer at en i den senere tid har begynt å skille mellom Nordvestlandet og Vestlandet og at grensen mellom Nordvestlandet og Vestlandet settes da ved Stad.[7] I et annet og tidligere læreverk i geografi av Einar Haffner samler han området fra og med Nordmøre til og med Rogaland under fellesnavnet Vestlandet og nevner ikke Nordvestlandet.[8]

Skillet mellom Nordvestlandet og Vestlandet som to separate områder videreføres i senere utgaver av læreverket Geografi for den høgre skolen, men omtaler da dette som et etablert skille og det omtales ikke som nytt verken i 1952[9] eller 1962[10], dvs ikke lenger som «i den senere tid»

Skillet mellom Vestlandet og Nordvestlandet ved Stadt gjenfinnes også hos Regjeringen i 1998.[11] Sogn og Fjordane fylkeskommune og Møre og Romsdal fylkeskommune så det som en nødvendig forutsetning for å få til et tilfredsstillende samband mellom Vestlandet og Nordvestlandet og i Stortingsmelding nr 34 (1997-98) tilrår Fiskeridepartementet overfor Stortinget at det gjennomføres av et forprosjekt for skipstunnel gjennom Stadlandet.[11] Regjeringen så det som viktig at en slik tunnell ville kunne bidra positivt til utviklingen av samferdsel og næringsliv på Nordvestlandet og Vestlandet.[11]

NOU 1982: 41[12], Aschehougs store verdensatlas fra 1998[13] og Justisdepartementet i boken om forliksrådene i Norge 200 år[14] skiller også mellom Vestlandet og Nordvestlandet uten at de spesifiserer nøyaktig hvor grensen går.

Møre og Romsdal[rediger | rediger kilde]

Norsk samfunnsleksikon slår fast at «Møre og Romsdal, utgjør nordvestlandet, grenser mot Sogn og Fjordane, Oppland og Sør-Trøndelag»[15]

I verket Norge vårt land skriver Knudsen i kapitlet om Møre og Romsdal: «... den delen av Norge som en ofte kaller Nord-Vestlandet, fra Sogn og Fjordane til Trøndelag.»[16]

Effektutvalget, oppnevnt ved kgl. res. 5. oktober 2001 forstår i sin utredning (NOU 2004:2) Nord-Vestlandet som fylket Møre og Romsdal.[17]

Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane[rediger | rediger kilde]

I en rapport fra FFI i 2000 forstås Nord-Vestlandet som fylkene Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. [18]

Bunadrådet i Noregs ungdomslag bruker også betegnelsen Nordvestlandet om fylkene Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane.[19]

Bygdeutvalget fastslår i sin utredning NOU 1984:21B at Nord-Vestlandet består av Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.[20]

Andre avgrensninger[rediger | rediger kilde]

Norsk institutt for by- og regionforskning beskrev i 1987 Nord-Vestlandet som fylkene Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, med unntak for to av kommunene i Møre og Romsdal som tilhører Trondheims pendlingsomland.[21] NIBR skriver at Nord-Vestlandets byer og tettsteder består av kommunene: Flora, Gaular, Jølster, Førde, Naustdal (I Sogn og fjordane) og Molde, Kristiansund, Ålesund, Hareid, Volda, Ørsta, Ørskog, Stordal, Sykkylven, Skodje, Sula, Giske, Vestnes, Aukra, Fræna, Eide, Averøy, Frei, Tustna (I Møre og Romsdal) samt noen ikke nevnte kommuner som utgjør utkantkommunene i landsdelen.[21]

Norsk forskningsråd avgrenset i år 2000 Nordvestlandet til «Aksen» Indre Sogn - Nordfjord/Sunnmøre - Kristiansundsområdet og beskrev dette nærmere som «tre kjerneområder langs aksen Nordmøre-Sunnmøre-Indre Sogn, nemlig Kristiansund-Molderegionen (Averøy, Eide, Frei, Fræna, Gjemnes, Molde, Kristiansund), Ulsteinregionene (Hareid, Herøy, Sande, Sula, Ulstein, Ålesund) og Indre Sognregionen (Aurland, Leikanger, Luster, Lærdal, Sogndal, Årdal)».[22]

Møreforsking Volda ser i et scenario for seg at stadig flere begynner å kalle området mellom Sognefjorden og Kristiansund for Nordvestlandet i 2020.[23]

Nordvestlandsk[rediger | rediger kilde]

I 1907 plasserer Marius Hægstad «[d]et nordvestlandske maalvald med maalføri fraa og med Romsdalen sudetter til og med dei bygderne i Ytre Sogn som ligg utanfor Kyrkjebø, er avgrensa i vest ved havet, i nord og aust og sud ved høge fjellgardar og Jostedalsbreden. Berre ved Kyrkjebø i Sogn er det annarleis, men her hev vel heller ikkje grensa alltid vore den same. »[24]

Hægstad sier videre at «[t]il den nordvestlandske maalgreini i vaare dager høyrer fyrst og fremst maali paa Sunnmøre og i Fjordarne (ɔ: Nordfjord og Sunnfjord): desse maalføri er mykje like kvarandre. Til same maalgreini høyrer ogso maalføri i prestegjeldi Hyllestad, Sulen, Gulen og Lavik (÷ Kyrkjebø sokn) i Ytre Sogn, som lite skil seg ut fraa maalet i Fjordrane (sjaa § 11); desse sistnemnde maalføri vert kalla sognfjøremaal, Ogsaa maalet i Jostedalen, Indre sogn, høyrer hit.»[24]

Leiv Heggstad beskriver i 1950 nordvestlandsk som de nordlige e-mål som dialekter som snakkes fra og med Romsdal til og med Sunnfjord og Ytre Sogn.[25]

Olav T. Beito beskriver i 1970 nordvestlandsk eller nordlege e-mål som dialekter som snakkes fra og med Kyrkjebø i Sogn til og med Sunnmøre.[26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wangensteen, Boye (1942-) (2015). Tanums store rettskrivningsordbok (10 utg.). Oslo: Kunnskapsforl. s. 872. ISBN 9788257321505. 
  2. ^ Øverås, Asbjørn og Midgaard, John (1964). Noregs historie: med hovuddrag av soga til dei andre nordiske landa : for gymnas og lærarskular (2 utg.). Oslo: Aschehoug. s. 40. 
  3. ^ Andersen, Per Sveaas (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet: 800-1130. [Bergen]: Universitetsforl. s. 80. ISBN 8200024121. 
  4. ^ Holmsen, Andreas (1976). Nye studier i gammel historie. Oslo: Universitetsforlaget. s. 69-70. ISBN 8200014908. 
  5. ^ Blom, Grethe Authén (1972). Samkongedømme - enekongedømme - Håkon Magnussons hertugdømme. Trondheim: Universitetsforlaget. s. 40. ISBN 8200088537. 
  6. ^ a b c *overlærar Wilh. Kvalheim (1936). «Utmed Stadtshavet». Den Norske turistforenings årbok. 1936. s. 129-137. 
  7. ^ a b Haffner, Einar og Knudsen, Einar (1942). Geografi for den høgre skolen. 2 (2 utg.). Oslo: Damm. s. 56-62. 
  8. ^ Haffner, Einar (1931). Geografi for middelskolen (12 utg.). Oslo: H.J. Haffners forl. s. 52. 
  9. ^ Haffner, Einar (1952). Geografi for den høgre skulen. Oslo: Damm. s. 120. 
  10. ^ Haffner, Einar og Einar Knudsen (1962). Geografi for den høgre skolen (9 utg.). Oslo: Damm. s. 119. 
  11. ^ a b c St meld nr 34 (1997-98). Om gjennomføring av et forprosjekt for skipstunnel gjennom Stadlandet. [Oslo]: Det kongelige fiskeridepartement. 1998. s. 1, 6. 
  12. ^ NOU 1982: 41. Kapasitetsforholdene i fiskeforedlingsindustrien i Sør-Norge. Oslo: Universitetsforlaget. 1983. s. 14. ISBN 8200707776. 
  13. ^ Aschehougs store verdensatlas. Oslo: Aschehoug. 1998. s. 32. ISBN 8203221920. 
  14. ^ Næss, Hans Eyvind og Justis- og politidepartementet (1995). Vel forlikt: forliksrådene i Norge 200 år : 1795-1995. [Oslo]: I samarbeid med Justisdepartementet. s. 117. ISBN 8299365201. 
  15. ^ Norsk samfunnsleksikon. Oslo: Pax. 1993. s. 274. ISBN 8253016352. 
  16. ^ Einar Knudsen (1957). «Møre og Romsdal». I Werenskiold, Werner (red) Norge vårt land. Bind 1 (4 utg.). Oslo: Gyldendal. s. 297. 
  17. ^ NOU. Norges offentlige utredninger 2004:2. Effekter og effektivitet: effekter av statlig innsats for regional utvikling og distriktspolitiske mål : utredning fra Effektutvalget, oppnevnt ved kgl. res. 5. oktober 2001 : avgitt til Kommunal- og regionaldepartementet 29. januar 2004. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, Informasjonsforvaltning. 2004. s. 196. ISBN 8258307576. 
  18. ^ Nystuen, Kjell Olav, Fridheim, Håvard, Rutledal, Frode og Hagen, Janne Merete (2000). Norsk kraftforsyning: dagens system og fremtidig utvikling. Kjeller: FFI. s. 18. ISBN 8246404474. 
  19. ^ Singlande sylgjor: 100 år med bunadarbeid i Noregs ungdomslag. Oslo: Bunadrådet i Noregs ungdomslag. 1996. s. 41. ISBN 8299092833. 
  20. ^ NOU 1984:21B. Vedlegg til utredning om statlig næringsstøtte i distriktene. Oslo: Universitetsforlaget. 1984. s. 211. ISBN 8200709027. 
  21. ^ a b Foss, Olaf (1987). All vekst i storbyer!: sentralisering av flytting og folketallsvekst på 1980-tallet : en demografisk analyse. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. s. 4 og vedlegg 1 s 60. 
  22. ^ Regional utvikling: prosjektoversikt 2000. Oslo: Norges forskningsråd, Området for kultur og samfunn. 2000. s. 4, 29. ISBN 8212014827. 
  23. ^ Framtid for Vestlandet?: Scenario for Vestlandet 2000-2020 (Forskningsrapport nr. 43). Volda: Møreforsking Volda. 2000. s. 61. ISBN 8249000587. 
  24. ^ a b Hægstad, Marius (1907). Vestnorske maalføre fyre 1350. Kristiania: I kommmisjon hos Dybwad. s. 4, 30. 
  25. ^ Heggstad, Leiv (1950). Eventyr og segner på målføre: frå alle kantar av landet : med ordforklåringar og eit stutt utsyn yver norske dialektar. Oslo: Aschehoug. s. 10. 
  26. ^ Beito, Olav T. (1970). Målføre og normalmål: utvalde målprøver med normaliserte parallelltekster og eit utsyn over målføra. Oslo: Universitetsforlaget. s. 75.