Salme 48

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sionssalmene hevder at Gud har et særlig forhold til stedet Sion (Jerusalem)

Salme 48 er en av salmene i Salmenes bok i Det gamle testamente, og er med det en av tekstene både i jødenes Tanákh og den kristne Bibelen. Salmen er en lovsang eller hymne som sammen med Salme 46 og 87, og delvis 76, 84, 122, 126 og 132 regnes til de såkalte Sionsalmene fordi disse vektlegger stedet Sion, og hevder at Jahve / Gud har et særegent forhold til dette stedet.

Teksten består av fire ulike deler. Den første delen (vers 1-4) er en henvendelse til Gud på Sion (dvs Jerusalem generelt og tempelberget spesielt). Den andre delen av salmen beretter om hvordan verdens konger som ønsker å angripe Sion – blir slått med skrekk av Guds makt (vers 5-8). Den tredje delen starter med påstanden om at man selv har erfart noe man før har hørt – og man trekker bestemte slutninger av denne erfaringen (vers 9-12). I den siste del av salmen skildres en vandring rundt festningsverket – der man iakttar Sions uinntagelige borgtårn (vers 13-15).

Salmeteksten[rediger | rediger kilde]

Salme 48 NO 1978/85
1 En sang. En salme.
Av Korah-sangerne.
2 Stor er Herren, høyt er han lovet
i vår Guds by, på hans hellige fjell.
3 Det reiser seg fagert, en fryd for hele jorden,
Sion-fjellet lengst i nord,
den store konges by.
4 Gud er i byens borger,
kjent som et trygt vern.

5 Se, kongene slo seg sammen,
i fylking drog de fram.
6 Men da de så opp, ble de slått av skrekk
og rømte i all hast.
7 Der ble de grepet av skjelvende redsel,
av angst som en fødende kvinne.
8 Det var som når storm fra øst
knuser Tarsis-skip.

9 Det vi før har hørt, har vi nå sett
i byen til Herren, Allhærs Gud,
i vår Guds by.
Han lar den bestå til evig tid.
Sela
10 Vi grunner på din trofasthet, Gud,
i ditt hellige tempel.
11 Gud, ditt navn er kjent;
det lovsynges like til jordens ender.
Din høyre hånd er full av rettferd.
12 På Sion-fjellet gleder de seg,
og i Judas byer jubler de
over dine dommer.

13 Gå rundt om Sion, gå helt omkring,
tell tårnene i byen!
14 Legg merke til festningsvollene
og gå igjennom borgene!
Fortell så til den slekt som kommer,
15 at slik er Gud, vår Gud for evig.
Han skal føre oss ut over døden.

1 שִׁיר מִזְמֹור לִבְנֵי־קֹרַח׃

2 גָּדֹול יְהוָה וּמְהֻלָּל מְאֹד בְּעִיר אֱלֹהֵינוּ הַר־קָדְשֹׁו׃

3 יְפֵה נֹוף מְשֹׂושׂ כָּל־הָאָרֶץ הַר־צִיֹּון יַרְכְּתֵי צָפֹון קִרְיַת מֶלֶךְ רָב׃

4 אֱלֹהִים בְּאַרְמְנֹותֶיהָ נֹודַע לְמִשְׂגָּב׃


5 כִּי־הִנֵּה הַמְּלָכִים נֹועֲדוּ עָבְרוּ יַחְדָּו׃

6 הֵמָּה רָאוּ כֵּן תָּמָהוּ נִבְהֲלוּ נֶחְפָּזוּ׃

7 רְעָדָה אֲחָזָתַם שָׁם חִיל כַּיֹּולֵדָה׃

8 בְּרוּחַ קָדִים תְּשַׁבֵּר אֳנִיֹּות תַּרְשִׁישׁ׃


9 כַּאֲשֶׁר שָׁמַעְנוּ ׀ כֵּן רָאִינוּ בְּעִיר־יְהוָה צְבָאֹות בְּעִיר אֱלֹהֵינוּ אֱלֹהִים יְכֹונְנֶהָ עַד־עֹולָם סֶלָה׃

10 דִּמִּינוּ אֱלֹהִים חַסְדֶּךָ בְּקֶרֶב הֵיכָלֶךָ׃

11 כְּשִׁמְךָ אֱלֹהִים כֵּן תְּהִלָּתְךָ עַל־קַצְוֵי־אֶרֶץ צֶדֶק מָלְאָה יְמִינֶךָ׃

12 יִשְׂמַח ׀ הַר־צִיֹּון תָּגֵלְנָה בְּנֹות יְהוּדָה לְמַעַן מִשְׁפָּטֶיךָ׃


13 סֹבּוּ צִיֹּון וְהַקִּיפוּהָ סִפְרוּ מִגְדָּלֶיהָ׃

14 שִׁיתוּ לִבְּכֶם ׀ לְחֵילָה פַּסְּגוּ אַרְמְנֹותֶיהָ לְמַעַן תְּסַפְּרוּ לְדֹור אַחֲרֹון׃

15 כִּי זֶה ׀ אֱלֹהִים אֱלֹהֵינוּ עֹולָם וָעֶד הוּא יְנַהֲגֵנוּ עַל־מוּת׃

Datering av Salme 48[rediger | rediger kilde]

Forskere har observert at Salme 42-83 langt oftere bruker gudsnavnet Elohim Gud (אלהים) enn Jahve Herren (יהוה,) som Salme 1-41 foretrekker. Salme 14 / 53[1] og Salme 40:13-17 / 70[2] er samme tekst men med forskjellig gudsnavn. Dette har ført til at man har tenkt at en eldre og kortere versjon av Salme 3-41 og en tilsvarende versjon av 42-83 har eksistert uavhengig av hverandre før salmeboka ble redigert sammen.[3] Salme 48 tilhører følgelig det elohistiske psalteret (42-83.) Det er vanlig å regne Salme 90-150 som hovedsakelig yngre enn Salme 2-89 og det begrunnes med at første delen av salmeboka generelt er mer sammenhengende i dødehavsrullene,[4] og at det bare finnes seinhebraiske uttrykk i de siste delene av salmeboka.[5]

Det eldste kjente manuskriptet som kanskje er fra denne salmen er fra Qumran (ca. 200 f. Kr-70 e. Kr.) og benevnes med koden 4QPsj. Her står uttrykket «jordens konger» (מלכי ארץ), men dette finnes også i Salme 2:2 og 72:11.[6][7] Et overveiende flertall av forskere mener likevel disse tekstene opprinnelig er langt eldre. Uttrykket «Det ytterste nord» jarkte tsafon (ירכתי צפון) i Salme 48:3 tyder på at Jerusalem fremdeles sammenlignet seg med det kanaanittiske gudefjellet Safon (Mount Cassius)[8] som er nevnt i de ugaritiske skriftene fra ca. 1450-1200 f. Kr. Den tyske forskeren Konrad Schmid har vist hvordan Jeremia 6:22-26[9] bevisst henspiller på Salme 48:3, 7, 9a, 11-15. Hvis man går ut fra at Jeremiaboken er blitt til i etterkant av denne profetens virke, er en opprinnelig versjon av Salme 48 rimeligvis blitt til før det israelittiske eksilet til Babylon i 587 f. Kr.[10]

Sangerne[rediger | rediger kilde]

I introduksjonen kalles teksten en sang og en salme. Ut fra tekster som 2 Mosebok 15:12 og 21-22[11] der Moses og Mirjam skildres som sangledere, kan man slutte at en sang (shir) er en poetisk tekst som blir fremsagt eller sunget til en tone. Melodien trenger ikke å ligne på melodier som er populære i vår tid, men de kan ligne på andre musikalske former som f.eks. stev. Forøvrig er det ofte tale om musikkinstrumenter i Salmene, og fra flere av de samtidige assyriske veggrelieffene har man bilder av musikere som spiller harper, trommer, horn og sitarer.[12]

Et assyrisk relieff fra Ninive som viser et tog ledet av musikere. Ifølge Sankeribs prisme røvet assyrerkongen mange skatter fra kong Hiskia av Jerusalem i 701 f. Kr. Blant disse skattene var «...hans mannlige og kvinnelige musikere.»[13]

Det står i Salme 48:1 at teksten skal være «av» Korahs barn, men preposisjonen le (ל) kan både angi forfatter, bruker og hvem sangen er tilegnet. Salmene 42-49 (utenom Salme 43) og 84-88 (utenom Salme 86) er alle le Korahs barn. Man kan følgelig tale om to korahittsamlinger på i alt 11 salmer.

Navnet Korah nevnes et stort antall ganger i Det gamle testamente. Ett sted er Korah en etterkommer etter Esau – en edomittisk fyrste (1 Mosebok 36:5 og 14-16.)[14] Det nevnes en sønn av Levi som het Korah (2 Mosebok 6:21 og 24)[15] og i 4 Mosebok 16[16] skildres en levitt ved navn Korah som leder et opprør mot Moses og Aron – der han nekter for at Arons sønner skal få forrang fremfor de andre levittene.

Gud straffer Korah og hele hans familie ved å la jorden åpne seg og svelge dem levende ned i dødsriket. 250 av Korahs tjenere blir fortært av ild og 14 700 av israelsfolket hjemsøkes av pest på grunn av dette opprøret, og teksten konstaterer at Arons etterkommere skal være dem som tjenestegjør ved det aller helligste i tempelet, men Korahs barn skal tjenestegjøre ved porten. I 1 Krønikebok 6[17] skildres også Samuel som Korahitt, og hans barnebarn Heman er en av Davids tempelsangere. Ut fra dette kan man slutte at Korahslekten var en betydelig levittslekt som enkelte ganger kunne stå i opposisjon til Aronslekten – offerprestene ved tempelgudstjenesten i Jerusalem.

Man antar ut fra dette i hovedsak at korahittene var profesjonelle tempelsangere som virket i Jerusalem det meste av kongetiden (1020-587 f. Kr) – og som også var vel kjent i ettereksilsk tid (kronistens samtid ca. 300 f. Kr.)[18]

Faktisk historie, bearbeidet til kultisk rituale[rediger | rediger kilde]

Sangteksten er en lovsang eller hymne som retter seg mot stedet Sion. Teksten angir stedet Sion som Herrens sted (Salme 48:2;3;4;9,10;12;13 og 14). Teksten har følgelig vært brukt enten ved dette stedet, i forbindelse med pilegrimsferder til dette stedet eller når man senere har omtalt dette stedet. I sangernes bevissthet har dette stedet hatt en spesiell kraft – og på en særegen måte vært et sted der Gud bor; – et sted han beskytter, og et sted der han lar sin kraft komme til syne fra.

Når man i vers 9 legger vekt på at man på Sion har fått bekreftet det man før har hørt, så taler dette for at de tilreisende til Jerusalem her har fått erfare Guds kraft og Guds nærhet i denne byen. Teksten henviser til de opplevelsene israelittene har hatt i Jerusalem i forbindelse med festreisene. Sigmund Mowinckel mente at vers 9 var et bevis på at de kampscenene som skildres i vers 2-8 ble dramatisert i Jerusalem i forbindelse med festreisene i form av fektespill.[19] Senere har enkelte forskere som har omtalt disse tekstene ment at slike fektespill ikke nødvendigvis har vært en del av festen.[20] Det teksten beskriver er iallfall Jahves seier over både kosmiske og menneskelige fiender, men hvordan dette har vært dramatisert har vi ikke entydige kilder til.

Skildringen i vers 5-8[21] av hvordan jordens konger forsøker å angripe Sion, kan sees i lys av historiske hendelser, som beretningen i 2 Kongebok 19[22] om en hendelse i 701 f. Kr. da assyrerkongen Sankeribs hær beleiret Jerusalem. Denne beleiringen ble avbrutt uten at Jerusalem ble inntatt, og ifølge den legendepregede gammeltestamentlige overleveringen slo Gud selv ihjel 185 000 av de assyriske soldatene.[23] 2 Kongebok 18:13-16[24] gir sammen med Sankeribs prisme trolig et mer historisk riktig bilde. Her ble beleiringen avbrutt fordi assyrerkongen fikk beskjed om et opprør i Mesopotamia. Men overleveringen utviklet seg i stadig mer fantastisk retning, påvirket av tekster som Salme 48.

Man kan gjerne si at den opprinnelige skapelse av verden gjenoppleves hvert år i kultfesten – så nyskapelse og skapelse feires sammen.[25] Gud seirer over kaosmaktene ved «å gjøre verden fast» på havstrømmene (Salme 24:2; Salme 33:7.)[26] Man ser dette uttrykket også her i Salme 48 vers 9 – at Gud gjør Jerusalem fast. Gud spenner en målesnor over urkaoset, og lager en vei gjennom verden når han skaper. I salmenes språk er det dette Gud gjør når han skaper – når han bringer orden og rettferdighet inn i verden.

Sion verdens sentrum[rediger | rediger kilde]

Ifølge Samuelsbøkene hadde Jerusalem allerede i førisraelittisk tid status som kultsted for Den høyeste Gud ´el eljon (אל עליון) (1 Mosebok 14:18-20.)[27] Jerusalem tilhørte da jebusittene, og ble ikke inntatt av israelittene før Davids tid. David tok heller ikke Jerusalem før han hadde vært konge i Israel i 7 år (2 Samuelsbok 5:1-3.)[28] og da David så kom for å innta byen, trodde også jebusittene at byen var uinntakelig – herav uttrykket «David kommer aldri inn her: Blinde og lamme skal drive deg bort...» (2 Sam 5:6). Dette tyder på at sionsteologien – forestillingen om Jerusalem som uinntakelig fordi Gud bodde i denne byen fantes allerede før israelittene inntok byen. Det vil si at en gudstjeneste som inneholder et kultisk drama der den høyeste Gud (´el eljon) beskytter Jerusalem fra fiendene trolig er blitt spilt her allerede i førisraelittisk tid.

Bare i vers 2-3 nevnes byen Jerusalem på fem måter. Byen kalles:

  1. Guds stad,
  2. hans hellige berg,
  3. det ytterste Norden,
  4. Sions berg,
  5. den store konges stad.

Det ytterste Norden er en spesiell betegnelse. For det første ligger ikke sionfjellet nord for byen Jerusalem, men sør for byen. For det andre ligger heller ikke Jerusalem nord i Israel. Men begrepet «nord» (safon) er et hellig fjell i kanaaneisk religion.[29] Termen (safon) betyr ikke himmelretningen nord, men «gudsfjellet». Når man så tar med det superlative adjektivet «ytterst», så må dette tyde noe sånt som – det viktigste, største eller sanneste av gudefjellene. Sions berg sammenlignes altså her med det kanaaneiske fjellet Safon (mt. Cassius) og Sion fremstår som det viktigste av de to.

Et trestikk fra Magdeburg, 1581 hvor Jerusalem presenteres som verdens sentrum, og som legger kontinentene Europa, Asia og Afrika som et trekløver rundt

I teksten hevdes det at Sion er en glede for «all jorden.» Elementer i Det gamle testamente tyder på at israelittene så på Jerusalem som verdens sentrum. Fra Sion strømmet det en vannkilde (Jf. også 2 Sam 5:8), og nettopp denne kilden ble symbolsk sett på som det stedet verdens liv og rettferdighet hadde sitt utspring. En av de fire elvene i paradiset hadde navnet Gihon. (1 Mosebok 2:13)[30]

Man kan si at man i den israelittiske kult tenkte seg at paradiset fremdeles eksisterte i det helligste av tempelet – og derfra strømmet Edens vannkilder ut.[31] Orden og rett er i den hebraiske bevissthet en forutsetning for liv. Dette vannet fra Sion representerer orden og rett – og liv, og at dette vannet renner fra Sion er en forutsetning for liv og rettferdighet, ikke bare for Israel, men for alle folkeslag.

Enkelte forskere har ment å tolke salmens tydelige firedeling (A.) som en teologisk geografi i forhold til de fire himmelretninger – nord (v3), øst (v8), sør (v11) og vest (v14). Sion er så verdens sentrum, og salmen uttrykker dette ved å henvende seg mot de fire himmelretningene. Siden det bare er nord og øst som uttrykkelig er nevnt i teksten, og siden det finnes en bestemt grunn til at nord nevnes (Se ovenfor – Safon som gudeberget), virker forestillingen om Salme 48 som en teologisk geografi som noe søkt.[32] Men tanken om at Sion er verdens sentrum stemmer både med samtidens og med senere tiders syn på dette stedet.

Jahve som seirer over fiender[rediger | rediger kilde]

I jødedommens kultiske drama skaper Gud kosmos i kaos. Gud skaper orden i ville vannmasser og i en verden hvor man lett kan komme i fiendtlige kongers og makters vold. Israelittene blir gjennom teksten oppfordret til å heller stole på Gud, enn på menneskelig kraft. Når det berettes om de mektige Tarsisskip, så hevder de fleste av kommentarene at dette var fønikiske skip som seilte helt til Tartessos i Spania,[33] og at disse fremstod for samtiden som det ypperste av menneskelig overmot. Disse store skipene kan for den israelittiske sanger på mange måter sammenlignes med tårnet i Babel (1 Mosebok 11)[34] - et forsøk av mennesker på å kontrollere elementene, og som et forsøk på å styre Gud.

Vinden fra øst – den sterke ørkenvinden er Guds redskap når han knuser det menneskelige overmot – som får fønikerne til å bygge slike enorme farkoster, på samme måte som når Gud stiger ned på Babels tårn og skiller de menneskelige språk fra hverandre (1 Mos 11) eller når han slår de jordiske kongene med skrekk (v6-7). Det er Guds dommer (v10), Guds rettferdighet (v11) og Guds miskunn (v12) som er de tre trekk ved Gud som fremlegges i salmen.

Korahittene og pilegrimene og andre samtidige mennesker frykter nettopp disse typer av kaoskrefter. – De frykter at naturkreftene skal ødelegge avlingen så de må sulte, at mennesker med makt tar fra dem liv og eiendom – eller at fiendtlige riker går til angrep på Israel. Nettopp mot slike ting er det Gud kjemper, og nettopp slike krefter er det han seirer over i det kultiske drama som pilegrimene har opplevd på Sion. De har opplevd at Gud har rammet kaoshavet med sine dommer, at han ved sin rettferdighet har dannet nye levevilkår for folket, og at han på den måten har vist sin miskunn. Judas døtre jubler over Guds rettferdighet fordi Gud ved den har gitt dem håp om en fremtid.

Salmens mystiske avslutning – om at Gud leder «ut over døden» (`al mot) kan i dette perspektivet tolkes som at når Gud seirer over kaoskreftene, så fører han mennesket over døden, eller redder pilegrimen fra døden.[35] Det kan også bety at Gud fører israelitten mot døden eller til døden. Helmer Ringren hevder at dette `al mot ikke passer inn i resten av salmen, og at det derfor må ses på som en melodiangivelse som skal komme før starten av salme 49.[36] Dette styrkes særlig av hvordan `almot finnes som melodiangivelser i andre salmer (Salme 9:1; 46:1 og 1 Krønikebok 15:20.)[37]

Et prosesjonstog?[rediger | rediger kilde]

Den gamle mur i Jerusalem. I Salme 48:14 oppfordres det til å se på murene og tårnene.

Fra vers 13 av oppfordres pilegrimene til å vandre rundt bymuren. Det kan tenkes ulike forståelsesmodeller for hva dette innebærer.

  1. en oppfordring til pilegrimene om å selv iaktta Guds kraft i borgtårnene rundt byen
  2. en innledning til en prosesjon der man faktisk går rundt Jerusalem[38]
  3. eller at hele salmen – gjerne gjentatte ganger – synges imens man vandrer i prosesjon rundt byen?

Det finnes et stort antall eksempler på at det eksisterer eller har eksistert slike prosesjonstog i ulike kulturer og i ulike tider. En slik prosesjonsmarsj skildres også i Salme 68:25-26 og mer implisitt i 2 Samuelsbok 6:15; 4 Mosebok 10:33-36. Enkelte andre steder skildres også prosesjoner rundt byer (Nehemja 12:31ff; Josva 6:1-20).[39]

Mowinckel hevder at slike vandringer rundt bymurer opprinnelig var ment som seremonier som skulle gjøre bymurene sterkere – ved å overføre kultusens helliggjørende kraft til murene.[40] Dette magiske aspektet synes likevel ikke å være det primære i Salme 48. Her legges vekten på at man skal se murenes styrke og uinntakelighet – slik at man kan fortelle kommende generasjoner om den (v14).

Salmens virkningshistorie og aktuelle betydning[rediger | rediger kilde]

Også i tiden etter eksilet i Babylon anså jødene Jerusalem som verdens sentrum. Da Deutero-Jesaja kalte folket tilbake fra Babylon, var det fordi Sion er deres rette hjemsted – fordi dette er byen til deres Gud (Jesaja 40:1-11[41] og dette fremstilles akkurat som et festtog (Jesaja 35:8; 40:3-4.)[42] I kongetiden ble Jerusalem sett på som verdens sentrum, og om man leser Josefus’ beretninger om Jerusalems fall i år 70 e. Kr, så ser man at forestillingen om Guds vern av byen fremdeles er sterk.[43]

I gammeltestamentlig tid var det en vanlig forestilling i Israel og dets omverden at når et land ble overvunnet og dets kultsted revet, så var den aktuelle guden var overvunnet. Israelittene derimot så Jerusalems fall i 587 f. Kr. i lys av profetenes budskap. Derfor tolket de fallet som Guds straffedom (Jesaja 40:2,)[44] og de ventet at Gud også skulle være med dem i en oppreisingstid. På en slik måte har grupperinger innen jødedommen – sionistbevegelsen - ventet på en gjenreisningstid for Israel helt opp til vår tid. Opprettelsen av staten Israel i 1948 er blitt sett på som et ledd i denne gjenreisingstiden.

For den kristne kirke har Jesus uttrykkelig avvist forestillingen om at et bestemt sted på jorden skal være Guds bolig; tilbedelse skal ikke skje i Jerusalem eller på Garisim, men «i Ånd og sannhet» (Johannes 4:23.)[45] Samtidig synes sionstanken å ha betydning for den lukanske misjonsteologi, der evangeliet starter sin vandring fra tempelet i Jerusalem og brer seg utover verden (Apostelgjerningene 1:8.)[46] Man kan også si at den romersk-katolske kirken har overført elementer fra denne stedsteologien til byen Roma – på samme måte som israelittene her i Salme 48 overførte sentrumsbetydningen fra Safonfjellet til Jerusalem.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Salme 14 Arkivert 20. oktober 2007 hos Wayback Machine. / 53 Arkivert 20. oktober 2007 hos Wayback Machine..
  2. ^ Salme 40:13-17 Arkivert 18. oktober 2007 hos Wayback Machine. / 70 Arkivert 18. oktober 2007 hos Wayback Machine..
  3. ^ Om det elohistiske Psalteret, se f. eks. Kraus, Hans Joachim «Psalmen 1-59», Neukirchener Verlag 1978 s. XIII-XVI.
  4. ^ Flint, Peter «The Dead Sea Scrolls and the Book of Psalms», Koninkljike Brill, Leiden s. 168-169.
  5. ^ Gottlieb, Isaac B. Review of Hurvitz, Avi «Wisdom Language in the Psalter», The Jewish Quarterly Review, New Series, Vol. 84, No. 2/3 (Oct., 1993 - Jan., 1994), pp. 319-320.
  6. ^ Salme 2:2 Arkivert 19. oktober 2007 hos Wayback Machine.; 72:11 Arkivert 19. oktober 2007 hos Wayback Machine..
  7. ^ Flint, Peter «The Dead Sea Scrolls and the Book of Psalms», Koninkljike Brill, Leiden s. 90.
  8. ^ Både det hebraiske og det arabiske navnet transkriberes på ulike måter: Safon, Tsafon, Zafon, Zephon; Jebel Aqra, dschebel el-akra; Mount Cassius (engelsk), mons Casius (fransk). For en behandling av geografien se Kraus, Hans-Joachim. Psalmen 1-59. Vol. 1. 5th ed. Biblischer Kommentar 15. Neukirchener-Vluyn: Neukirchener Verlag, 1978 Exkurs 5 s. 343.
  9. ^ Jeremia 6:22-26[død lenke]
  10. ^ Müller, Reinhard. “Jahwe als Wettergott: Studien zur althebräischen Kultlyrik anhand ausgewählter Psalmen.” de Gruyter, 2008 s. 183.
  11. ^ 2 Mosebok 15:1-2 og 21-22[død lenke].
  12. ^ En komplett liste over instrumenter i Salmenes bok er:
    • Lyre (kinnor): Salme 33:2; 49:5; 137:2.
    • Harpe (nebel): Salme 33:2; 57:9; 81:3; 150:3.
    • Strengeinstrument (n'gina): Salme 77:7; 46:1; 55:1; 56:1; (men): Salme 45:9; 150:4; (gittit): Salme 3:1; 81:1; 84:1.
    • Handtromme (top): Salme 81:3; 149:3; 150:4.
    • Bekken (sils'lim): Salme 150:5.
    • Langfløyte: ('ugab): Salme 150:4.
    • Horn (sopar): Salme 47:6; 81:4; 98:6; 150:3.
    • Trompet (h'sos'ra): Salme 98:6.
    Seybold, Klaus Einleitung in die Psalmen, W. Kohlhammer 1986 s. 77.
  13. ^ Bible-history.com – Sennacherib's Hexagonal Prism (engelsk) Besøkt 22. mars 2009
  14. ^ 1 Mosebok 36:5 og 14-16[død lenke].
  15. ^ 2 Mosebok 6:21 og 24[død lenke].
  16. ^ 4 Mosebok 16[død lenke].
  17. ^ 1 Krønikebok 6[død lenke].
  18. ^ Mowinckel, Sigmund «Offersang og Sangoffer», Aschehoug, Oslo 1951 s. 357-358 og 463.
  19. ^ Mowinckel, Sigmund «Offersang og Sangoffer», Aschehoug, Oslo 1951 s. 97.
  20. ^ Toorn, Karel van der «The Babylonian New Year Festival: New Insights from the Cuneiform Texts and Their Bearing on Old Testament Study.» In Congress Volume: Leuven, 1989, 331-44. Leiden, New York, Cologne: Brill, 1991 s. 343.
  21. ^ En beretning om en slik sammensvergelse blant jordens konger finnes også i Salme 2:6ff
  22. ^ 2 Kongebok 19[død lenke].
  23. ^ Mowinckel, Sigmund «De tidligere profeter», Aschehoug 1935 s. 419-422. Selve denne beretningen synes å ha tre lag. Det første – (2 Kongebok 18:13-16 Arkivert 22. oktober 2007 hos Wayback Machine.) hevder at Hiskia måtte betale en større skatt for å slippe at assyrerkongen okkuperte byen. Den andre – (2. Kongebok 18:17-19:9) hevder at assyrerkongen forlot Jerusalem fordi Tirhaka, kongen av Nubia, ville gå til angrep på ham. Den tredje versjonen (2. Kongebok 19:10-37) fremstiller hendelsen i legendarisk preg, der Guds engel slår ihjel 185000 mann – en hendelse som kan ligne på Salme 48:5-8[død lenke].
    En kritisk forsker som kjenner Sankeribs og Tirhakas egne arkiver vet at Tirhaka først ble konge over Nubia i 688 f. Kr., men at han kan ha vært general i en etiopiske hæren allerede tidligere, men denne hæren hadde allerede Sankerib slått før beleiringen av Jerusalem. Derfor er det mest sannsynlig at det var meldingene om Bel-Ibnis opprør i Babylonia i 702-701 f. Kr. som fikk Sankerib til å akseptere Hiskias tilbud om å slippe fri mot å betale bytte, og til å bryte beleiringen. Den tredje versjonen av beretningen har i så fall sitt opphav i kultopplevelser som den som skildres i Salme 48, og er uten røtter i historiske realiteter.
  24. ^ 2 Kongkongebok 18:13-16 Arkivert 22. oktober 2007 hos Wayback Machine.
  25. ^ Hermann Gunkel «Schöpfung und Chaos», Vanderhoeck und Ruprecht 1895 s. 114ff hevder at Israels kultusdrama er en bearbeidelse av eldre polyteistiske versjoner av lignende drama fra de ledende kulturnasjoner i området. Det finnes fønikiske, greske, indiske og babylonske paralleller til de israelittiske skapelsesdrama.
  26. ^ Salme 24:2[død lenke]; Salme 33:7 Arkivert 18. oktober 2007 hos Wayback Machine..
  27. ^ 1 Mosebok 14:18[død lenke].
  28. ^ (2 Samuelsbok 5:1-3[død lenke].
  29. ^ Dahood, Mitchell «Psalm 1-50», Anchor Bible vol 16 s. 289
  30. ^ 1 Mosebok 2:13[død lenke]
  31. ^ Kraus, Hans Joachim «Psalmen 1-59», Neukirkchen Verlag 1978 s. 512
  32. ^ Kraus, Hans Joachim «Psalmen 1-59», Neukirchener Verlag 1978 s. 510
  33. ^ Dahood, Mitchell «Psalms 1-50», Anchor Bible vol 16 s. 291f.
    Ifølge Dahood var Tartessos i Spania et sted der man utvant metaller. Begrepet Tashish-skip kan også ganske enkelt bety et metallfraktende skip – siden metallene har navn etter Tartessos – evt. kan skipene ha vært laget i Tartessos. Den tradisjonelle tolkning – at det er fønikiske skip som seilte til Spania synes å være det som gir best mening. I Esekiel 29:25-36[død lenke] utbroderes motivet med Tarsis-skipet fra Tyrus som Jahve ødelegger.
  34. ^ 1. Mosebok 11[død lenke]
  35. ^ Denne tolkningen kan finnes i Mowinckel, Sigmund Offersang og Sangoffer, H. Aschehoug og Co. 1955 s. 178
  36. ^ Ringren, Helmer «Psaltaren», EFS-förlaget 1994 s. 293
  37. ^ Salme 9 Arkivert 20. oktober 2007 hos Wayback Machine.; 46 Arkivert 20. oktober 2007 hos Wayback Machine. og 1 Krønikebok 15:20 Arkivert 10. mars 2005 hos Wayback Machine..
  38. ^ Mowinckel, Sigmund Skriftene 1. del, 1955 s. 111 hevder nokså kategorisk at denne salmen er innledningen til et prosesjonstog.
  39. ^ Salme 68:25-26[død lenke]; 2 Samuelsbok 6:15[død lenke]; 4 Mosebok 10:33-36[død lenke]; Nehemja 12:31ff[død lenke]; Josva 6:1-20[død lenke].
  40. ^ Mowinckel, Sigmund «Skriftene 1. del», 1955 s. 111
  41. ^ Jesaja 40:1-11[død lenke].
  42. ^ Jesaja 35:8 Arkivert 17. oktober 2007 hos Wayback Machine.; 40:3-4 Arkivert 16. oktober 2007 hos Wayback Machine. 40:3-4.
  43. ^ F. eks. Flavius Josefus: Jødenes kriger – 5:1:3
  44. ^ Jesaja 40:2 Arkivert 17. oktober 2007 hos Wayback Machine..
  45. ^ Johannes 4:23[død lenke].
  46. ^ Apostelgjerningene 1:8[død lenke].

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beecher, Willis J «Korah» og «Korahites» I: International Bible Encyclopedia.
  • Dahood, Mitchell Psalm 1-50, Anchor Bible vol 16, Doubleday and Company 1965. ISBN 0-385-00607-1
  • Flint, Peter The Dead Sea Scrolls and the Book of Psalms, Koninkljike Brill, Leiden 1997. ISBN 90-04-10341-4
  • Flavius Josefus: Jødenes kriger, bok 5.
  • Gottlieb, Isaac B. Review of Hurvitz, Avi «Wisdom Language in the Psalter», The Jewish Quarterly Review, New Series, Vol. 84, No. 2/3 (Oct., 1993 – Jan., 1994), pp. 319-320
  • Gunkel, Hermann Schöpfung und Chaos, Vanderhoeck und Ruprecht 1895.
  • Kraus, Hans Joachim Psalmen 1-59, Neukirchener Verlag 1978.
  • Müller, Reinhard. Jahwe als Wettergott: Studien zur althebräischen Kultlyrik anhand ausgewählter Psalmen. de Gruyter, 2008. ISBN 9783110207316
  • Mowinckel, Sigmund De tidligere profeter, Aschehoug 1935.
  • Mowinckel, Sigmund Skriftene; 1. del, Aschehoug 1955.
  • Ringren, Helmer Psaltaren 42-89, EFS-förlaget 1994. ISBN 91-7085-090-9
  • Toorn, Karel van der. “The Babylonian New Year Festival: New Insights from the Cuneiform Texts and Their Bearing on Old Testament Study.” i Congress Volume: Leuven, 1989, 331-44. Leiden, New York, Cologne: Brill, 1991.