Sionsalmene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Sionsalmene er en betegnelse som er blitt brukt for å kategorisere noen av salmene i Salmenes bok i Det gamle testamentet i Bibelen. Disse salmene har som fellestrekk at de feirer stedet Sions særstilling. De salmene som klart regnes som sionssalmer er Salme 46, 48 og 87, men det er flere andre salmer[1] og tekster i andre bøker som har elementer av dette i seg[2]

Stedet Sion[rediger | rediger kilde]

Stedet Sion har blitt benyttet om tre forskjellige steder i Jerusalem. Kong David inntok ifølge 2 Samuelsbok 5:6-8 Sionsborgen som på den tiden var jebusittisk, og som ligger hvor den arabiske landsbyen Silvan ligger i dag. Senere bygde kong Salomo tempelet på et høydedrag noen hundre meter lenger nord hvor nå Klippemoskeen ligger – og da ble dette tempelet kalt Sion. I bysantinsk tid (379-640 e. Kr.) tenkte de kristne at et område lenger vest i Jerusalem, også kalt Mount Sion hvor man mente at disiplene spiste påskemåltidet. Men ofte regnes også Sion å være synonym for Jerusalem.

Forestillinger knyttet til stedet Sion[rediger | rediger kilde]

Sion var for en del av forfatterne i Det gamle testamentet som en magnet for teologiske forestillinger, men det er ikke de samme forestillingene man møter i tekster fra ulike perioder.

Et mosaikkart over Jerusalem fra det sjette århundre e. Kr. funnet under et gulv i St. Georgkirken i Madaba, Jordan

Overnaturlig beskyttelse[rediger | rediger kilde]

Sion ble regnet for å være under overnaturlig beskyttelse, og dette synes å være en tanke som stammer fra perioden før David inntok stedet. I 2 Samuelsbok 5:6-7 står det «Kongen og mennene hans drog nå til Jerusalem, mot jebusittene som bodde der i landet. Men de sa til David: 'Her kommer du aldri inn! Selv blinde og lamme kan drive deg bort.' Med det mente de at der kom David aldri inn. Men David tok likevel Sion-borgen, som nå er Davids-byen.» Dette sitatet synes å bety at stedet skulle stå under overnaturlig beskyttelse, men historikerens skildring av dette synes ironisk.

Denne tanken om Sions overnaturlige beskyttelse ble overtatt av israelittene, og kommer særlig til uttrykk i Sionssalmene. Salme 48:4-6 lyder «Gud er i byens borger, kjent som et trygt vern. Se, kongene slo seg sammen, i fylking drog de fram. Men da de så opp, ble de slått av skrekk og rømte i all hast.» Lignende tanker finner man også i Salme 46:5-8 og 76:3-4. I Jesaja 36-37 og 2 Kongebok 18-19 beskrives det hvordan Israel ble angrepet av assyrerkongen Sankerib, og i et av lagene i denne teksten beskrives det hvordan Herren slo ihjel 185000 assyrere. Denne fortellingen er farget av Sionsteologien.

Det er flere av forfatterne i Det gamle testamentet selv som er skeptisk til disse forestillingene. Både forfatteren av 2 Samuelsbok 5 og profeten Jeremia uttrykker seg ironisk om dette. I Jeremia 4:30-31 finner vi hvordan Sions døtre pynter seg, for så å falle i hender på mordere. I Amos 6:1 står det: «Ve dem som sitter trygge på Sion», underforstått at denne tryggheten er falsk.

Det synes heller ikke som om Jerusalem var den eneste byen som hadde knyttet til seg forestillinger om overnaturlig beskyttelse i antikken. I Salme 48:3 beskrives Sion som en bedre versjon av Safon-fjellet i Kaanaan og i Salme 68:16-17 «Et gudefjell er Basan-fjellet, Basan-fjellet med de mange tinder. Fjelltopper, hvorfor ser dere skjevt til fjellet som Gud har valgt seg til bolig, der Herren vil bo til evig tid?» I begge disse tekstene beskrives andre steder enn Jerusalem som overnaturlig beskyttet sted.

Stedet Herren har utvalgt som bolig for sitt navn[rediger | rediger kilde]

Noen av forfatterne i Det gamle testamentet er opptatt av Jerusalem som «det stedet Herren deres Gud velger ut til bolig for sitt navn.» (5 Mosebok 12:11, 21; 14:23; 16:2, 6, 11; 26:2. Hoveddelen av 5 Mosebok er en tale av Moses som han ifølge teksten holdt før de inntok landet. Det er naturlig å tenke at stedet som refereres til er Jerusalem, men enkelte forskere har ment at stedet som opprinnelig disse tekstene omhandlet var Sjilo.[3] Særlig teksten i Jeremia 7:12 tyder på dette: «Gå bare til mitt hellige sted i Sjilo, hvor jeg lot mitt navn bo i den første tiden, og se hva jeg gjorde med det på grunn av ondskapen hos mitt folk, Israel». Det synes altså som denne navnteologien opprinnelig var knyttet til et annet sted enn Jerusalem. I Sjilo stod paktkisten, som var et viktig relikvie som det var knyttet store overnaturlige krefter til (Se f. eks. 1 Samuelsbok 4-6). I 2 Samuelsbok kapittel 6 står det om hvordan David førte paktkisten fra Sjilo til Jerusalem, for å overføre helgekraften fra Sjilo til Jerusalem.

Stedet for Davids ætt[rediger | rediger kilde]

Davidsdynastiet er også i flere av de gammeltestamentlige tekstene gitt overnaturlige egenskaper, og dette dynastiet er er blitt innsatt på Sion til å herske over folket. En tekst som særlig lager en sammenheng mellom byen og dynastiet er Salme 132:

Sitat

Herren har sverget David en ed, et pålitelig ord, som han ikke går fra: «Menn som er av din ætt, vil jeg sette på din trone. Hvis dine sønner holder min pakt og den lov som jeg vil lære dem, så skal også deres sønner for alltid sitte på din trone.» For Herren har utvalgt Sion, som han vil ha til bolig: «Dette skal være mitt hvilested for alltid, her vil jeg bo, det er mitt ønske. Maten på Sion vil jeg velsigne, og de fattige vil jeg mette med brød. Sions prester kler jeg med frelse, og de fromme skal rope av fryd. Der lar jeg Davids-ætten få makt, jeg gjør en lampe i stand for min salvede. Hans fiender vil jeg kle med skam,

men på hans hode skal kronen stråle.»
Sitat
– Salme 132:11-18

Lignende tanker finner man også i Salme 2, 89 og 110, og i 2 Samuelsbok kapittel 7.

Verdens sentrum som alle folkeslag skal komme til for å lære Herrens lov[rediger | rediger kilde]

Et trestikk fra Magdeburg, 1581 hvor Jerusalem presenteres som verdens sentrum, og som legger kontinentene Europa, Asia og Afrika som et trekløver rundt

Forestillingen om at alle folkeslag skal komme til Sion for å lære Herrens lov dukker først opp i de senere tekster i Det gamle testamentet. De mest kjente av disse tekstene er Jesaja 2 og Mika 4 som ligner hverandre:

Sitat

I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå grunnfestet høyt over alle fjell og løfte seg opp over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk drar av sted og sier: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!» For Herrens lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal skifte rett mellom folkeslag, felle dom for mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk

og ikke lenger lære å føre krig.
Sitat
– Jesaja 2:2-4

Denne tanken kan man også finne flere andre steder i Det gamle testamentet som i Salme 22:29; 66:8 og 98:3. Denne forestillingen om Sion som verdens senter, og som valfartssted for alle folkeslag utgjør den siste stasjon i utviklingen av sionsmotivene. Det finnes ikke i noen av de typiske sionssalmene, men danner en forlengelse av disse.

Sionmotivenes videre historie[rediger | rediger kilde]

Grupperinger innen jødedommensionistbevegelsen - har ventet på en gjenreisningstid for Israel helt opp til vår tid. Opprettelsen av staten Israel i 1948 er blitt sett på som et ledd i denne gjenrisningstiden, og sionsmotivene i Salmene og ellers i Det gamle testamente har vært fremtredende i denne bevegelsens selvforståelse. For den kristne kirke har Jesus uttrykkelig avvist forestillingen om at et bestemt sted på jorden skal være Guds bolig, men tilbedelse skal skje «i Ånd og sannhet» (Johannes 4:23). Samtidig synes sionstanken å ha betydning for den lukanske misjonsteologi, der evangeliet nettopp starter sin vandring fra tempelet i Jerusalem og brer seg utover verden (Apostlenes Gjerninger 1:8). Man kan også gjerne si at den romersk-katolske kirken har overført elementer fra denne teologien til byen Roma – på samme måte som israelittene overtok mange av forestillingene knyttet til Sion fra andre helligsteder.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Magnar Kartveit, «Sionssalmar - Salme 46» i Magnar Kartveit (red.), Det gamle testamentet. Analyse av tekstar i utval 2. utg., Det Norske Samlaget, Oslo, 2000, s. 361-364
  • Toorn, Karel van der: Family religion in Babylonia, Syria and Israel: continuity and change in the forms of religious life. (Leiden: Brill, 1996).

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bibeltekster som særlig kan nevnes i tillegg til Salme 46, 48 og 87 er 76, 84, 122, 126 og delvis Salme 132. Magnar Kartveit (red.), Det gamle testamentet. Analyse av tekstar i utval 2. utg., Det Norske Samlaget, Oslo, 2000, s. 361-364.
  2. ^ Her kan særlig nevnes Jesaja 2 Arkivert 17. oktober 2007 hos Wayback Machine. og Mika 4 Arkivert 18. februar 2007 hos Wayback Machine..
  3. ^ Toorn, Karel van der, «Family religion in Babylonia, Syria and Israel: continuity and change in the forms of religious life.» (Leiden: Brill, 1996) Kapittel 10 note 39.