Salme 102

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Salme 102 er en salme i Salmenes bok i Bibelen. Salmen er blitt karakterisert som en selsom, monstruøs oppbygning hvor to forskjellige salmer er blitt rørt sammen i samme tekst.[1] Det finnes monenter av individuell klage (vers 2-12, 24-25), hymniske deler (vers 13, 26-28) og profetutsagn (14-23, 29). Dette gjør salmen uryddig og lite sammenhengende, og gjør at man opplever den som en samling av eldre tekster som er skrevet sammen uten en egentlig plan.

Teksten[rediger | rediger kilde]

Salme 102 NO 1978/85
1 Bønn til bruk for en lidende, når han er kraftløs og klager sin nød for Herren.

2 Herre, hør min bønn,
la mitt rop nå fram til deg!
3 Skjul ikke ditt ansikt for meg
den dagen jeg er i nød!
Vend ditt øre til meg,
skynd deg og svar når jeg roper!
4 For mine dager svinner som røk,
mine lemmer brenner som ild.
5 Mitt hjerte er slått og visnet som gress,
for jeg har glemt å spise mitt brød.
6 Jeg sukker og stønner,
jeg er bare skinn og ben.
7 Jeg ligner pelikanen i ødemarken,
er blitt som uglen på øde steder.
8 Jeg ligger våken,
jeg er som en enslig fugl på taket.
9 Mine fiender håner meg hele dagen;
de som gjør narr av meg,
bruker mitt navn til å forbanne.
10 Jeg må spise aske som brød,
jeg blander min drikk med tårer,
11 fordi du er vred og harm på meg;
du har jo grepet meg og slengt meg bort.
12 Min dag heller,
skyggen blir lang,
jeg visner bort som gress.

13 Men du, Herre, troner til evig tid,
ditt minne varer fra slekt til slekt.
14 Du vil reise deg
og være barmhjertig mot Sion;
for nå er timen kommet,
tiden da du vil vise din nåde.
15 Dine tjenere elsker steinene på Sion
og ynkes over grushaugene.
16 Folkeslag skal frykte Herrens navn,
alle jordens konger din herlighet.
17 For Herren vil bygge Sion opp igjen
og vise seg i sin herlighet.
18 Han hører på de elendiges bønn
og ringeakter dem ikke.
19 Dette er skrevet for kommende slekter,
et nyskapt folk skal prise Herren.

20 For Herren ser ned fra sin hellige høysal,
fra himmelen skuer han ned på jorden.
21 Han vil lytte til fangenes sukk
og løslate dem som er viet til døden.
22 Så skal Herrens navn forkynnes på Sion,
hans lov og pris i Jerusalem,
23 når folkeslag og kongeriker
samler seg for å tjene Herren.
24 Han har svekket min kraft på veien
og forkortet mine dager.
25 Jeg ber: Min Gud, ta meg ikke bort
midt i min levetid!

Fra slekt til slekt er dine år.
26 Du grunnla jorden i gammel tid,
himmelen er et verk av dine hender.
27 De skal gå til grunne, men du forblir.
De skal alle eldes som en kledning,
du skifter dem ut som klær.
De skiftes ut,
28 men du er den samme,
dine år tar aldri slutt.
29 Dine tjeneres barn får bo i fred,
deres ætt skal bestå for ditt åsyn.

1 תְּפִלָּה לְעָנִי כִֽי־יַעֲטֹף וְלִפְנֵי יְהוָה יִשְׁפֹּךְ שִׂיחֹֽו׃

2 יְהוָה שִׁמְעָה תְפִלָּתִי וְשַׁוְעָתִי אֵלֶיךָ תָבֹֽוא׃

3 אַל־תַּסְתֵּר פָּנֶיךָ ׀ מִמֶּנִּי בְּיֹום צַר לִי הַטֵּֽה־אֵלַי אָזְנֶךָ בְּיֹום אֶקְרָא מַהֵר עֲנֵֽנִי׃

4 כִּֽי־כָלוּ בְעָשָׁן יָמָי וְעַצְמֹותַי כְּמֹו־קֵד נִחָֽרוּ׃

5 הוּכָּֽה־כָעֵשֶׂב וַיִּבַשׁ לִבִּי כִּֽי־שָׁכַחְתִּי מֵאֲכֹל לַחְמִֽי׃

6 מִקֹּול אַנְחָתִי דָּבְקָה עַצְמִי לִבְשָׂרִֽי׃

7 דָּמִיתִי לִקְאַת מִדְבָּר הָיִיתִי כְּכֹוס חֳרָבֹֽות׃

8 שָׁקַדְתִּי וָאֶֽהְיֶה כְּצִפֹּור בֹּודֵד עַל־גָּֽג׃

9 כָּל־הַיֹּום חֵרְפוּנִי אֹויְבָי מְהֹולָלַי בִּי נִשְׁבָּֽעוּ׃

10 כִּי־אֵפֶר כַּלֶּחֶם אָכָלְתִּי וְשִׁקֻּוַי בִּבְכִי מָסָֽכְתִּי׃

11 מִפְּנֵֽי־זַֽעַמְךָ וְקִצְפֶּךָ כִּי נְשָׂאתַנִי וַתַּשְׁלִיכֵֽנִי׃

12 יָמַי כְּצֵל נָטוּי וַאֲנִי כָּעֵשֶׂב אִיבָֽשׁ׃

13 וְאַתָּה יְהוָה לְעֹולָם תֵּשֵׁב וְזִכְרְךָ לְדֹר וָדֹֽר׃

14 אַתָּה תָקוּם תְּרַחֵם צִיֹּון כִּי־עֵת לְחֶֽנְנָהּ כִּי־בָא מֹועֵֽד׃

15 כִּֽי־רָצוּ עֲבָדֶיךָ אֶת־אֲבָנֶיהָ וְֽאֶת־עֲפָרָהּ יְחֹנֵֽנוּ׃

16 וְיִֽירְאוּ גֹויִם אֶת־שֵׁם יְהוָה וְֽכָל־מַלְכֵי הָאָרֶץ אֶת־כְּבֹודֶֽךָ׃

17 כִּֽי־בָנָה יְהוָה צִיֹּון נִרְאָה בִּכְבֹודֹֽו׃

18 פָּנָה אֶל־תְּפִלַּת הָעַרְעָר וְלֹֽא־בָזָה אֶת־תְּפִלָּתָֽם׃

19 תִּכָּתֶב זֹאת לְדֹור אַחֲרֹון וְעַם נִבְרָא יְהַלֶּל־יָֽהּ׃

20 כִּֽי־הִשְׁקִיף מִמְּרֹום קָדְשֹׁו יְהוָה מִשָּׁמַיִם אֶל־אֶרֶץ הִבִּֽיט׃

21 לִשְׁמֹעַ אֶנְקַת אָסִיר לְפַתֵּחַ בְּנֵי תְמוּתָֽה׃

22 לְסַפֵּר בְּצִיֹּון שֵׁם יְהוָה וּתְהִלָּתֹו בִּירוּשָׁלִָֽם׃

23 בְּהִקָּבֵץ עַמִּים יַחְדָּו וּמַמְלָכֹות לַעֲבֹד אֶת־יְהוָֽה׃

24 עִנָּה בַדֶּרֶךְ [כֹּחֹו כ] (כֹּחִי ק) קִצַּר יָמָֽי׃

25 אֹמַר אֵלִי אַֽל־תַּעֲלֵנִי בַּחֲצִי יָמָי בְּדֹור דֹּורִים שְׁנֹותֶֽיךָ׃

26 לְפָנִים הָאָרֶץ יָסַדְתָּ וּֽמַעֲשֵׂה יָדֶיךָ שָׁמָֽיִם׃

27 הֵמָּה יֹאבֵדוּ וְאַתָּה תַעֲמֹד וְכֻלָּם כַּבֶּגֶד יִבְלוּ כַּלְּבוּשׁ תַּחֲלִיפֵם וְֽיַחֲלֹֽפוּ׃

28 וְאַתָּה־הוּא וּשְׁנֹותֶיךָ לֹא יִתָּֽמּוּ׃ בְּנֵֽי־עֲבָדֶיךָ יִשְׁכֹּונוּ וְזַרְעָם לְפָנֶיךָ יִכֹּֽון׃

Kommentarer til den hebraiske teksten[rediger | rediger kilde]

Vers 1. Det finnes ingen navn i overskriften. Slike anonyme salmer er førøvrig ikke uvanlig i den fjerde salmeboka (Salme 90-106). Andre anonyme salmer i denne boka er 91-100 og 104-106.
Vers 3. For verselengdens skyld kunne det vært ønskelig å sette inn «Jahve» (יהוה) eller «lytt» (הקשׁיבה) før «i dag» (ביום), men siden verselengdene ellers i Salme 102 ikke er særlig regulære vil det neppe kunne forsvares.[2]
Vers 4. Flere manuskripter har «lik røk» (כעשׁן) istedenfor «i røk» (בעשׁן). Dette er grammatisk enklere, men teksten slik den er er også mulig, og det er mindre sannsynlig at noen skulle forvanske teksten og sette inn «i», enn at de skulle rette den til «lik». Følgelig er det grunn til å foretrekke den masoretiske teksten.
Vers 5. Det har vært omdiskutert hvordan man skal oversette verbet שׁכח. Det er vanlig å gi dette meningen «å glemme» men i Salme 137:5 og i Ugarittisk materiale passer det bedre å gi verbet en sekuandær mening - «å visne».[3] Det er forøvrig ikke umulig i Salme 102 å oversette med «å glemme», og referansene til det ugarittiske tkh er ikke uproblematiske.[4] Den norske oversettelsen velger «visner», men «glemmer» ville være nærmere den typiske bruken av verbet.
Vers 6. Det tekstkritiske apparatet hevder at et verb har forsvunnet fra dette verset, og det skulle følgelig ha startet: «Jeg er blitt trett» (יגעתי) eller «jeg er svekket» (חלשׁתי). Kraus foretrekker det første,[5] imens Marttila foretrekker å lage en oversettelse uten å legge til et verb som mangler.[6]
Vers 14. Det tredje kolon (כי־בא מועד) er synaktisk klønete, og kan være en randglosse som ved overlevering har kommet inn i teksten.
Vers 16. Formen «din ære» (כבודך) benytter andre person suffiks i en samling utsagn hvor suffiksene er tredje person. Det har følgelig vært foreslått å endre dette til «hans ære» (כבודו). I hebraisk er det forøvrig vanlig å veksle person fra ett utsagn til et annet, så formen kan ha vært opprinnelig.
Vers 18. Uttrykket «bønn» (תפלת) er i Dødehavsrullen 11QPsa skrevet «orm/mark»[7] (תולעת) Dette ville gi oversettelsen av vers 18: «Han vendte seg mot den nakne orm. Han foraktet ikke deres bønner.» (Norsk oversettelse 1978/85 er generelt parafraserende i dette verset). Tankegangen om den bedende som en orm har støtte i Salme 22:7 og Jesaja 41:14, men den masoretiske teksten slik den står er for god til å endre bare på grunn av et manuskript.
Vers 20. Her er inndelingen av verset et problem. Skal gudsnavnet Herren, eller Jahve (יהוה) stå før eller etter at verset deles? Det grafiske trykket i Biblia Hebraica Stuttgartuensia (BHS) foretrekker å dele etter Jahve, imens den masoretiske tekst, Septuaginta og Peshitta velger å dele etter Jahve.
Vers 24. Verbet (ענה) kan bety «å krenke», «å svare» eller «å synge». S«eptuaginta oversetter med «å svare» (απεκριθη), men det er mer naturlig i sammenhengen å oversette med» å krenke. Videre er tredje persons suffiks til «kraft»: «hans kraft» (כחו) vanskelig å forstå. Det er bedre å lese som qere «min kraft» (כחי). Noe som har støtte i Qumran 4QPSb, mange manuskripter, Symmachus, Peshitta og Targumene.

Litterære paralleller med andre tekster[rediger | rediger kilde]

Det finnes en del utsagn i Salme 102 som man også finner i andre tekster. Særlig fremtredende er likheten mellom Salme 102, Salme 22 og Salme 69. Marttila ramser opp følgende sammenhenger: Salme 102:3 (22:25; 69:18); 102:17 (69:36); 102:18 (69:34); 102:19 (22:32); 102:21 (69:34) 102:22 (22:23; 69:31); 102:29 (69:37). Utenom disse finnes det en nokså direkte likhet mellom Salme 102:13 og Klagesalmene 5:19. Her er de viktigste forekomstene:

Salme 102:22 Så skal Herrens navn forkynnes på Sion, hans lov og pris i Jerusalem, לְסַפֵּר בְּצִיֹּון שֵׁם יְהוָה וּתְהִלָּתֹו בִּירוּשָׁלִָֽם׃
Salme 22:23 Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre, lovsynge deg i menigheten: אֲסַפְּרָה שִׁמְךָ לְאֶחָי בְּתֹוךְ קָהָל אֲהַלְלֶֽךָּ׃
Salme 69:31 Jeg vil prise Guds navn med sang og hylle ham med takkesang אֲהַֽלְלָה שֵׁם־אֱלֹהִים בְּשִׁיר וַאֲגַדְּלֶנּוּ בְתֹודָֽה׃
Salme 102:19 Dette er skrevet for kommende slekter, et nyskapt folk skal prise Herren. תִּכָּתֶב זֹאת לְדֹור אַחֲרֹון וְעַם נִבְרָא יְהַלֶּל־יָֽהּ׃
Salme 102:29 Dine tjeneres barn får bo i fred, deres ætt skal bestå for ditt åsyn. בְּנֵֽי־עֲבָדֶיךָ יִשְׁכֹּונוּ וְזַרְעָם לְפָנֶיךָ יִכֹּֽון׃
Salme 22:31-32 ...min ætt skal tjene ham og vitne om ham for kommende slekter.
Til nye ættledd skal de fortelle at han grep inn til frelse.
זֶרַע יַֽעַבְדֶנּוּ יְסֻפַּר לַֽאדֹנָי לַדֹּֽור׃
יָבֹאוּ וְיַגִּידוּ צִדְקָתֹו לְעַם נֹולָד כִּי עָשָֽׂה׃
Salme 69:37 Hans tjeneres ætt skal arve det; de som elsker hans navn, får bo der. וְזֶרַע עֲבָדָיו יִנְחָלוּהָ וְאֹהֲבֵי שְׁמֹו יִשְׁכְּנוּ־בָֽהּ׃
Salme 102:13 Men du, Herre, troner til evig tid, ditt minne varer fra slekt til slekt. וְאַתָּה יְהוָה לְעֹולָם תֵּשֵׁב וְזִכְרְךָ לְדֹר וָדֹֽר׃
Klagesangene 5:19 Men du, Herre, troner til evig tid, din trone står fra slekt til slekt. אַתָּה יְהוָה לְעֹולָם תֵּשֵׁב כִּסְאֲךָ לְדֹר וָדֹֽור׃

Tekstens utvikling[rediger | rediger kilde]

Det man kan si om tekstens utvikling må i sin helhet utledes enten av teksten selv, eller av utsagn i teksten som man kan finne igjen i andre gammeltestamentlige tekster. Det man slutter om tekstens utvikling er følgelig hypotetisk, men kan forsvares ut fra det forholdet at de fleste forklaringer er bedre enn å tenke seg at teksten skal ha blitt skrevet av en enkelt forfatter i sin nåværende form.

Marko Marttila har utviklet en hypotese om tekstens utvikling hvor han ser for seg at teksten har et grunnsjikt som består av vers 2-12, 24-25b; et mellomsjikt som består av vers 13-14b, 14d-23, 25c; et tredje sjikt som består av vers 26-27b, 28-29 og en samling forskjelligartede tilleggsglosser som består av vers 1, 14c, 27c-d.[8] Karakteristikkene hans av disse sjiktene er som følger:

Grunnsjiktet (vers 2-12, 24-25b). Dette er ifølge Marttila et føreksilsk (før 586 f. Kr. da Jerusalem ble ødelagt, og folket ført i eksil til Babylon). Det er forøvrig ingen historiske referanser i teksten, så en tidfesting har ikke noe holdepunkt uansett hvor man måtte tenke seg den. Sammenhengen mellom vers 12 og 24 er ikke god, særlig at referansene til guden i vers 2-12 er 2. person, imens de i 24-25b er 3. person ødelegger sammenhengen. Marttila mener at teksten har blitt forvansket gjennom redaksjonene. Dette grunnsjiktet er følgelig en ren individuell klage, som følger denne sjangeren, og som har vært benyttet som bønn for syke.[9]

Mellomsjiktet (vers 13-14b, 14d-23, 25c). Dette tillegget reflekterer ifølge Marttila hendelser i eksilet, men disse kan godt være lagt til på et meget sent tidspunkt, ved overgangen mellom persisk og hellenistisk tid (4-300-tallet f. Kr.) Teksten handler om Jahves universelle kongedømme, og hvordan Jahve gjeninsetter Sion. Denne restaurasjonen av Sion virker som en eskatologisk omtolkning av Sionsideologien.[10] Mye av vokabularet i Salme 102:17-19 finner man igjen i de siste delene av Salme 22 og 69 (se Litterære paralleller over). Marttila mener følgelig at dette mellomsjiktet kan identifiseres til samme redaksjonelle gruppe, og muligens samme redaktør som sluttsjiktene av Salme 22 og 69.

Det tredje sjikt (vers 26-27b, 28-29). Dette tilhører ifølge Marttila helenistisk tid (Etter 337 f. Kr.) og representerer ytterligere et universalistisk synspunkt. Han refererer til Odil Hannes Steck som mente at hele denne salmen ble til ca. 200 f. Kr. om kring den femte syriske krig hvor den selevkidiske kongen Antiokus III klarte å overvinne de egyptiske troppene til Ptolemeus V. Ifølge Baruchs apokalypse 2:16 «Herre, se ned fra din bolig i det høye og se til oss. Vend ditt øre hit og hør, Herre!» (κύριε, κάτιδε ἐκ τοῦ οἴκου τοῦ ἁγίου σου καὶ ἐννόησον εἰς ἡμᾶς· κλῖνον, κύριε, τὸ οὖς σου καὶ ἄκουσον·) som ligger meget nær Septuaginta av Salme 102:20-21a (101:20-21a): «For Herren ser ned fra sin hellige høysal, fra himmelen skuer han ned på jorden. Han vil lytte til fangenes sukk» (ὅτι ἐξέκυψεν ἐξ ὕψους ἁγίου αὐτοῦ, κύριος ἐξ οὐρανοῦ ἐπὶ τὴν γῆν ἐπέβλεψεν τοῦ ἀκοῦσαι τὸν στεναγμὸν τῶν πεπεδημένων). Marttila er mener at Baruk-apokalypsen alluderer til Salme 102, men at de to første sjiktene av denne er vesentlig eldre. Dette tredje sjiktet mener han likevel at godt kan relateres til disse apokryfe skriftene (I tillegg til Baruk 2:16 nevnes også Tobit 13-14 og Sirak 36.

Tekstens manglende sammenheng kan forklares ut fra Marttilas modell. Nye tider trengte nye måter å forklare teksten. Men dette utgjør også delvis et problem, for hvis Marttila har rett, tok de nye redaktørene lite hensyn til integriteten av teksten. Den nye teksten ble ikke sammenhengende når man hadde lagt til de nye delene. Så Marttilas begrep: «Kollektiv fortolkning» (Collective Interpretation) er ikke helt treffende. Man burde heller tale om «Kollektive utvidelser» (Collective extensions).

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Duhm, Bernh. Die Psalmen. Vol. 14, 1899 s. 239 «Wer Ps 1021-12 und 13ff. für Ein Gedicht ansieht, muss gegen Stil, Sinn und Inhalt volkommen gleichgiltig sein oder den Verf. für geistgestört halten». Duhm kommenterer teksten som to atskilte forskjellige salmer.
  2. ^ Kraus, Hans-Joachim. Psalmen 60-150. Vol. 2. Neukirchener: Biblischer Kommentar des Alten Testaments, 1978 s. 694.
  3. ^ Lindström, Fredrik. Suffering and sin: interpretations of illness in the individual complaint psalms. Vol. 37. Stockholm: Almqvist & Wiksell, 1994 s. 218.
  4. ^ Marttila, Marko. Collective reinterpretation in the Psalms: a study of the redaction history of the Psalter. Mohr Siebeck, 2006 s. 127.
  5. ^ Kraus s. 694.
  6. ^ Marttila s. 123.
  7. ^ Flint, Peter W. The Dead Sea Psalms scrolls and the Book of Psalms. Brill, 1997 s. 96.
  8. ^ Marttila s. 129-30.
  9. ^ Lindström 226-27 mener at teksten fra begynnelsen av har vært en kollektiv klage forkledd i individuelt språk. Dette er følgelig Marttila uenig i.
  10. ^ For sionsideologi – se Sionsalmene.