Pier Paolo Pasolini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pier Paolo Pasolini
Pasolini 2.jpg
Født5. mars 1922[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bologna[5][6][7]Rediger på Wikidata
Død2. nov. 1975[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (53 år)
Lido di OstiaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
Utdannet ved Liceo Luigi Galvani, Universitetet i BolognaRediger på Wikidata
Ektefelle ingenRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongedømmet Italia (19221946), Italia (19461975)Rediger på Wikidata
Utmerkelser
9 oppføringer
Premio Viareggio, Gullbjørnen, Beste manus ved filmfestivalen i Cannes, Grand Prix, Sølvbåndet for beste regi, Sølvbånd for beste emne, Jussi Awards 1968, Kinema Junpo, Sant Jordi PrizeRediger på Wikidata
Aktive år1957
IMDbIMDb
Signatur
Pier Paolo Pasolinis signatur

Pier Paolo Pasolini (født 5. mars 1922 i Bologna, død 2. november 1975 i Ostia) var en italiensk filmskaper og forfatter.

Typiske hovedkarakterer i filmene hans er mennesker på siden av det moderne samfunnet, sosialt utstøtte og opprørere. Pasolini foretrakk derfor å benytte amatører heller enn profesjonelle skuespillere, og mange av filmene hans ble filmet på steder fjernt fra den moderne sivilisasjonen.

Den underliggende samfunnskritikken som preger så mange av filmene hans, medlemskapet i Det italienske kommunistiske parti (PCI), samt at han tidlig sto frem som homofil, førte til at Pasolini etterhvert ble en høyst kontroversiell kunstner. Det er spekuleres derfor fremdeles omkring årsaken til at han ble drept.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pasolini vokste opp i Nord-Italia, der han ble lærer, skribent og aktivt medlem i kommunistpartiet i småbyen Casarsa della Delizia.[11] På slutten av sommeren 1949 påstod fire unggutter at han hadde bedt dem om å onanere sammen med ham. Han mistet jobben, ble fordømt av kommmunistpartiets avis L'Unità og fratatt partimedlemskapet. 28. januar 1950 dro Pasolini til Roma sammen med sin mor. Han bosatte seg ved piazza Costaguti i Romas jødiske ghetto, men flyttet senere ut i forstaden Rebibbia nordøst for sentrum. Selv sa han at han hadde flyktet fra hjemplassen sin «som i en roman».[12]

Opphold i Roma[rediger | rediger kilde]

I Roma levde han som åpent homofil, lærte fort det mannlige prostitusjonsmiljøet rundt Circus Maximus å kjenne, og oppsøkte pissoarene og badehusene langs Tiberen – den gang var det fremdeles vanlig å svømme i elven.[13]

I 1954 hadde han skapt seg et navn som journalist, skribent og lyriker, og siden han også hadde lagt seg opp penger som lærer, flyttet han til en bedre bydel, Monteverde Nuovo. I løpet av fem år skrev han to romaner, to diktsamlinger, flere essays, ledet et litterært tidsskrift, skrev tretten filmmanus, oversatte en gresk tragedie og regisserte sin debutfilm Accattone med Bernardo Bertolucci som assistent. Pasolini hadde blitt et selvskrevet midtpunkt i Romas litterære salonger, med forfattere som Ivo Calvino og nære venner som Elsa Morante, skuespillerinnen Laura Betti og Alberto Moravia.[14]

Pasolini ble politianmeldt 33 ganger, som regel for sine umoralske filmer. Accattone ble sterkt kritisert av den katolske kirken for å romantisere prostitusjon, og ved premieren 23.november 1961 trengte en gjeng nyfascister som kalte seg Nuova Europa («Nye Europa»), inn på kinoen Cinema Barberini på Piazza Barberini, kastet blekk på lerretet, slet løs stolsetene, og spredte stinkbomber blant publikum.

Ved premieren på hans neste film, Mamma Roma, dukket en gjeng nyfascistiske studenter fra Avanguardia Nazionale (« Nasjonal fortropp»)opp, flokket seg rundt ham i kino-lobbyen og ropte skjellsord. Han slo den ene av dem ned.

Pasolini ble stadig anklaget for – og frikjent fra – seksuelle overgrep. En debuterende forfatter hevdet at Pasolini hadde truet ham med pistol, men innrømmet senere at det var noe han hadde funnet på for å skape blest om seg selv.[15]

Sin faste spalte i Italias største avis, Corriere della Sera, benyttet Pasolini til kommentarvirksomhet. Han regnet seg som kommunist, men uten å holde seg til partilinjen. Han var ateist, men fordømte skilsmisse. Abort, som ikke ble tillatt i Italia før i mai 1978,[16] beskrev han som et borgerlig tiltak for å gjøre heterofile samleier enklere. I hans øyne var homofili en bedre prevensjonsstrategi. Han foreslo å forby fjernsyn, ettersom sendingene sløvet befolkningen. Langt hår hos menn som en protest mot samfunnet, beskrev han som en illusjon.[17] Han støttet ikke studentopprørene i 1968. Han også var imot politiet som institusjon. Opprøret var i hans øyne bare borgerskapets barn som bråkte litt.[18]

14.november 1974 skrev Pasolini en artikkel i Corriere della Sera med overskriften «Jeg vet»: «Jeg vet hvem som stod bak attentatet i Milano[klargjør] i 1969. Jeg kjenner navnene på de som stod bak bombene i Bologna og Brescia i 1974 […] Jeg vet hva de heter, de som mellom én messe og den neste har stilt seg til rådighet for og gitt politisk beskyttelse til gamle generaler, til unge nyfascister […] og til vanlige kriminelle, som helt til nå har vært navnløse, og kanskje alltid vil være det. […] Jeg vet hva som foregår. Dere slipper ikke unna.» Artikkelen vakte oppsikt.[19]

Død[rediger | rediger kilde]

Pasolini ble funnet drept 2. november 1975. Han var på denne tiden opptatt med etterarbeidet til sin mest kontroversielle film, Salò eller Sodomas 120 dager.

Den 1.november 1975 traff Pasolini journalisten Furio Colombo til et intervju.[20] Pasolini foreslo «Vi alle er i fare» som overskrift på intervjuet. De ble enige om at Pasolini skulle skrive en tilføyelse, som han ville gi Colombo neste dag. Senere lørdag kveld plukket Pasolini opp en gutteprostituert, Pino Pelosi, ved piazza Esedra, ikke så langt fra Termini-jernbanestasjonen. De to hadde ikke møtt hverandre før. De spiste et måltid på Pasolinis stamrestaurant Al Biondo Tevere («Ved den blonde Tiberen»). Halv tolv brøt de opp, satte seg i Pasolinis bil og kjørte til Ostia. Den offisielle versjonen var at Pasolini prøvde å voldta gutten, som satte seg til motverge og slo ham i hodet med et veiskilt. Han skulle ha drept Pasolini i selvforsvar, skylt blodet av seg ved en vannkran i nærheten og satt seg i bilen og kjørte tilbake mot Roma, der han ble stanset av politiet.[21]

Om morgenen 2. november 1975 ble Pasolini funnet drept på stranden ved Ostia. Skallen var slått inn. Fingerneglene hans var knust, og det ene øret halvveis revet av.[22] Han var blitt overkjørt av en bil, og skamslått til det ukjennelige. Tolv dager senere fikk journalisten Oriana Fallaci en artikkel på trykk i L'Europeo. Hun hadde fått vitner i tale som ikke turde å stå frem eller snakke med politiet. Den ene fortalte at han så tre menn – den ene var Pelosi – gå løs på Pasolini mordnatten. De ropte «gris, jævla gris» mens de slo, og to av dem kjørte over ham med hans egen Alfa Romeo. Vitnet hevdet også å ha sett gjerningsmennenes ansikter da de forsvant på motorsykkel. Det virket som et planlagt overfall, og sammenfalt med obduksjonslegens påstand om at Pelosi alene ikke kunne ha utøvd så grotesk vold, uten å få på seg andre spor enn en blodflekk nederst på det ene buksebenet og én på genserermet. Pasolini var i bra form, og hadde året før jagd vekk en ungdomsgjeng som hadde truet ham og «homsevennene» hans. Den syttenårige Pelosi med sine 60 kilo og 1,70 cm kunne ikke ha skadet ham slik. Likefullt ble Pelosi 26. april 1976 dømt til ni års fengsel for drapet. Retten slo imidlertid fast at han ikke kunne ha vært alene om det, men at andre, ukjente personer måtte ha deltatt; men i to senere rettsinstanser bortfalt den delen av dommen som omtalte andre gjerningsmenn. I 1979 konkluderte dommen med at Pelosi nok likevel var alene om mordet. Først i 2005 fortalte han i et TV-intervju at var blitt med Pasolini for å ha sex med ham mot betaling; men da Pelosi slo lens ved et gjerde, dukket tre menn plutselig frem fra et skogholt, dro Pasolini ut av bilen og slo ham i hjel. De truet Pelosi med at han og familien hans skulle få gjennomgå hvis han fortalte hva som var hendt. I 2005 var Pelosis pårørende døde, og det var omsider mulig for ham å stå frem med historien; men i september samme år vedtok rettsvesenet i Roma at den nye forklaringen hans ikke veide tungt nok for en gjenopptakelse av saken.[23]

Etter hans død[rediger | rediger kilde]

Først i 1992 utkom Pasolinis ufullendte roman, Petrolio,[24], en 500 siders beskrivelse av det kristeligdemokratiske partiets manøvrer for å beholde makten, og av det statlige oljeselskapet ENI, hvis grunnlegger Enrico Mattei døde under mystiske omstendigheter i 1962. En av Pasolinis venner hevdet at Pasolini kort før sin død hadde mottatt ytterst kompromitterende dokumenter om en kjent kristeligdemokratisk politiker. Det sies[av hvem?] at en blank side i boken er satt inn i stedet for et manglende kapittel som inneholdt de virkelige avsløringene. En av Silvio Berlusconis nærmeste medarbeidere, senator Marcello Dell'Utri, som er blitt dømt i to rettsinstanser for samarbeid med mafiaen, fortalte våren 2010 at han hadde hatt det forsvundne kapittelet mellom hendene og bladd i det, og at det straks ville bli offentliggjort på en litteraturfestival. I stedet forsvant kapittelet igjen, uten at Dell'Utri kunne forklare hva som var hendt.[25]

Drapsstedet ble ikke sperret av, og nysgjerrige tilskuere vandret frem og tilbake. Pasolinis bil som var tilgriset med blod, stod ute i regnet i tre dager før den ble parkert under tak. Da den franske presidenten François Mitterrand kom på statsbesøk til Italia, bad han om å få se stedet der Pasolini var blitt drept. Senere er det blitt reist et minnesmerke over Pasolini i Ostia.[26] Pino Pelosi som ble dømt for drapet, hadde som en del av straffen i en årrekke ansvaret for å holde det rent. Våren 2010 ble saken om Pasolinis mord gjenopptatt i håp om å finne nye tekniske spor.[27]

Filmografi som regissør[rediger | rediger kilde]

Spillefilmer[rediger | rediger kilde]

Dokumentarfilmer[rediger | rediger kilde]

  • 1964 Sopralluoghi in Palestina per Il Vangelo secondo Matteo
  • 1964 Samtaler om seksualietet (Comizi d'amore)
  • 1969 Notater fra en afrikansk oresti (Appuniti per un'orestiade Africana)

Episodefilmer[rediger | rediger kilde]

  • 1963 Rogopag/La via moci il cervello - fjerde episode: Ricotta-osten (La ricotta)
  • 1966 Hvilke hekser (Le streghe)
  • 1969 Kjærlighet og raseri (Amore e rabbia)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b RKDartists, «Pier Paolo Pasolini», RKD kunstner-ID 240898[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000010702, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 12752, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Пазолини Пьер Паоло, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b HOLLIS, id.lib.harvard.edu, besøkt 12. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 28567, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1627, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ http://www.comune.casarsadelladelizia.pn.it/I-luoghi-di-Pasolini.4931.0.html
  12. ^ Simen Ekern: Roma (s. 58-9), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2011, ISBN 978-82-02-31585-6
  13. ^ Simen Ekern: Roma (s. 62-3)
  14. ^ Simen Ekern: Roma (s. 64-5)
  15. ^ Simen Ekern: Roma (s. 66-8)
  16. ^ Simen Ekern: Roma (s. 169)
  17. ^ Simen Ekern: Roma (s. 70-1)
  18. ^ Simen Ekern: Roma (s. 90-1)
  19. ^ Simen Ekern: Roma (s. 71-3)
  20. ^ Furio Colombo (8. november 1975). «“Siamo tutti in pericolo”, L’ultima intervista a PPP, di Furio Colombo (1. XI.1975)». La Stampa. Arkivert fra originalen 29. juni 2022. Besøkt 17. juli 2022. 
  21. ^ Simen Ekern: Roma (s. 55-6)
  22. ^ Simen Ekern: Roma (s. 53)
  23. ^ Simen Ekern: Roma (s. 74-6)
  24. ^ Armstrong, George (23. mars 1997). «PETROLIO». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 13. november 2022. 
  25. ^ Simen Ekern: Roma (s. 78-9)
  26. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. februar 2021. Besøkt 13. februar 2012. 
  27. ^ Simen Ekern: Roma (s. 80-1)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]