Thinis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Thinis
Tjenu
Oldtidens Egypt

Thinis eller This (egyptisk: Tjenu) var hovedstad for de første dynastiene i oldtidens Egypt. Thinis er ennå ikke oppdaget, men godt attestert av oldtidens forfattere, inkludert den egyptiske oldtidshistorikeren Manetho som nevner den som sentrum for Thinisføderasjonen, et stammeforbund hvor dens leder Menes (eller Narmer) forente Øvre og Nedre Egypt og ble den første farao. Thinis fikk en brå nedgang i sin betydning fra og med det tredje dynasti da hovedstaden ble flyttet til Memfis. Dets lokalisering på grensen av de konkurrerende dynastiene i Herakleopolis og Teben i den første mellomperiode, og dets nærhet til bestemte oaser av mulig militær betydning, sikret Thinis en del fortsatt betydning for det gamle og det nye rike. Det var en kortvarig henstand og Thinis mistet til sist sin posisjon som et regionalt administrativt senter i den romerske epoke.

Grunnet sin oldtidsarv forble Thinis et viktig religiøst senter, huset gravene og mumiene til de regionale guddommene. I oldtidens religiøse kosmologi i Egypt, som sett eksempelvis i Den egyptiske dødeboken, spilte Thinis en rolle som et mytisk sted i himmelen.[1] Selv om den nøyaktige lokaliseringen av Thinis har gått tapt, har moderne egyptologi plassert stedet i nærheten av oldtidens Abydos og dagens Girga. [2][3][4]

Navn og lokalisering[rediger | rediger kilde]

Navnet Thinis er avledet fra Manethos bruk av adjektivet Thinite for å beskrive den legendariske farao Menes.[5] Selv om det tilsvarende Thinis ikke opptrer på gammelgresk er det påkrevd av egyptisk original [2] og er det blitt et populært navn blant egyptologer. [5][6] This er også forslått. [7]

Ved å korrigere et avsnitt hos Hellanikos av Lesbos (født 490 f.Kr.), justerte Jörgen Zoega Τίνδων όνομα to Θιν δε οι όνομα.[8] Maspero (1903) fant at dette avslørte navnet Thinis og dessutenn, fra samme avsnitt, en geografisk nøkkelindikator: επιποταμίη («ved elven»).[8] Maspero benyttet denne tilleggsdetaljen for å støtte teorien, som også har støtte hos Jean-François Champollion og Nestor L'Hôte, til å lokalisere Thinis ved dagens Girga eller en nærliggende by, da kanskje El-Birba.[8] Andre forslag for Thinis' lokalisering har mistet støtte til fordel for teorien om Girga-Birba: Auguste Mariette, grunnlegger og direktør av Det egyptiske museet, har foreslått Kom el-Sultan; A. Schmidt, El-Kherbeh; og Heinrich Karl Brugsch, Johannes Dümichen og andre[9] støtter El-Tineh, i nærheten av Berdis.[8] Generell enighet blant egyptologer fortsetter å lokalisere Thinis i eller nærheten av Girga,[2][3][4] eller El-Birba[6] (hvor en statuefragment med inskripsjon nevner Thinis etter signende skal ha blitt funnet).[10]

Historie[rediger | rediger kilde]

I nærheten av Abydos (Osireion avbildet), etter å ha overlatt sin politiske rang til Thinis, forble et viktig religiøst senter.

Førdynastisk og tidlige dynastiske perioder[rediger | rediger kilde]

Selv om det arkeologiske stedet Thinis aldri har blitt lokalisert,[11] er det bevis på befolkningskonsentrasjon i regionen Abydos-Thinis datert fra 3000 f.Kr.[11][12] Thinis er også sitert som det tidligste kongelige gravsted i Egypt.[13]

Ved et tidlig tidspunkt avga byen Abydos sin politisk rang til Thinis,[14] og selv om Abydos fortsatte å nyte stor religiøs betydning,[14] kan dens historie og funksjoner ikke bli forstått uten referanse til Thinis.[10] Rollen til Thinis som et senter for Thinisføderasjonen (også karakterisert som «dynasti 0») og inn den tidlige dynastiske epoken til Egypt (særlig første dynasti og andre dynasti)[15] er tatt fra Manetho,[16] og, i henhold til Wilkinson (2000), synes å bli bekreftet av kongelige graver ved Abydos fra første dynasti og sene andre dynasti som regionens fremste nekropolis.[16]

Det gamle rike[rediger | rediger kilde]

Mentuhotep II, farao av 11. dynasti i Teben som la Thinis inn under Teben i løpet av sin krig for forening av Egypt.

Slik betydning synes å ha vært av kort varighet: den nasjonale rolle for Thinis ble avsluttet med begynnelsen av tredje dynasti (ca. 2686 BCE),[17] da Memdis ble det fremste religiøse og politiske sentrum.[17] Uansett beholdt Thinis sin regionale betydning: i løpet av femte dynasti var stedet det sannsynlige setet for «oppsynmannen av Øvre Egypt», en administrativ embetsmann med ansvar for Nildalen sør for Nildeltaet,[18] og gjennom hele antikken var den hovedstad for nome VIII i Øvre Egypt og sete for dens nomarker.

I løpet av krigene i første mellomepoke i Egypt (ca. 2181 – c. 2055 f.Kr.), Ankhtifi, nomark av Hierakonpolis, krevde anerkjennelse av hans overhøyhet fra «oppsynmannen av Øvre Egypt» ved Thinis,[19] og selv om byens forsvarsmurer, sitert i Ankhtifis selvbiografi,[19] synes å ha etterlatt Ankhtifi i stand til kun en framvisning av sin militære styrker,[19] synes han å ha kjøpt Thinis' nøytralitet med levering av korn.[20]

Etter Ankhtifis død var Thinis den nordligste nome som falt inn under overherredømmet til Intef II, farao av Teben i det 11. dynasti (ca. 2118 – ca. 2069 f.Kr.).[20][21] Framgang nord for hæren til Teben ble hindret av Kheti III, farao av Herakleopolis' 11. dynasti, i et slag ved selve Thinis [21] som er nedtegnet i Kong Merykaras lære,[22] og, gjennom Intef IIs senere år ble hans kriger mot Herakleopolis og dets allierte, nomadene fra Assyut, gjennomført i områdene mellom Thinis og Assyut.[21]

Da Teben begynte å få overtaket, førte Mentuhotep II (ca. 2061 – ca. 2010 f.Kr.), i hans kampanjer for gjenforening, opprørske Thinis tilbake under sitt overherredømme.[23] Thinis hadde antagelig gjort opprør ved oppmuntring fra Herakleopolis[23] og helt sikkert med støtte fra hæren ledet av nomarken i Assyut.[20]

I løpet av andre mellomepoke i Egypt (ca 1700-tallet f.Kr.) kan Thinis ha hatt en form fornyet selvstyre: Ryholt (1997) har foreslått at kongedynastiet i Abydos kunne like gjerne ha blitt kalt for Thinis-dynastiet[24] og i uansett tilfelle var deres kongelige sete antagelig ved Thinis, som allerede var hovedstaden i nomet.[25]

Det nye rike og senere epoker[rediger | rediger kilde]

Byens gradvise nedgang synes å ha bremset opp i 18. dynasti (ca. 1550 – ca. 1292 f.Kr.), da Thinis fikk fornyet betydning, basert på sin geografiske forbindelse med flere oaser[26] som var av mulig militær betydning.[27] Posisjonen som borgermester av Thinis var holdt av flere kjente figurer det nye rike: Satepihu, som deltok i byggingen av en obelisk for Hatshepsut[28] og var selv emne for en strålende blokkstatue;[29] herold Intef, et uunnværlig medlem av det kongelige hoff og reisefølge av Thutmose III;[28][30] og Min, lærer av prins Amenhotep III.[28]

Uansett hadde Thinis sunket ned til å bli en bosetning av liten betydning i den historiske epoke.[31] Den misledende referanse til en assyrisk stele fra 600-tallet f.Kr. til «Nespamedu, konge av Thinis» er ikke mer enn en refleksjon av assyrisk «uvitenhet om de finere detaljer i det egyptiske politiske hierarki».[32]

I romersk epoke hadde Thinis blitt fortrengt som hovedstad av sin nome av byen Ptolemais, kanskje så tidlig som denne byens opprettelse ved Ptolemaios I Soter.[7]

Religion[rediger | rediger kilde]

Et tablå fra Den egyptiske dødeboken (grønnskinnende Osiris sitter til høyre). I oldtidens egyptiske religiøse kosmologi, var Thinis et mytisk sted i himmelen.

Hver nome var hjem til en grav og mumie av dets døde nome-gud, slik at ved Thinis var det et tempel og et gravsted for Anhur,[33] hvis epiteter inkluderte «Thinis' okse»,[34] dyrket etter hans død[33] som Khenti-Amentiu,[13] og som nome-gud ble plassert som leder av den lokale ennead.[35]

Ypperstepresten for tempelet til Anhur ved Thinis ble kalt for den første profet,[36] eller høvding av overoppsynsmennene[37][38] en tittel som Maspero (1903) foreslår er en refleksjon av Thinis' nedgang i dens status som en by.[39]

En slik høvding av overoppsynsmennene, Anhurmose, som døde i regjeringstiden til Merneptah (ca. 1213 – ca. 1203 f.Kr.), brøt med tradisjonen med sine forgjengere fra det nye rike som ble gravlagt ved Abydos, og ble selv gravlagt ved Thinis.[40]

Løvegudinnen Mehit ble også dyrket ved Thinis,[41][42] og restaureringen av hennes tempel der under Merneptahs styre ble antagelig ledet av Anhurmose.[40]

Det er bevis for at etterfølgelsen til kontoret som høvding over overoppsynsmennene ved Thinis skjedde ved slekt: i det 11. dynasti (Herakleopolis-epoken), etterfulgte en Hagi sin eldre bror, som også het Hagi, og deres far i denne posisjonen;[43] og i det nye rike ble ypperstepresten Parennefer (eller Wennefer) etterfulgt av sin sønn Hori.[44]

I den religiøse kosmologi i oldtidens Egypt spilte Thinis en rolle som et mytisk sted i himmelen.[1] I særdeleshet, slik som det er oppgitt i Den egyptiske dødeboken, kunne dens eskatologiske betydning bli sett i bestemte ritualer: da guden Osiris triumferte, «glede gikk det rundt i Thinis», en referanse til himmelske Thinis framfor den jordiske byen.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Massey (1907), s. 637
  2. ^ a b c Gardiner (1964), s. 430, n. 1
  3. ^ a b Ryholt (1997), s. 163 n. 594
  4. ^ a b Strudwick (2005), s. 509
  5. ^ a b Verbrugghe & Wickersham (2001), s. 131
  6. ^ a b Bagnall (1996), s. 334
  7. ^ a b Tacoma (2006), s. 54, n. 63
  8. ^ a b c d Maspero (1903), s. 331, n.1
  9. ^ Moldenke: 89
  10. ^ a b Wilkinson (2000), s. 354
  11. ^ a b Anderson (1999), s. 105
  12. ^ Patch 1991
  13. ^ a b Clark (2004), s. 115
  14. ^ a b Maspero (1903), s. 333
  15. ^ Lesley (1868), s. 154
  16. ^ a b Wilkinson (2000), s. 67
  17. ^ a b Najovits (2003), s. 171
  18. ^ Bard (1999), s. 38
  19. ^ a b c Hamblin (2006), s. 373
  20. ^ a b c Brovarski (1999), s. 44
  21. ^ a b c Hamblin (2006), s. 375
  22. ^ Parkinson (1999), s. 225
  23. ^ a b Hamblin 2006: 385
  24. ^ Ryholt (1997), s. 163
  25. ^ Ryholt (1997), s. 165
  26. ^ Redford (2003), s. 176, n. 58
  27. ^ Bryan (2006), s. 104
  28. ^ a b c Bryan (2006), s. 100
  29. ^ Wilkinson (1992), s. 30
  30. ^ Redford (2003), s. 176
  31. ^ Maspero (1903), s. 331
  32. ^ Leahy (1979)
  33. ^ a b Maspero (1903), s. 163
  34. ^ Pinch (2000), s. 177
  35. ^ Maspero 1903: 205
  36. ^ Maspero (1903), s. 177
  37. ^ Kitchen (2003), s. 108
  38. ^ Frood (2007), s. 108
  39. ^ Maspero (1903), s. 177, n.1
  40. ^ a b Frood (2007), s. 107
  41. ^ Pinch (2002), s. 164
  42. ^ Frood (2007), s. 267
  43. ^ Fischer (1987)
  44. ^ Frood (2007), s. 97, 189

Litteratur[rediger | rediger kilde]