Nikolaas Tinbergen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Niko Tinbergen
NikoTinbergen.jpg
Født 15. april 1907
Haag, Nederland
Død 21. desember 1988 (81 år)
Oxford
Bror Jan Tinbergen
Alma mater Universitetet i Leiden
Nasjonalitet Nederlandsk
Medlem av Royal Society
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen
American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Nobelprisen i fysiologi eller medisin, Fellow of the Royal Society
Bopel Storbritannia
Institusjoner Oxford University
Fagfelt Zoologi, etologi
Doktorgrads-
studenter
Richard Dawkins
Aubrey Manning
Desmond Morris

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysiologi eller medisin
1973

Nikolas Niko Tinbergen (født 15. april 1907 i Haag i Nederland, død 21. desember 1988 i Oxford i England) var en nederlandsk atferdsbiolog som delte Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1973 med Karl von Frisch og Konrad Lorenz for forskning innenfor etologi. Han er mest kjent for de fire spørsmålene sine (Tinbergens fire spørsmål), som han mente kunne forklare de fleste former for atferd.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Nikolaas Tinbergen tok doktorgrad fra Leidens universitet 1932. i Han arbeidet ved sin gamle institusjon fra 1933. Etter at Konrad Lorenz besøkte Leiden i 1936, begynte de å samarbeide,og gjennomførte banebrytende arbeide innen etologien. Tinbergen tilbragte en tid i Wien 1937. i Han besøkte også Yale University i Connecticut i USA i tre måneder samme år, og utviklet en skepsis mot komparativ og eksperimentell psykologi slik sen ble bedrevet i USA på denne tid, og som han blant annet anså var karakterisert av vidtfavnende generaliseringer baserte på laboratoriestudier av noen arter av gnagere, utført av forskere som manglet kunnskaper om naturens mangfold.

Tinbergen ble universitetslektor i Leiden i 1940, og tilbragte to år under andre verdenskrig i tyst fangeleir for å ha nektet å samarbide i nazifiseringen av Leidens universitet og for åt ha protestert mot avsettelsen av jødiske professorer. Han avslo et tilbud fra Lorenz om å virke for hans løslatels, fremført i et brev.

Etter krigen vendte han tilbake til Leiden, og ble professor der 1947, for å i 1949 å flytte til et dårligere betalt lektorat ved Oxfords universitet. Han var professor i Oxford 1966-1974.

I 1951 publiserte han sin mest innflytelserike bok, The study of instinct. En av hans innsatser var å skille mellom fire forskjellige spørsmål vedrørende adferd: dens umiddelbare årsak, dens utvikling, dens funksjon og dens evolusjon.

Han publiserte forskning om biulven og dens evne til å orientere seg i terrenget. Biulven er et rovinsekt som legger egg i en liten utgravd tunnel og deretter jager insekter som den paralyserer og plasserer som matforråd hos avkommet. For å finne tilbake til hulen benytter biulven seg av steiner og planter rundt åpningen.

Blant Tinbergens andre viktige verk finnes også forsøkene med pikkingsflekken hos måser, noe som skapte begrepet hyperstimuli, signaler som er så sterke at de dekker for det signal som igjenkjennelsen var skapts for - Tinbergen oppdaget at en gul blyant med tre røde bånd som ble holdt frem i reiret samtidig som forelderen kom for å mate ungene, fikk ungene til å neglisjere forelderen. Normalt pikker måseungen på den røde flekken på forelderens nebb, noe som får forelderen til å støte opp mat.

Nikolaas Tinbergen var bror til Jan Tinbergen som fikk motta Sveriges Riksbanks pris i ekonomisk vetenskap till Alfred Nobels minne da dette for første gang ble utdelt i 1969.

Litteratur om Nikolaas Tinbergen[rediger | rediger kilde]

  • Richard W. Burkhardt: Patterns of Behavior: Konrad Lorenz, Niko Tinbergen, and the Foundation of Ethology. University of Chicago Press, 2005, ISBN 0-226-08090-0
  • Hans Kruuk: Niko’s Nature. The Life of Niko Tinbergen and his Science of Animal Behaviour. Oxford University Press, 2003, ISBN 0-19-851558-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]