Nes (Ringerike)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nes i Ådal
Nes 1926 NBR9406-08709.jpg
Nes i Ådal med DS «Bægna» til kai.
LandNorge Norge
FylkeViken
KommuneRingerike
Adm. senterHønefoss
Postnummer3524
Befolkning253 (2003)

Nes
60°33′25″N 9°59′28″Ø

Nes eller Nes i Ådal er både en urgammel matrikkelgård, et kirkesogn, og et tettsted som ligger langs E16 i dalføret Ådal i Ringerike kommune.[1] Kommunesenteret er Hønefoss, som ligger cirka 55 km sør for Nes (en cirka 48 minutters kjøretur). Betegnelsen Nes i Ådal brukes for å skille dette tettstedet fra andre tettsteder med samme navn.

Storgården[rediger | rediger kilde]

Nes (gnr. 305/1 i Ringerike kommune, gnr. 35/1 i tidligere Ådal herredskommune) tilhører urgårdene i bygda og er utvilsomt svært gammel. Den har tatt navn etter neset som dannes mellom utløpene av Urula og Begna til innsjøen Sperillen. I middelalderen lå Nes under Hamar bispestol, men etter reformasjonen i 1536 kom gården inn under kronen, som i 1601 overlot den til lagmannen i Oslo. Gården er delt flere ganger, men med ei total landskyld på 189,55 mark var den opprinnelig blant de desidert største i hele Buskeruds amt.[1] I 1723 var det imidlertid hele seks oppsittere der, med landskylda fordelt som følger; 55,18; 27,67; 27,41; 24,26; 22,72; og 18,82.[1]

Tettstedet[rediger | rediger kilde]

Nes er naturlig sentrum for Øvre Ådal, som er ett av tre definerte distrikter i dalføret. Tettstedet er delt i to og ligger på begge sider av Begna, rett nord for utløpet til Sperillen og langs E16, som er stamveien gjennom Valdres til Vestlandet. På nordsiden av brua er det veidele mot riksvei 243 til Hedalen, fra hvor det er mulig å ta seg videre til Nesbyen via privat bomvei. Det går også bomvei over åsen til Nordråk ved Randsfjorden. Fra Nes er også veien til Vassfaret kort. Fra sør i Hedalen kan man også ta seg over Vidalen og ned til Strømsoddbygda, øverst i Soknedalen, med bil, via bomvei. Dette er den gamle kongeveien mellom Ringerike og Valdres.

Mellom 1868 og 1933 var også Nes anløpshavn for båttrafikken på Sperillen, der D/S Bægna trafikkerte ruten fra Hen i Ytre Ådal til Sørum i Begnadalen. Det første året var Nes endestasjon, men fra 1869 gikk båten opp Begna til Sørum. D/S Bægna ble tatt ut av trafikk i 1929 og erstattet med en motorbåt fram til 1933, da rutetrafikken ble nedlagt.

Det er flere serveringsbedrifter på stedet. Valdresporten er et motell og spisested rett nord for sentrum. I sentrum ligger spisestedet Veikroa. I tillegg har stedet bensinstasjon og matbutikk og servicebedrifter.

Nes kirkesogn[rediger | rediger kilde]

Nes sogn lå i Ådal prestegjeld inntil ganske nylig, og Nes kirke var sognekirke. Det er en tømmerkirke med cirka 300 sitteplasser oppført i 1858. På 2000-tallet ble imidlertid Den norske kirke omorganisert, og prestegjeldene forsvant. Samtidig ble menighetene i tidligere Ådal prestegjeld slått sammen i nye Hval, Viker og Nes menighet.

Det har mest sannsynlig stått kirke på Nes før dagens kirke ble bygget, men kunnskapen om den tidligere er svært begrenset.[2] Dagens kirkegård er skilt ut fra plassen Kirkevold (gnr. 305/2, tidligere gnr. 35/2), der også skolen står. Naboeiendommen er Kirkemoen (gnr. 305/13, tidligere gnr. 35/13),[2] som ligger et par hundre meter nord for kirken. At to plasser i så umiddelbar nærhet av hverandre skulle få kirkelige navn er nærmest utenkelig, om det ikke har relasjoner til ei tidligere kirke der.[2] Siden navnene er eldre enn dagens kirke må man derfor nesten anta at det minst har stått ei, kanskje to andre kirker på Nes. Siden Nes er en liten plass er det nærliggende å tenke seg at det må ha vært ei stavkirke, også fordi det ligger ei stavkirke i nabobygden HedalenHedalen stavkirke.

Nes har en fådelt barne- og ungdomsskoleNes skole. Skolen sokner til Hønefoss for det videregående skoletrinnet, med Hønefoss videregående skole og Ringerike videregående skole.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Vibe, Johan (1895) Norges Land og Folk, bind VI, s. 176
  2. ^ a b c Brendalsmo, Jan; Eriksson, Jan-Erik G. (2015) Kildegjennomgang. Middelalderske kirkesteder i Buskerud fylke. NIKU, på oppdrag for Riksantikvaren, juni 2015. DOI: http://hdl.handle.net/11250/296664