Nationale Volksarmee

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nationale Volksarmee
Nationale Volksarmees våpen
Basisdata
Land Øst-Tyskland
Forsvarsgrener Nationale Volksarmees flagg Landstreitkräfte
Flyvåpenets emblem Luftstyrkene
Marieneflagget Volksmarine
Hovedkvarter Strausberg, DDR
Soldater fra Vaktregiment «Friedrich Engels» marsjerer under vaktskifte ved Neue WacheUnter den Linden i Berlin.

Den nasjonale folkearmeen (tysk: Nationale Volksarmee, NVA) var fra 1956 til 1990 de militære styrker i DDR. Siden DDR var i frontlinjen i den kalde krigen var DDRs styrker ansett å være de mest avanserte i hele Warszawapakten, nest etter Sovjetunionen. NVA var kampklar til alle tider, klare for å bli mobilisert i en fremtidig krig med NATO. NVA ble nedlagt dagen før Tysklands gjenforening, da DDR opphørte å eksistere som stat. Det tyske forsvaret Bundeswehr overtok materiellet og eiendommene til NVA, men bare et svært lite antall personell fra NVA ble ansatt i Bundeswehr og alltid med lavere grad enn de hadde hatt i NVA.

Historie[rediger | rediger kilde]

NVA under den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Erich Honecker inspiserer tropper, 1972. Ved Honeckers høyre side sees Heinz Hoffmann, forsvarsminister

Dannelsen av NVA, 1. mars 1956, seks måneder etter at det vesttyske Bundeswehr ble dannet, var resultatet av år med planlegging og forberedelse av tidligere Wehrmacht-offiserer og kommunistveteraner fra den spanske borgerkrigen. Disse organiserte og trente det såkalte Kasernierte Volkspolizei, paramilitære styrker som var en del av Volkspolizei. Til tross for sin typisk tyske fremtoning, hva gjaldt både uniformer og seremonier som fulgte gamle tyske tradisjoner, var doktrinen og strukturen i NVA allikevel sterkt influert av Sovjetunionens væpnede styrker. NVA var således en blanding av to av de mest innovative og vellykkede militære skolene i det 20. århundret og ble derfor ansett for å være, sett i forhold til sin størrelse, en av de mest profesjonelle og best forberedte styrkene i verden.

I sitt første år hadde NVA 27 prosent offiserer med bakgrunn fra Wehrmacht. Av de 82 høyeste kommandoposisjonene var 61 holdt av tidligere Wehrmacht-offiserer. Den militære kunnskapen og kamperfaringen blant disse veteranene var uunnværlige i NVAs tidlige år, selv om de fleste av disse veteranene hadde gått av utover på seksti-tallet. Det vesttyske Bundeswehr var samtidig avhengig av offiserer med Wehrmachtbakgrunn.

I sine seks første år var NVA en totalt frivillig styrke. I Vest-Tyskland ble det innført allmenn verneplikt allerede i 1956. I DDR ble dette innført i 1962 og NVAs styrke var oppe i 170 000 mann.

Lik de andre kommunistpartiene i de andre sosialistiske statene, var SED sikret kontroll ved at de kunne utnevne lojale partimedlemmer til posisjoner i NVA og at det kunne organisere intensive politiske utdanningsprogrammer for både offiserer og menige. Andelen av SED-medlemmer i offiserskorpset økte jevnt fra det tidlige sekstitall, til det nådde 95 prosent.

NVA beskrev seg selv som et instrument for arbeiderklassens makt. I henhold til sin doktrine skulle NVA beskytte freden og sikre sosialismens fortjenester ved å være en avskrekkende faktor for den angivelige imperialistiske aggresjonen. NVAs motto, som var skrevet på dets fane, var «For beskyttelsen av arbeidernes og bøndenes makt».

NVA tok aldri del i et fullskala angrep, selv om den deltok i en støttende rolle i Warszawapaktens undertrykkelse av Prahavåren i 1968 og selv om DDR-offiserer tjenestegjorde som rådgivere i Afrika. Da Sovjetunionen planla å okkupere Tsjekkoslovakia ble det fra DDRs side opprinnelig tenkt at det skulle anvende 7. panserdivisjon og 11. motoriserte infanteridivisjon for å støtte angrepet, men frykt for internasjonale reaksjoner på at tyske tropper skulle brukes utenfor Tyskland for første gang siden den annen verdenskrig gjorde at man gikk bort fra tanken. I stedet sørget NVA for logistisk hjelp til sovjetiske tropper og stod klare ved grensen for å kunne gripe inn i tilfellet Sovjetunionen mislyktes i å få kontroll. Høsten 1981 stod NVA klar ved grensen til Polen for å kunne støtte en eventuell sovjetisk invasjon, men unntakstilstanden som ble innført i Polen avverget en slik krise.

NVA var flere ganger i en tilstand av skjerpet beredskap, for eksempel under byggingen av Berlinmuren i 1961, Kubakrisen i 1962, Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 og høsten 1989 da protestene i DDR gjorde at regimet i landet brøt sammen.

Oppløsningen av NVA[rediger | rediger kilde]

NVAs leder, Armeegeneral Heinz Keßler ble arrestert i 1991, dømt til syv og et halvt års fengsel og løslatt i 1998 etter soning i Justizvollzugsanstalt Hakenfelde.
NVAs nestleder, Generaloberst Fritz Streletz, ble dømt til fem år og seks måneders fengsel etter gjenforeningen

NVA ble oppløst 2. oktober 1990, dagen før DDR ble oppløst som stat i forbindelse med Tysklands gjenforening. Dets utstyr og bygninger ble levert over til Bundeswehr i den grad Bundeswehr ønsket det. De fleste fasiliteter ble stengt og utstyr ble enten solgt eller gitt bort til andre land.

Flere av de høyeste offiserene i NVA ble straffeforfulgt for forbrytelser begått under den kalde krigen. NVAs leder, Armeegeneral Heinz Keßler ble fengslet i 1991 og i 1993 ble han dømt til syv og et halvt års fengsel for anstiftelse til drap. I høyesterett ble Kessler i 1994 dømt som medskyldig i drap, og straffen på syv og et halvt års fengsel ble bekreftet. Kessler ble løslatt på prøve av helsegrunner i 1998 etter å ha sonet i fengselet Justizvollzugsanstalt Hakenfelde i Berlin.[1]

De aller fleste tidligere offiserer og soldater i NVA ble arbeidsløse etter gjenforeningen. Av NVAs 36 000 offiserer fikk bare 3200 yngre offiserer (som utgjorde under 9% av NVAs offiserer), og ingen i høyere grader, etter søknad og individuell vurdering ny jobb i Bundeswehr; dette utgjorde under halvparten av de tidligere NVA-offiserene som hadde søkt ny jobb i Bundeswehr. Blant de menige soldatene som søkte seg til Bundeswehr ble en større andel akseptert. Ingen med grad i NVA høyere enn oberstløytnant kom i betraktning for ansettelse i Bundeswehr, da de ble regnet som for belastet på grunn av sin nærhet til SEDs regime. Av de som fikk ny jobb ble samtlige innplassert minst en grad lavere enn de hadde hatt i NVA, men i noen tilfeller også to eller tre grader lavere.[2] Bundeswehr har følgelig aldri hatt offiserer i høyere grader med bakgrunn fra NVA. De fleste tidligere NVA-offiserene som fikk jobb i Bundeswehr var tekniske spesialister som ble ansatt på midlertidige kontrakter på underoffiser- eller løytnantnivået, og arbeidsoppgavene deres bestod primært i å hjelpe til med demontering og avhending av NVAs materiell og installasjoner, og vakthold ved installasjonene frem til de ble stengt;[3] de fleste ble sagt opp innen to år, ofte på kort varsel, etter at det ikke lenger var behov for deres tjenester. I 2002 hadde bare 5% av hele Bundeswehrs personell tidligere tjenestegjort i NVA, for det meste som menige soldater. Av NVAs tidligere offiserer levde mange etter gjenforeningen på sosialstønad og oppfattet at de ble sett på som en paria; de færreste var i stand til å finne jobber i det sivile livet da tjeneste i NVA ble regnet som sterkt diskvalifiserende, og de få som fant nye jobber jobbet som vektere, postbud, lastebilsjåfører og andre manuelle yrker. En tidligere NVA-offiser uttalte: «Jeg prøvde i lang tid å finne en jobb, og ingen ville se på meg. Med en gang de så 'NVA' på søknaden var det over».[4]

Pensjonsmessig var tidligere NVA-offiserer dårlig stilt: Ettersom NVA-offiserer ikke hadde hatt pensjonsopptjening i Forbundsrepublikken Tyskland før gjenforeningen fikk de pensjoner som kunne være på så lite som 30% av en vesttysk offiser på samme nivå; vesttyske offiserer hadde også rett til å tjene inntil 120% av sin fra før langt høyere pensjon uten å få kutt i pensjonen, mens tidligere NVA-offiserer fikk kutt i sin minstepensjon ved all inntekt utover DM 650 (ca. NOK 3000).[4]

Etter gjenforeningen mistet alle tidligere offiserer og soldater i NVA retten til å bruke den militære graden de hadde hatt i NVA i det gjenforente Tyskland (herunder med det vanlige tillegget «a.D.», außer Dienst, som betyr pensjonert), og bare de som fikk ny ansettelse i Bundeswehr har rett til å bruke militær grad i Tyskland og da bare den graden de oppnådde i Bundeswehr.[5] Den tyske føderale regjeringen har begrunnet dette med at DDRs lover ikke er gjeldende rett i Forbundsrepublikken Tyskland og at det dermed ikke finnes noe lovgrunnlag for at tidligere NVA-personell kan bruke militære grader, og at det ikke er en sak for Forsvarsdepartementet hvordan tidligere NVA-personell kan titulere seg.[6] Inntil 1. mars 2005 ble tjenestetid i NVA i vernepliktsrettslig sammenheng betegnet som «tjenestegjort i utenlandsk militær styrke»; formuleringen ble i 2005 endret til betegnelsen «tjenestegjort utenfor Bundeswehr», men er fortsatt en bestemmelse om tjeneste i alle utenlandske militære styrker.[2] Denne situasjonen for tidligere NVA-personell skiller seg fra situasjonen for personell i tidligere militære organisasjoner på tysk jord, i første rekke personell som tjenestegjorde i Wehrmacht; for disse finnes det en egen lovbestemmelse som eksplisitt gir dem rett til å bruke sin militære grad. Andrew Bickford nevner som eksempel en tidligere general i NVA som fikk vite fra Forsvarsdepartementet at han ikke kunne kalle seg general i Tyskland, men han kunne kalle seg pensjonert løytnant på bakgrunn av sin tjeneste i Wehrmacht i unge år.[4] I følge Bickford er det en utbredt oppfatning blant tidligere NVA-offiserer at de behandles som annenrangs borgere og blir utsatt for diskriminering og «seiersjustis»; på den annen side peker Bickford på at det er en utbredt oppfatning i Bundeswehr at NVA-offiserene var landssvikere under den kalde krigen som var villige tjenere av et urettferdig regime og en totalitær ideologi, at de var medansvarlige for den kalde krigen og delingen av Tyskland og, mest graverende, at de støttet Tysklands «erkefiende» Sovjetunionen.[4] Bickford viser til at selv om bare utvalgte høyere NVA-offiserer ble individuelt straffeforfulgt blir NVA-offiserene som gruppe utsatt for «straff» gjennom byråkratiske virkemidler som symbolisk, økonomisk og sosial marginalisering, og ekskludering fra tysk militær tradisjon.[4] Bickford skriver:

«Etter at NVA øyeblikkelig ble oppløst ved gjenforeningen ble majoriteten av NVA-offiserer arbeidsløse over natten, fratatt sin status som offiserer og fremstilt av vesttyskerne som 'taperne' av den kalde krigen. For disse mennene var gjenforeningen ikke en gledelig og ønsket hendelse; i stedet utgjorde den slutten på deres karrierer, sosiale sikkerhet, status og staten de hadde sverget å forsvare. [...] Tidligere NVA-offiserer blir regnet som de 'onde' tyskerne som tjente et 'illegalt' regime og tapte den kalde krigen, mens det vesttyske militæret og dets offiserer er de 'gode' tyskerne som tjente det 'legitime' Tyskland og vant den kalde krigen. [...] Mange Bundeswehr-offiserer mente at tidligere NVA-offiserer ikke kunne eller burde regnes som 'tyske soldater'».[4]

Tidligere Wehrmachtsoldater i NVA[rediger | rediger kilde]

Markering av DDRs 25-årsjubileum 7. oktober 1974
Demonstrasjon 4. august 1973 i Berlin i anledning 10. Weltfestspiel, en avdeling NVA-soldater hilses av unge pionerer
NVAs fortjenestemedalje i sølv
NVA-soldat på vakt foran Neue Wache

Listen under består av NVA-generaler og admiraler som var tildelt det Tyske Kors i Wehrmacht under den annen verdenskrig, datoen for tildelingen så vel som graden holdt på den tiden tildelingen skjedde.[7]

  • Generalmajor Rudolf Bamler (12. mars 1942 som oberst).
  • Generalmajor Bernhard Bechler (28. jan 1943 som major).
  • Generalmajor Dr. rer. pol. Otto Korfes (11. jan 1942 som oberst).
  • Generalmajor Arno von Lenski (21. jan 1943 som generalmajor).
  • Generalleutnant Vincenz Müller (26. jan 1942 som oberst i.G.).
  • Generalmajor Hans Wulz (25. jan 1943 som generalmajor).

Listen under består av NVA-generaler og admiraler som var tildelt Jernkorsets Ridderkors i Wehrmacht under den annen verdenskrig, datoen for tildelingen så vel som graden holdt på den tiden tildelingen skjedde.[8]

  • Generalmajor Wilhelm Adam (17. des 1942 som oberst).
  • Generalmajor Dr. rer. pol. Otto Korfes (22. jan 1943 som generalmajor).
  • Generalleutnant Vincenz Müller (7. apr 1944 som generalleutnant).

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

NVA hadde fire hovedavdelinger:

  • Landstreitkräfte (Hæren) med en styrke på 120 000 mann.
  • Volksmarine (Marinen) med en styrke på 16 300.
  • Luftstreitkräfte/Luftverteidigung (Flyvåpenet) med en styrke på 39 000.
  • Grenztruppen der DDR (DDRs grensestyrker), som bestod av 50 000 grensevakter. Disse var fra 1973 ikke lenger en del av NVA, men lå direkte under Forsvarsministeriet (MfNV).

I krigstid ville en mobilisering av NVAs reserver nesten ha doblet dets styrker. DDRs myndigheter hadde også tilgjengelig de interne sikkerhetsstyrkene til Innenriksministeriet, det såkalte Kasernierte Volkspolizei, Stasistyrkene som lå under Ministeriet for Sikkerhet og de 210 000 troppene i de paramilitære Kampfgruppen der Arbeiterklasse.

Det høyeste ledernivået for NVA var Ministerium für Nationale Verteidigung (Forsvarsministeriet), som lå i Strausberg nær Øst-Berlin. NVA-administrasjonen var delt inn i følgende kommandoer:

  • Kommando Landstreitkräfte (KdoLaSK) i Geltow nær Potsdam.
  • Kommando Luftstreitkräfte und Luftverteidigungskräfte (KdoLSK/LV) i Strausberg.
  • Kommando Volksmarine (KdoVM) i Rostock.
  • Kommando der Grenztruppen (KdoGT) i Pätz nær Berlin.

Uniformer[rediger | rediger kilde]

De første militærenhetene som lå under Hauptverwaltung für Ausbildung var kledt i politiblått. Med omstrukturering av det kasernerte folkepolitiet i 1952 ble det brukt khakifargede uniformer som lignet sterkt på de sovjetiske i snitt og farver. På jakt etter en egen tysk og sosialistisk militærtradisjon forordnet statsledelsen en endring i uniformeringen av soldatene. Derfor ble det med dannelsen av NVA i 1956 innført nye uniformer. Disse lignet sterkt på Reichswehrs og Wehrmachts uniformer. De bestod av samme stengrått tøy som Wehrmacht hadde brukt og hadde et lignende snitt. Imidlertid avskaffet man i 1974/1979 de høytkneppede mørke kragene. Den karakteristiske NVA-hjelmen (M56) tilsvarte prototypen B/II som var testet ut i Wehrmacht i 1943, men som ikke var blitt ført videre.[9] Den ble introdusert da det ble klart at Sovjetunionen aldri ville tillate en gjeninnføring av den klassiske Stahlhelm forbundet med Reichswehr og Wehrmacht.[10] Den kom i tre versjoner, Mod 1 eller I/56, Mod 2 eller I/57 og Mod 3 eller I/71 og ble i store kvanta solgt eller gitt bort til land i den tredje verden.

Fremtoningen til NVA kom svært nær Reichswehrs og Wehrmachts fordi det, ifølge Willi Stoph og Walter Ulbricht, gjaldt å gi armeen en tysk nasjonalkarakter. NVA skulle ikke «se ut som amerikanske soldater», slik DDR-propagandaen hevdet at Bundeswehr så ut.

Distinksjoner[rediger | rediger kilde]

Som mange andre land i Warszawapakten fulgte NVAs distinksjoner det sovjetiske mønsteret i arrangementet av stjerner, men ellers var distinksjonene svært like Wehrmachts distinksjoner.

Generaler i NVA
Marschall der DDR (Marskalk av DDR) Armeegeneral (Armee General) Generaloberst (Generaloberst) Generalleutnant (Generalløytnant) Generalmajor (Generalmajor)
Marskalk av DDR
Armee General
Generaloberst
Generalløytnant
Generalmajor
Stabs- og kompanioffiserer i NVA
Oberst (Oberst) Oberstleutnant (Oberstløytnant) Major Hauptmann (Kaptein) Oberleutnant (Premierløytnant) Leutnant (Løytnant) Unterleutnant (Sekondløytnant)
Oberst
Oberstløytnant
Major
Hauptmann
Oberleutnant
Løytnant
Unterleutnant
Høyere underoffiserer i NVA
Stabsoberfähnrich (Stabsoverfenrik) Stabsfähnrich (Stabsfenrik) Oberfähnrich (Overfenrik) Fähnrich (Fenrik)
Stabsoberfähnrich
Stabsfähnrich
Oberfähnrich
Fähnrich
Underoffiserer i NVA
Stabsfeldwebel (Stabssersjant) Oberfeldwebel (Oversersjant) Feldwebel (Oversersjant) Unterfeldwebel (Sersjant) Unteroffizier (Korporal)
Stabsfeldwebel
Oberfeldwebel
Feldwebel
Unterfeldwebel
Unteroffizier
Menige i NVA
Stabsgefreiter (Visekorporal) Gefreiter (Menig) Soldat (Menig)
Stabsgefreiter
Gefreiter
Soldat

NVA i fiksjon[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Klaus-Peter Möller: Der wahre E : ein Wörterbuch der DDR-Soldatensprache. Lukas-Verlag, Berlin 2000, ISBN 3-931836-22-3.
  • Jürgen Fuchs: Fassonschnitt. Roman, Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 1984, 1989. Literarische Verarbeitung der ersten Tage einer militärischen Grundausbildung in Johann­georgen­stadt Ende November 1969.
  • Jürgen Fuchs: Das Ende einer Feigheit. Roman, Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 1988, 1992.
  • Siegfried Breyer, Peter Joachim Lapp: Die Volksmarine der DDR. Bernard & Graefe, Koblenz 1985, ISBN 3-7637-5423-7.
  • Peter Joachim Lapp. Ein Staat – eine Armee. Von der NVA zur Bundeswehr. Hrsg. von der Friedrich-Ebert-Stiftung, Bonn 1992, ISBN 3-86077-027-6.
  • Peter Joachim Lapp: Ulbrichts Helfer. Wehrmachtsoffiziere im Dienste der DDR. Bernard & Graefe, Bonn 2000, ISBN 3-7637-6209-4.
  • Peter Joachim Lapp: General bei Hitler und Ulbricht. Vincenz Müller – Eine deutsche Karriere. Ch. Links Verlag, Berlin 2003, ISBN 3-86153-286-7.
  • Christoph D. Brumme: Tausend Tage. Roman von (1997), Unteroffizierskarriere in einer NVA-Kaserne der 1980er Jahre.
  • Walter Jablonsky: NVA – Anspruch und Wirklichkeit, nach ausgewählten Dokumenten. Berlin/Bonn/Herford 1994.
  • Klaus Froh, Rüdiger Wenzke: Die Generale und Admirale der NVA. Ein biographisches Handbuch. 4. Auflage. Ch. Links, Berlin 2000, ISBN 3-86153-209-3.
  • Stephan Fingerle: Waffen in Arbeiterhand?. Ch. Links, Berlin 2001, ISBN 3-86153-243-3.
  • Hans Ehlert: Armee ohne Zukunft. 2. Auflage. Ch. Links, Berlin 2002, ISBN 3-86153-265-4.
  • Wilfried Kopenhagen: Die Landstreitkräfte der NVA. Motorbuch, Stuttgart 2003, ISBN 3-613-02297-4.
  • Gunnar Digutsch: Das Ende der Nationalen Volksarmee und der Aufbau der Bundeswehr in den neuen Ländern. Peter Lang, Frankfurt am Main/Berlin 2004, ISBN 3-631-53071-4.
  • Ove Ovens: Die NVA zwischen Wende und Auflösung. Dissertation, Regensburg 2004.
  • Klaus Behling: Der Nachrichtendienst der NVA. edition ost, Berlin 2005, ISBN 3-360-01061-2.
  • Bodo Wegmann: Die Militäraufklärung der NVA. Verlag Dr. Köster, Berlin 2005, ISBN 3-89574-580-4.
  • Michael Dullau: Grenzland. 2. Auflage. pro Literatur, Mammendorf 2005, ISBN 3-86611-017-0.
  • Stefan Wolter: Hinterm Horizont allein – Der ´Prinz´ von Prora. Erfahrungen eines NVA-Bausoldaten. Projekte, Halle 2005, ISBN 3-86634-028-1.
  • R. Fuchs: Genosse Matrose!. BS-Verlag, Rostock 2006, ISBN 3-89954-196-0.
  • Horst Stechbarth: Soldat im Osten. Erinnerungen und Erlebnisse aus fünf Jahrzehnten. 1. Auflage Edition Stad + Buch, Hüllhorst 2006, ISBN 3-920621-10-7.
  • Daniel Niemetz: Das feldgraue Erbe. Wehrmachtseinflüsse im Militär der SBZ/DDR. Ch. Links, Berlin 2006, ISBN 3-86153-421-5.
  • Sebastian Kranich: Erst auf Christus hören, dann auf die Genossen. Bausoldatenbriefe – Merseburg, Wolfen, Welzow 1988/89. Projekte-Verlag, Halle 2006, ISBN 3-86634-125-3.
  • Theodor Hoffmann: Das letzte Kommando. Ein Minister erinnert sich. Mittler-Verlag, Berlin/Bonn/Herford 1994, ISBN 3-8132-0463-4.
  • Hans Werner Deim, Hans-Georg Kampe, Joachim Kampe, Wolfgang Schubert – Sachbuch "Die militärische Sicherheit der DDR im Kalten Krieg" – Projekt+Verlag Dr. Meißler, Hönow 2008 / ISBN 978-3-932566-80-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Heinz Kessler, hardline East German defense minister, dies at 97», The Washington Post
  2. ^ a b Die Geschichte der Nationalen Volksarmee der DDR 1956 bis 1990
  3. ^ Frederick Zilian: From Confrontation to Cooperation: The Takeover of the National People's (East German) Army by the Bundeswehr, s. 105, Greenwood Publishing Group, 1999
  4. ^ a b c d e f Andrew Bickford: Soldiers, Citizens, and the State: East German Army Officers in Post-Unification Germany, Comparative Studies in Society and History, Volume 51, Issue 2 April 2009, pp. 260–287
  5. ^ »Degradierung und Übernahme», Bundeszentrale für politische Bildung
  6. ^ Antwort der Bundesregierung auf die Kleine Anfrage der Abgeordneten Dr. Ruth Fuchs und der Gruppe der PDS/Linke Liste, Drucksache 12/4815, Deutscher Bundestag
  7. ^ axishistory.com
  8. ^ axishistory.com
  9. ^ Baer, Ludwig: Die Geschichte des Deutschen Stahlhelmes: von 1915 bis 1945 ; seine Geschichte in Wort u. Bild. L. Baer (Selbstverlag), Eschborn, 1977.
  10. ^ Floyd Tubbs, Stalhelm, 1971 p. 80-81